Afrikas nye olje-rush

Deres offisielle uttalelser la - typisk nok - vekt på utvikling, å få slutt på Afrikas mange kriger og kampen mot hiv/aids. Men det alle hadde i tankene var: olje.
Et oljerush er på gang på kontinentet, først og fremst fordi industrilandenes nasjonale sikkerhet avhenger av stabile oljeleveranser. Åtte prosent av verdens kjente oljeressurser finnes i Afrika sør for Sahara. I 2002 produserte Nigeria 2,1 millioner fat olje om dagen, Angola 900 000, Kongo-Brazzaville 283 000, Ekvatorial-Guinea 265 000, Gabon 247 000, Sudan 227 000, Kamerun 75 000, Sør-Afrika 28 000, DR Kongo 25 000 og Elfenbenskysten 11 000. (Til sammen over 4,1 millioner fat om dagen).
USA alene importerer nå 1,5 millioner fat olje hver dag fra Vest-Afrika, like mye som de importerer fra Saudi-Arabia. Ifølge det amerikanske energidepartementet vil amerikansk import av afrikansk olje øke til 770 millioner fat årlig i løpet av dette tiåret. Dette skjer samtidig som oljeletingen intensiveres i Guineabukta, og amerikanske meklere søker å skape fred i krigsherjede, oljeproduserende land som Sudan og Angola og etablerer strategiske baser for å sikre produksjonen.
Som resultat vil vestafrikanske oljeprodusenter tjene anslagsvis 200 milliarder dollar (ca. 1300 milliarder kroner) det neste tiåret - mer enn ti ganger så mye som Vesten gir til «bistandsindustrien» i regionen.

Så hvorfor feirer ikke Afrika? Fordi afrikanere er meget klare over oljens forbannelse: Korrupsjon, konflikt, økologiske katastrofer - og en bedøvet gründer-mentalitet. I Nigeria har anslagsvis 300 milliarder dollar i oljeinntekter gått inn i statskassen de siste 25 årene. Men inntekten per innbygger fortsetter å være mindre enn én dollar om dagen, av den enkle grunn at mesteparten av pengene ender opp i sveitsiske bankkonti, som kontiene til landets tidligere diktator Sani Abacha.
I Angola avslørte British Petroleum at selskapet måtte betale 111 millioner dollar i såkalte signaturbonuser til myndighetene. Hvor skandaløst det enn måtte høres ut, er det bare peanøtter sammenlignet med de 4,5 milliardene dollar som trolig er blitt sløst vekk fra afrikanske myndigheters pengekister de siste ti årene.
Men politisk korrupsjon og tyveri er ikke de eneste problemene. Den bejublede oljerørledningen mellom Tsjad og Kamerun har forårsaket forurensing av grunnvannet, ødelagt pygmeenes jaktområder, hatt katastrofale følger for landbruket og ført til spredning av aids - kanskje et uunngåelig resultat når gjestearbeidere uten utdanning befinner seg tusenvis av kilometer hjemmefra, med en horde av prostituerte i hælene.
Antatte årlige inntekter fra dette prosjektet for oljeselskaper som Chevron, Exxon og Petronas, og långivere som Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken, er på hele 4,7 milliarder dollar. Tsjad vil på sin side tjene fattige 62 millioner dollar, mens Kamerun blir usle 18,6 millioner dollar rikere.

Slik sett forverrer oljerikdommen fattigdommen i det sørlige Afrika, den kurerer den ikke. Bare åpenhet og ansvarlighet kan snu denne trenden. Dette var hensikten bak initiativet til den såkalte Extractive Industries-gruppen (EITI), som la fram et forslag om å gi alle multinasjonale oljeselskaper fullmakt til å offentliggjøre alle innbetalinger til myndighetene i land der de jobber. Men fordi både selskapene og afrikanske regjeringer har all grunn til å unngå innsyn, ble EITIs planer meningsløse siden en slik offentliggjøring ikke ble påbudt.
Hvilken lærdom kan vi trekke av denne sørgelige tilstanden? La oss se på de som forsvarer ofrene for den åpenbare utbyttingen. De som gjorde opprør mot urettferdigheten var ikke afrikanere, men folk fra vestlige organisasjoner som EITI, den amerikanske bistandsorganisasjonen Catholic Relief Services (CRS) og Global Witness. Afrikanske intellektuelle, kunstnere og menneskerettighetsaktivister følte ingen trang til å uttrykke solidaritet med sine afrikanske landsmenn, og til å forsvare rettighetene til de undertrykte. Det afrikanske sivile samfunn ser ut til å være fanget et sted mellom likegyldighet og treghet.

En annen lærdom dreier seg om det mislykte politiske lederskapet i Afrika. Det er tradisjon for å knytte Afrikas feilslag til kolonitiden og slaveriet, og ingen kan avvise at det finnes en forbindelse. Men denne erkjennelsen frikjenner ikke Afrikas tidligere «småkonger», som solgte sine landsmenn til slavehandlerne. Nylig samlet en gruppe afrikanske kirkeledere seg på øya Gorée utenfor Senegal og oppfordret sine folk til å ta sin del av ansvaret for slavehandelen. Oppfordringen gikk upåaktet hen.
Det er en skam, for dette var en gyllen anledning til å avsløre og blottlegge manglene til de fleste av Afrikas ledere gjennom vår plagede historie. Den gjennomgående evnen afrikanske ledere har til å forråde sitt folk er roten til Afrikas nåværende elendighet. Deres uansvarlighet og tilsynelatende ubekymrethet er det som overbeviser resten av verden om at afrikanere ikke kan gjøre annet enn å danse, tigge og slakte hverandre. Lett adgang til oljerikdommene bare muliggjør at de kan fortsette sin kyniske frivolitet.
Dersom Afrikas oljerikdom skal bli utnyttet - og den vil bli utnyttet - må det være i de oljeimporterende landenes interesse å fremme et bedre lederskap i Afrika. Vesten betaler jo allerede en høy pris for å ha latt vanlige mennesker i Midtøsten leve så lenge i håpløs fattigdom, mens lederne deres velter seg i vanvittig oljerikdom. Ingen, minst av alle fattige afrikanere, har råd til å gjenta den tabben. (Copyright: Project Syndicate)