Utdanning – mirakelkur mot hva?
Utdanning er en nøkkel, men det er ikke gitt hvilke dører som åpnes.
«En landsby som leser, har framgang!» Slik lød teksten på et stort reklameskilt som voktet innfartsåren til en landsby i Guatemala hvor jeg gjorde feltarbeid i 2005.
– Men er det ikke rart da, at vi likevel er så fattige? sa en åttebarns-far til meg.
Han hadde sendt alle barna på skole. Likevel gjorde barna det samme som ham; vevet og dyrket mais. Skolediplomene hang stolte på veggen, men barna hadde ikke «løftet seg selv ut av fattigdom». Hvert av diplomene hadde derimot gjort et kraftig innhugg i familiens budsjett og fått faren til å lure på om investeringen var verdt det.
Frigjørende?
Med beslutningen om tusenårsmålene ga medlemslandene FN rollen som internasjonal koordinator for å bekjempe verdens fattigdom. Blant strategiene var grunnutdanning.
Troen på folkeopplysning som drivkraft for utvikling har sine røtter i opplysningstiden. Ut med myter og religiøse mørkemenn. Vitenskap var nøkkelen til modernitet. I bistanden gjorde utdanning sitt inntog allerede i 1960-årene. På 1970-tallet ble utdanning koblet til kvinnefrigjøring. Ord som menneskelig kapital og empowerment kom inn i bistandsordboken.
Forbildet var den sosiale mobiliteten utdanningseksplosjonen i Europa hadde ført med seg. Budskapet i Plans nye jenterapport skriver seg inn i denne tradisjonen.
Men ofte byr FNs og bistandsorganisasjonenes utdanningsretorikk på en overforenkling av sosiale og økonomiske sammenhenger. Mye skal på plass for at utdanning skal redusere fattigdom: Tilgang på jobber, lønninger som står i forhold til prisnivået, rettigheter i arbeidslivet og mulighet for kvinner til å kombinere barn og lønnet arbeid. Utdanningseksplosjonen i Europa foregikk parallelt med en politikk som sikret alt dette. Men blant Tusenårsmålene finner du ingen slike politiske krav.
Individualisering
Å telle antall barn som begynner på skole er alene ingen indikator på utvikling. Ved å definere fattigdom som mangel på utdannelse, skyves i stedet ansvaret for et politisk problem over på de fattige selv. Hvis de tror på FNs mantra om at utdannelse er verktøyet som gjør dem i stand til å «løfte seg selv ut av fattigdom», aksepterer de at fattigdommen er deres eget ansvar når de mislykkes. De har jo fått nøkkelen, bare ikke funnet døren.
Men Michelle Bachelet, tidligere president i Chile og nå leder av FNs kvinneorganisasjon UNWomen, sier det selv i forordet til Plan-rapporten: Jenter i Latin-Amerika har gått forbi guttene på statistikken over antall år på skolen. Likevel, skriver hun, lider kvinnene der fortsatt under diskriminering, vold, lavere status og færre muligheter. Svaret hennes er mer utdanning. Jentene må «tro på at det ikke finnes grenser for hva de kan oppnå,» skriver Bachelet.
Forskerne Morten Bøås og Desmond McNeill har sagt at makten institusjoner som FN har til å definere vår verdensforståelse er så total, at å være mot dem, er som å være mot mødre eller eplekake. Meningsløst. For hvem tør påstå at utdannelse ikke fører til utvikling og likestilling?
