Afrikanere ser på Norden som alternativ modell

Nylig var den sørafrikanske ministeren for sosial utvikling på besøk til Norge og Island, for å se hvordan de nordiske landene organiserer velferdsstaten. Samtidig melder norske forskere om økende interesse også fra andre land. I forrige nummer av Bistandsaktuelt fortalte økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo om hvordan den nordiske modellen kan være relevant for utviklingsland.

I annen rekke. - Etter mer enn 20 år med politikk basert på en modell der sosial sikkerhet kom i annen rekke, er det nå bredt akseptert at resultatene ikke var tilfredsstillende, verken økonomisk eller sosialt, sier direktør Thandika Mkandawire ved FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling.
Den malawiske økonomen viser til at velferdsgodene som de afrikanske landene innførte etter uavhengigheten, ble reversert etter de økonomiske krisene på 70-tallet og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer. Flere land hadde gratis utdanning og helsetilbud. Mange hadde også ordninger for minstelønn og pensjon for ansatte i formell sektor, før det meste ble lagt i arkivskuffen med nyliberalistene.
- Denne politikken har ikke klart å redusere fattigdom og har ført til økende forskjeller, fastslår Mkandawire.

Velferdsstat. Fattigdom og ulikheter har igjen vært på agendaen de siste årene. Mkandawire peker på at selv Verdensbanken nå fremmer likhet som grunnlag for utvikling. Samtidig forutsetter flere av tusenårsmålene en form for velferdsstat. Sammen fører dette til at sosialpolitikken igjen er i sentrum for utviklingsdebatten.
- Den nordiske modellen vekker oppmerksomhet fordi den har forsøkt å kombinere økonomisk vekst, sosial beskyttelse, reproduksjon og redistribusjon. De nordiske landene oppnådde den raskeste fattigdomsreduksjonen i historien, alt innenfor demokratiske og sosialt inkluderende strukturer, sier Mkandawire.
Forskningssjefen synes det er interessant at de nordiske landene innførte velferdsordninger da de var på et langt lavere utviklingsnivå enn de første industrilandene. Han mener dette viser at sosiale goder kan være en katalysator for utvikling, spesielt innen utdanning og helse, men også pensjon.

Bør være for alle. Også den nigerianske professoren Jimi Adesina ved det anerkjente Rhodes-universitetet i Sør-Afrika mener at interessen for den nordiske modellen burde ha kommet før.
- Den virkelige tragedien etter 25 år med nyliberalisme i Afrika var at man aldri undersøkte hva som virket i vellykkede velferdsstater i Europa, mener utviklingsekspert Adesina.
Kun Sør-Afrika blant landene sør for Sahara har noe som kan ligne et sosialt sikkerhetsnett av europeisk type - med behovsprøvde sosiale goder som barnetrygd, uførtrygd og pensjon.
- Det mest interessante med den nordiske modellen er at velferdsgodene er for alle, samtidig som mange deltar i arbeidslivet - spesielt kvinner. At folk med høye inntekter også har rett på godene, gir bred oppslutning om systemet. Dette kombineres med små forskjeller i lønn og levestandarder, sier Adesina.
Han mener Norden har unngått det såkalte «perverse incentive» eller velferdsfella, med folk som ikke arbeider fordi godene er så gode.
- Også i Afrika er det viktig å la de sosiale godene omfatte alle, slik får man tilslutning fra også de som har en sterk stemme i samfunnet, fastslår professoren.
For Afrika betyr det at middelklassen, ikke bare de fattige skal få dekket helse, utdanning og pensjon.
- Dersom de som betaler skatt også får nyte godt av det sosiale systemet, vil de sannsynligvis også støtte det.

Advarer mot kopier. Begge de to afrikanske professorene advarer likevel mot å kopiere vestlige modeller. Velferdsstaten slik vi kjenner den fra Europa, er dessuten fullstendig utenfor rekkevidde for de aller fleste afrikanske landene. I land der 65 til 85 prosent av befolkningen lever i fattigdom, er det helt umulig å finansiere et sosialt sikkerhetsnett med statlige midler.
- Regel nummer én i utvikling er at du ikke kan overføre slike modeller direkte. Vellykkede modeller må ha rot i den sosiale og økonomiske konteksten i hvert enkelt land, fastslår Adesina.
Men selv om den europeiske velferdsstaten er uoppnåelig, er det muligheter for å lage sosiale ordninger som kan fungere.
- Vi må gå i retning av økt statlig finansiering av utdanning, helse og til en viss grad sosial beskyttelse, og på denne måten få middelklassens støtte tilbake, mener professoren.

Minstepensjon. For mange av de mineralrike statene vil det også være mulig å gi en form for statlig minstepensjon.
- Det er nødvendig med et utviklingssamarbeid mellom lokalsamfunnene og staten, sier Adesina.
Han viser til vellykkede og billige systemer i de sørvestre delene av hjemlandet Nigeria etter uavhengigheten. Lokalsamfunnet bygde og vedlikeholdt veier, skoler og sykehus, samtidig som staten var ansvarlig for lønninger og utstyr til drift.
- Man får bidrag fra lokalsamfunnene, samtidig som det skaper aktive borgere som kan stille krav til staten, mener Adesina.