Afrikas litterære nomader

På årets store Bok & bibliotekmesse i Göteborg var rekordmange afrikanske forfatter-stemmer representert. «Hva er afrikansk litteratur i dag?» var et sentralt spørsmål.
– Noe viktig er i ferd med å skje i en rekke afrikanske land. En ny generasjon forfattere begynner å hevde seg, sier Carin Norberg, lederen for Nordiska Afrikainstituttet og medarrangør av Afrika 2010.

Ny bølge

Den svenske forfatteren Henning Mankell bor store deler av året i Mosambik, hvor han samarbeider med et teaterensemble og følger den afrikanske litteraturen tett.
– Jeg tror vi kommer til å få en bølge med nye fortellinger fra Afrika. På samme måte som vi fikk ny litteratur fra Latin-Amerika på 1980-tallet, kommer nå afrikanerne, sier Mankell.
Den mosambikiske forfatteren Mia Couto tror ikke det er stor forskjell på å skrive historier i Europa eller i Afrika.
– Det er umulig å være glad om du ikke kan lytte til fortellinger, eller fortelle dine egne, sier Couto.

Individuelt

Petina Gappah er mest kjent for novellesamlingen, «Klagesang for Easterly».
– Unge afrikanske forfattere har til felles at vi forteller historier om individer. Jeg ser det ikke som min oppgave å skrive «den afrikanske romanen». En forfatter skal fortelle virkelige historier og det innebærer å omfavne det komplekse, sier Gappah. De fleste forfattere skriver for seg selv, og tenker først på utgivelsen etter hvert, mener hun.
– Fortellinger speiler det virkelige liv, men jeg vil ikke betraktes som en talsperson for mitt folk, sier Gappah og fortsetter:
– Jeg lytter til folk. Jeg plukker opp biter av virkeligheten og vever fiksjon rundt det.
Etter å ha bodd 15 år i Europa hvor hun jobbet som jurist, flyttet Gappah i høst tilbake til Zimbabwe.
– Det føles naturlig. Mye har forandret seg. Det føles litt som å være fremmed i eget land. Zimbabwe er nå annerledes enn det var før valget i 2008. En samlingsregjering er ikke ideelt, men vi har fått en viss politisk og økonomisk stabilitet. Verden må nå engasjere seg i Zimbabwe. Jeg har håp og føler meg trygg i Harare, sier hun.

Nye perspektiver

Flere av de yngre forfatterne som er representert på bokmessen, bor i Europa eller USA. De skriver mest om landene de kommer fra. Men flere berører også situasjonen i deres nye hjemland.
En av disse er nigerianske Sefi Atta (46). Hun flyttet til USA da hun var 30 år gammel. Atta er vinner av Nomaprisen for publisering i Afrika for novellesamlingen «News from home». Hennes roman nummer to, «Swallow» er nettopp utgitt i USA. Selv om hun har levd mange år i USA og England, skriver hun fortsatt mest om hjemlandet Nigeria.
– Selv om jeg er en afrikansk forfatter, så forplikter ikke det meg til å skrive om Afrika. Noen ganger skriver jeg om livet i utlandet, sier Atta.
Hun åpnet bokmessen med å understreke at afrikansk litteratur nå preges av mangfold. En av årsakene til dette er mulighetene internett gir.
– Mange av problemene som den eldre generasjonen afrikanske forfattere opplevde eksisterer fortsatt, men vi som begynte å skrive på 1990-tallet trenger ikke vente på å bli oppdaget. Vi trenger ikke de eldre til å trekke oss fram. Vi kan presentere oss selv. Vi trenger ikke kolonister, utsendinger eller høvdinger til å tale vår sak, sier hun.

Nye bilder

– Vi forvalter våre egne historier. Tusenvis av stemmer kan nå høres. Tusenvis av sanger og afrikanske historier runger i verden, sier Sefi Atta. Hun har bakgrunn som regnskapsfører, og har lært seg selv å skrive. Hennes verdensbilde, innrømmer hun, skiller seg klart fra den generasjonen afrikanske forfattere som kjempet for frihet og uavhengighet.
– Jeg tror det har med å gjøre at vi som er unge og har vokst opp i byene ikke har den tilknytningen til jorda som de eldre har, sier Atta. Det var først da militærdiktaturene kom til i Nigeria at hennes generasjon begynte å bli politisk bevisst.
Deon Meyer, en hvit afrikaanstalende sørafrikaner, skriver krim hvor årene med apartheid og sosial nød ligger som bakteppe. Han advarer mot europeernes bilder av Afrika, og oppfatningen av for eksempel Sør-Afrika som et farlig sted.
– Sverige har flere krimforfattere per innbygger enn noe annet land, men er fredelig. Krim kan aldri være et speilbilde av et samfunn. Det må likevel ha en tekstur av virkelighet, sier Meyer.
– Jeg kan ikke tale på vegne av alle sørafrikanere, men føler at jeg representerer landet, sier han.
– Jeg reiser overalt i Sør-Afrika, og er aldri redd. Mange har feil mentalitet. De må komme seg ut av husene sine og de høye murene for å ha det gøy, sier landets fremste krimforfatter. To av hans hovedpersoner er henholdsvis en fordrukken hvit detektiv og en svart tidligere frigjøringssoldat.

Nomadene

En annen forfatter som lenge har sjonglert med motsetninger er den somaliske forfatteren Nuruddin Farah, nå bosatt i Cape Town. En tysk forlegger nektet en gang å utgi en av hans bøker, selv om han mente den var godt skrevet, fordi den ikke passet inn i forlagets forestilling om afrikanske litteratur - boken «hadde ikke trommer».
– Jeg anerkjenner ikke landegrenser, sier Farah.
– Det er ikke grensene som betyr noe, men definisjonen av menneskene som bor i Afrika. De er blitt «oppdaget» av noen andre. En afrikaner som bor i Afrika er en afrikaner. En afrikaner som bor utenfor Afrika er en neger. Alle disse avgrensninger stemmer ikke nødvendigvis med vårt eget selvbilde, sier Farah.
Han skrev sin første roman under et opphold i India.
– Jeg har bestandig skrevet om noe som er meg fjernt. Jeg utforsker gjennom å skrive. Det er en oppdagelsesreise, sier han.

Større frihet

Nigeriansk-fødte Chris Amani sier rett ut at han er en nomade.
– Jeg føler at jeg er mer en global ånd enn en lokal ånd. Jeg bodde i Nigeria i 26 år, men har siden bodd i utlandet. Jeg har sans for det nomadiske. Jeg tror veldig mange forfattere i min generasjon har en fornemmelse av både å både være landspesifikke og kosmopolitiske, sier Chris Abani.
Han bor i USA og har utgitt en rekke romaner og diktsamlinger. Han vil ikke la seg bli bundet av forventningene fra verken afrikanske lesere eller vestlige lesere om hvordan en «afrikansk forfatter» skal te seg.
– Vi har større frihet enn våre forgjengere. De følte at de måtte skape et Afrika i litteraturen som ville bli tatt på alvor i vesten. Min generasjon har kun glede av å kunne ta den litteraturen fra hverandre og bygge noe nytt, og leke med uttrykk. Vi kan nå bruke science fiction og fantasi. Folk som leser oss nå gjør det for å bli underholdt, ikke bare fordi de tilhører venstresiden og vil lære om Afrika. Jeg tror afrikansk litteratur vil lede an i verden framover, sier Abani.