10 000 gode hjelpere og fortsatt krise

Den store grønne porten til Hopital de l`Universite d´Etat d´Haiti åpner seg og slipper ut en rusten Range Rover.
På innsiden hersker et tilsynelatende kaos. Det vrimler av syke og pårørende, ansatte og besøkende, pressefolk og selgere.
Dette er Haitis største sykehus, men det mangler selv de vanligste medisiner. På sykestuene er det eneste som tilbys en seng og litt vann. Sykehuset har rykte på seg for å være et sted folk kommer til for å dø, ikke for å bli friske.

Håp for helsevesenet

Jordskjelvet 12. januar i år tok livet av rundt 230 000 mennesker og skadet omlag 300 000, ifølge offisielle tall. De dramatiske tv-bildene og øyenvitneskildringene fra tragedien førte til en kø av bistandsgivere som ville hjelpe. Nødhjelpsforsendelser og bistandsarbeidere strømmet til landet.
Det ga også håp om at forholdene på sikt skulle bli bedre i det vanskjøttede og sulteforede helsevesenet i Latin-Amerikas fattigste land. Utenlandske doktorer ble fløyet inn i hopetall for å behandle de skadede, side om side med haitiske ansatte.
På ett tidspunkt jobbet et tjuetalls organisasjoner her, blant annet Leger uten grenser, Norges Røde Kors og Canadian Red Cross, Scientology Volunteers Ministry, Oxfam, Operation Blessing, Mission of Love, the Mount Sinai University Team og et spansk redningsteam. Nytt utstyr ble donert, og det ble snakket om varig samarbeid med utenlandske medisinske universiteter.

Flukt fra staten

Drøyt 11 måneder senere er det ikke spor å se etter de utenlandske legene ved sykehuset. De har reist. Og det samme har mange av sykehusets egne ansatte. Høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår har lokket dem til å jobbe på sykehus og feltklinikker drevet av internasjonale organisasjoner som Leger uten grenser (MSF) og Røde Kors.
Kun én operasjonsstue fungerer som den skal. Tre ble totalt ødelagt i jordskjelvet, og en femte fungerer bare delvis. Oversykepleier Jean Mary Nicole Sullyguerrier har daglig ansvar for over 50 pasienter ved urologisk avdeling. Til å hjelpe seg har hun to hjelpepleiere og fem sykepleiere som arbeider skift.
– Vi er altfor få ansatte og mangler selv det enkleste utstyret, sier hun med et vennlig smil.
Pasientene som kommer for behandling må selv ta med seg sterile hansker og antibakterielle remedier. Siden hun sjelden har tilgang til medisiner, må også disse skaffes til veie av de pårørendes familie.

NGO-landet

Situasjonen på Universitetssykehuset kaster lys over hvorfor Haiti strever med å dra nytte av all hjelpen landet får utenfra. Etter jordskjelvet har det internasjonale samfunnet lovet nær 60 milliarder kroner for å bygge nasjonen opp igjen fra ruinene. Bare en brøkdel av dette vil trolig bli utbetalt. Om lag 70 prosent av pengene som faktisk når frem vil stykkes opp i små biter og deles ut gjennom ulike, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner.
Hvor mange slike nasjonale og internasjonale organisasjoner som arbeider her er uvisst, men anslagene varierer fra 4000-10 000 med stort og smått. Før jordskjelvet ble mer enn 70 prosent av helsetilbudet og 85 prosent av utdanningstilbudet gitt via ikke-statlige organisasjoner (såkalte NGOer). Samarbeidet mellom de ulike NGOene og mellom NGOene og staten er i beste fall haltende. Noen av hjelperne arbeider på tvers av regjeringens ønsker. Andre driver fortsatt med kortsiktig nødhjelp, mens landet skriker etter langsiktig utvikling.

SELGERE: I mangel på fast arbeid tyr folk til småjobber som selgere på gater og markeder. FOTO: INGVILD SAHL

Omdiskutert

I det siste har NGOenes rolle på Haiti blitt stadig mer omdiskutert. Tilhengerne mener det ikke finnes noen vei utenom, siden den haitiske regjeringen er svak, ineffektiv og gjennomsyret av korrupsjon. På Transparency Internationals korrupsjonsliste havner Haiti på 143.-plass av 178 land. Motstanderne mener NGOene bygger en parallell stat som er sterkere enn den haitiske regjeringen, som setter kjepper i hjulene for varig utvikling og gjør landet evig avhengig av bistand.
 – Slik systemet er nå, er det dømt til å mislykkes, sier Laura Zenotti, professor i statsvitenskap ved universitetet i Virginia i USA, som har studert NGOene på Haiti.

