Kuppmakerne som forregnet seg

Staten er ingen uavhengig instans. Statens utvikling er avhengig av sosiale og politiske krefter i samfunnet. I Honduras mobiliserer folk til motstand mot diktatur og for demokrati.

Det siste halvåret har vi sett eksempler fra flere latinamerikanske land at en anakronisk høyreside bruker vold mot krefter som vil en mer rettferdig fordeling, demokratisk kontroll over ressurser og en sterkere og reformert stat. Frykten for å miste privilegier og kontroll får eliten til å gå til drastiske skritt. Et demokratisk innstilt og moderne borgerskap har ennå ikke tatt ledelsen på høyresiden. Voldelige krefter har rammet sosiale organisasasjoner og forsøker å felle reformvillige regjeringer. I Colombia har awa-folket igjen blitt utsatt for massedrap. I Peru ble 33 drept da politi og militæret ble satt inn mot demonstrasjon mot regjeringens oljepolitikk. I Bolivia ble sosiale ledere bak President Evo Morales utsatt for brevbomber. I Chile ble en mapuche-demonstrant skutt bakfra og drept av politi. I El Salvador ble en miljøaktivist drept og i Guatemala ble en bondeleder drept. Alle forbrytelsene representerer reaksjon mot folks krav om rettigheter.

Kuppet i Honduras den 28.juni er også et eksempel på dette. Høyresiden samlet seg for å stanse sosiale reformer og allianser med regjeringene i Venezuela, Bolivia, Nicaragua, Cuba og Ecuador. Media spiller en vesentlig rolle i konflikten og har i lengre tid mast på med påstanden om at president Zelaya ville gjennomføre en folkeavstemming for å kunne bli gjenvalgt i november i år. Påstanden gikk sin seiersgang i presse og TV verden over. Også i Norge. Fortsatt, tre måneder etter, er det vanskelig å slå igjennom med forklaringen om at dette ikke ville vært mulig. Det er en liten trøst at media har sluttet å videreformidle den andre løgnen som kuppmakerne plantet. Det såkalte avskjedsbrevet som Zelaya skulle ha undertegnet før kuppet var en for grov bløff.

 I dagene og ukene etter kuppet så det imidlertid ut som at høyresiden hadde lykkes med sin strategi. Zelaya ble bokstavlig talt tatt på senga og sendt ut av landet. Og det uten at amerikanerne på USAs militære flybase utenfor Tegucigalpa kjente til det. Ifølge deres utsagn. På tross av at det internasjonale samfunn – som FN, OAS, Europa - fordømte kuppet og det nye regimet, førte ikke diplomatiske initiativer fram i løpet av de tre første månedene. Kuppmakerne så tvert om ut til å befeste sin stilling.

Folk flest i Honduras har imidlertid ikke gitt opp. Mot alle odds og forventninger har de sosiale organisasjonene jevnlig hatt demonstrasjoner mot kuppmakerne og for gjennopprettelse av institusjonene og demokratiet. Stadig nye grupper har blitt med.

 I møter jeg hadde med representanter for ulike organisasjoner, kom det fram at svært mange var skeptiske til Zelaya. Fordi hans politikk ikke var klar nok. Noen også fordi arbeidet for en ny grunnlov ble vurdert som ”drømmepolitikk”. Men felles for alle i den folkelige motstandsfronten er at de vil gjenopprette demokratiet. Siden kuppet har ikke menneskerettigheter og rettssikkerhet vært garantert og forsvart av offentlige institusjoner som har den oppgaven. Dette tapet skremmer og mobiliserer folk til motstand. Det er nettopp der kuppmakerne forregnet seg.

Hvis Zelaya blir gjeninsatt og demokratiet gjenopprettet, så er det takket være folkelig mobilisering og organisasjon. Folk har vist pågåenhet og utholdenhet.

 Av Per Ranestad, Norsk Folkehjelps regionale representant i Latin-Amerika