Sloss om å hjelpe

– Nødhjelp er som en pølse. Man vil helst ikke vite hva den inneholder, sier UNDP-nestsjef Franche.
Fra sitt kontor i en av brakkene i FNs base, prøver han å dirigere FNs innsats for bosetting, rydding i ruiner og sysselsetting. Med lang fartstid i bransjen er han smertelig klar over at ikke alt i nødhjelpsbransjen tåler dagens lys.
– I de første dagene etter jordskjelvet nærmest slåss team fra ulike humanitære organisasjoner om å hjelpe skadde ut av ruinene slik at de kunne bli tatt bilde av og komme på tv. Samtidig kjempet de om de beste stedene å sette opp leirene sine, sier han.
Men nå som den internasjonale oppmerksomheten rundt Haiti har dalt, handler konkurransen mest om penger, ifølge Franche.
– Hver for seg har NGOene gode intensjoner og ønsker å hjelpe. Men sammenlagt fortoner det seg ofte som et sirkus, sier han.

Regjering med brukket rygg

Under jordskjelvet ble så og si alle regjeringsbygningene i hovedstaden lagt i grus, inkludert presidentpalasset. 30 prosent av offentlige tjenestemenn ble drept. Arkiver, datafiler og annen viktig informasjon forsvant.
Regjeringen, som var svak lenge før 12. januar, har i dag så og si ingen kapasitet til å lede gjenoppbyggingen. Med et nasjonalbudsjett på snaut 1 milliard dollar (70 prosent kommer fra bistand) er det bare så vidt de klarer å holde hjulene i gang. Men håpet er at haitierne gradvis skal øke sin kapasitet til å styre landet, og rådgivere fra ulike land bistår landets statsapparat.
En interimkomité ledet av Bill Clinton og statsminister Jean-Max Bellerive har fått i oppgave å koordinere bistandsprosjektene frem til regjeringen tar over alene. Så langt er 47 prosjekter godkjent av komiteen, til en samlet verdi av 10,8 milliarder kroner.
Verdensbanken har etablert et eget fond for å ta imot midler og samordne en del av bistanden fra det internasjonale samfunnet, men foreløpig har nesten ingen giverland vært villige til å gi penger via fondet. Dermed må de ulike departementene håndtere 20, kanskje 30 ulike giverland – som alle har sine krav om rapporter, sine skjemaer og sine måter å gjøre ting på. På toppen av det hele kommer utallige besøk fra representanter fra giverlandene, som vil eskorteres rundt i teltleirene.

Sentralisert

– Tre personer i planleggingsdepartementet skal ta alle avgjørelsene i departementet. De fleste i statsadministrasjonen har ikke en gang tilgang til e-post. Å få tak i folk på telefon er et mareritt. Det er enkelt å skylde på NGOene og giverne for kaoset som preger gjenoppbyggingen her, men det er like lett å legge skylden på regjeringen, sier Franche, før han blir avbrutt av telefonen. Det gjelder en underskrift han trenger fra et regjeringsmedlem.
– Fortell ham at tredje verdenskrig bryter ut hvis ikke noe skjer snart, sier han og ser oppgitt ut.
Trusler om krig og atombomber får som regel fortgang på prosessene her. Men de bør helst ikke brukes for ofte. Da mister de sin effekt.

Et land i ruiner

Snart ett år har gått siden jordskjelvet. Men dersom man skal dømme fra inntrykkene man får ved å kjøre gjennom hovedstaden skulle man tro tragedien rammet for noen uker siden Totalskadde bygninger ligger forsatt urørt. Nedgravd i ruinene ligger restene etter tusenvis av mennesker som aldri ble reddet. Fortsatt bor 1,3 millioner mennesker i provisoriske teltleirer, og en eksplosiv koleraepidemi har tatt livet av over 2100 mennesker.
Så kom valget – og med det fulgte store opptøyer og illsinte mennesker som raserte gatene. Sinnet mot den sittende presidenten og hans partikollega som gikk videre til andre valgrunde i presidentvalget fikk folk til å kaste stein, skyte i luften, tenne på bildekk og ramponere bygninger.
I én av de mange teltleirene i hovedstaden har Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforbundet (IFRC) sin fulle hyre med å bygge enkle boliger for teltboerne. Husene lages i tre og er ment å være midlertidige, men hver enhet har en prislapp på rundt 22 000 kroner.
– Folk kan ikke bo i telt helt frem til man får bygd opp landet igjen, sier Matthew Cochrane, kommunikasjonskoordinator for IFRC, mens han sukker over manglende kapasitet fra regjeringens side til å få fortgang på gjenoppbyggingen.

Gratis nødhjelp

De midlertidige husene gis bort gratis til de mest trengende i leirene. Det samme gjør andre tjenester som vann, såpe og sanitærtilbud.
– Selvfølgelig er vi redde for å gjøre folk avhengig av bistand. Ved å gi bort vann gratis, står vi i fare for å konkurrere ut folk som lever av å selge vann. Men vi kan ikke overse millioner av mennesker som har enorme behov, sier han.
I FN-basen har Marc-André Franche i UNDP en annen oppfatning. Han er skeptisk til vektleggingen av midlertidige løsninger og ønsker seg mer langsiktig bistand.
– Jo mer vi hjelper folk i leirene, jo mindre sjanse vil vi ha til å hjelpe dem tilbake til landsbyen de kom fra, sier han.
Beregninger viser at det bare vil koste til sammen 25 millioner dollar å reparere husene som er minst skadet etter jordskjelvet. Folk fra middelklassen bør få tilgang til rimelige lån, ifølge Franche, slik at de kan reparere eller bygge seg nye hus selv.
– Det verste vi kan gjøre er å gi ting gratis, sier han.
Men slikt langsiktig arbeid er både tid- og ressurskrevende. Og i mellomtiden blir folk i leirene vant til å få hjelp utenfra. For fattige haitiere som ikke hadde tilgang til verken rent vann eller toaletter før jordskjelvet, er livet i teltleirene en forbedring. Det er ikke her koleraen sprer seg, men i landsbyene. Mange er derfor redde for å flytte, og forventningene til de internasjonale hjelperne øker. 

TILBAKE? I teltleiren får Clelience Edeline hjelp – men når skal hun hjem?

Blod og barn

– Hvorfor er det bare de gamle som får hus. Hva med meg? Jeg har heller ingen steder å bo, sier Clelience Edeline, en ung kvinne som bor i IFRCs teltleir.
Hun har ingen jobb, og lever av det hun får fra folk i leiren.
Noen kvinner drar Bistandsaktuelt bort til ett av de nybygde husene. De er oppgitt over at de må ta til takke med dårlige og midlertidige løsninger.
– Det er bulker i veggene. Og hvor er nødutgangen om det skulle begynne å brenne? Det er heller ikke mulig å lage mat inne i husene. Hvorfor ikke? spør kvinnene.
Marc-André Franche tror mange NGOer fortsetter med å gi kortsiktig nødhjelp i leirene fordi dette selger bedre på hjemmebane enn for eksempel å lære opp Haitis offentlige tjenestemenn.
– Bilder av fattige som får hjelp tar seg bedre ut for folk som sitter og koser seg med julematen hjemme i Norge. Når jeg forteller at vi har styrket planleggingsministeriet – og de eneste bildene vi kan vise frem er en kjeller full av datamaskiner, er det ingen som blir imponerte. Folk foretrekker blod og barn med store mager, sier han. 

Bevæpnede vakter 

Ingen ting er enkelt på Haiti. Å komme seg fra ett sted til et annet tar timevis. Rushtiden i hovedstaden tar aldri slutt, når veier knapt egnet for hest og kjerre skal frakte hundretusener av mennesker hit og dit.
Store SUV-er med påklistrede organisasjonslogoer er imidlertid konstant på farten opp og ned fjellsidene til hovedstadens mer velstående bydel Pétion-Ville. Det er her mange utenlandske bistandsarbeidere holder til. Med storslått utsikt over byen kan de drukne hverdagens sorger på en fin restaurant.
Her er utsøkt mat, belgisk øl, levende musikk – og bevæpnede vakter som gir sikkerhet når nattens mulm og mørke gjør de sentrale strøkene utrygge å ferdes i. Mange av organisasjonene har strenge sikkerhetsregimer for sine ansatte, og etter klokken seks holder de fleste seg inne av frykt for å bli kidnappet.

Mister ansatte

For de ansatte på Haitis største sykehus blir det få muligheter for restaurantbesøk og utsvevende natteliv. De ansatte tjener så lite at mange er nødt til å ta seg jobb i en NGO på kveldstid for å få endene til å møtes. Medisinsk direktør Dr. Jacques B. Pierre-Pierre mister daglig ansatte til de utenlandske hjelpeorganisasjonene.
– De kan betale dem fire til fem ganger mer enn de får her, noen ganger åtte. Dette er et stort problem for oss, sier han.
Sykehusets årlige budsjett er på snaue 30 millioner kroner, hvorav 95 prosent går til lønninger. Til sammenligning samlet Leger uten grenser inn 835 millioner kroner til sitt Haiti-program etter jordskjelvet. Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforbundet samlet inn 1,4 milliarder kroner.

Ingen selvkritikk

Leger uten grenser (MSF) har ansatt rundt 1000 haitiske sykepleiere og leger på organisasjonens åtte sykehus eller feltklinikker. Stefano Zannini, landansvarlig for MSF i Haiti, tar imidlertid ingen selvkritikk for å «stjele» ansatte fra staten.
– Jeg er ikke redd for at MSF skal bygge en parallell struktur ved siden av den haitiske. Men nasjonale myndigheter er nødt til å ta på seg sin del av ansvaret for folks helse. Det har de så langt vært lite villige til å gjøre, sier han, og viser til at nasjonale myndigheter kun har satt av rundt tre prosent av budsjettet sitt til helse.
– Dette er et klart politisk budskap om at helse ikke er viktig, sier han. 

Over 100 på ett felt

MSF-sjefen får støtte fra legen Jocelyne Pierre-Louis, direktør for avdeling for helse og miljø i det haitiske helsedepartementet.
– Budsjettene strekker ikke til. Men det er politikernes ansvar. Jeg kan ikke uttale meg om det, sier hun.
Selv om hun er statlig helsebyråkrat har hun ingen problemer med at utenlandske humanitære organisasjoner sørger for helsen til landets trengende.
– De fleste av organisasjonene var her lenge før jordskjelvet. Så lenge de samarbeider med oss, og gjør det vi ber dem om å gjøre, er det greit, sier hun, og understreker at ting har blitt bedre enn de var i tiden rett etter jordskjelvet. Da var det umulig å holde styr på hva myriadene av små og store organisasjoner drev med. Bare på området mental helse måtte hun forholde seg til over 100 NGOer.
– I forbindelse med kolerautbruddet har koordineringen vært mye bedre, forsikrer hun. 

Klipper gresset

Mens vi kjører gjennom gatene i Port-au-Prince dukker en mengde spørsmål opp. Hvor lenge vil folk bli boende i telt? Når skal murstein og betong fra de sammenraste bygningene fjernes? Hvorfor jobber flere hundretalls haitiske cash-for-work-arbeidere (betalt av FN) med å fjerne gress fra grøftekantene utenfor FN-basen når hele landet ligger i ruiner? Hvorfor kjører soldater fra FNs sikkerhetsoperasjon MINUSTA rundt i stridsvogner – som om landet var i krig? Hvor mye penger vil de internasjonale organisasjonene spare dersom de kjøper inn nøytrale, masseproduserte presenninger i stedet for presenninger med organisasjonslogoen trykket på? Og hvor har den hvite limousinen, som har fått motorstopp i en av grøftekantene, tenkt seg hen?

Under åpen himmel

Til tross for enorme summer lovet til Haiti – og tusenvis av NGOer som jobber for å få landet på beina igjen – forteller folk i gata at de ser lite eller ingenting til hjelpen.
– Verken regjeringen eller utenlandske organisasjoner hjelper oss. Presidenten har ikke engang besøkt leiren, sier Emmanuel Vargas, en ung mann Bistandsaktuelt møter i en av teltleirene.
Han har, som de fleste andre i leiren, mistet alt i jordskjelvet. Nå bor han under åpen himmel sammen med kona og sin ti år gamle sønn. Hver dag går han lange distanser for å prøve å skaffe seg en jobb. Heller ikke i dag fikk han napp.

Emmanuel har mistet alt i jordskjelvet. Hver dag prøver han å skaffe seg en jobb, men så langt uten hell. FOTO: INGVILD SAHL

De sitter i møter!

En annen ung mann rister på hodet når han får spørsmålet om han ser noe til hjelpen.
– Hjelpearbeiderne står opp om morgenen. Så drar de i det ene møtet etter det andre før de stikker hjem for å slappe av og spise seg mette. Neste dag er det «på’an igjen». Så reiser de hjem der de kom fra, med mange penger på kontoen, sier han og gir til syne en skinnende tanngard som glimrer i gull.
Tre unge menn som tar morgendusjen i en vannkran i en av teltleirene har sluttet å bry seg.
– Vi tar det som det kommer – og gjør det beste ut av tilværelsen, smiler de mens de flekser muskler for kameraet.
Emmanuel Vargas derimot smiler ikke.
– Ingen bryr seg om oss, sukker han, før han går ut i gatene for å tigge etter penger.