– Vi må gjenoppfinne begrunnelsen for bistand

– Dette er fjerde gang jeg deltar på den årlige lanseringen av de foreløpige tallene og trendene i den globale utviklingsbistanden – og denne gangen er budskapet ekstremt dystert – ja, dramatisk. 

Slik innledet den danske lederen av OECDs utviklingskomité (DAC), Carsten Staur, talen sin da han 9. april la fram organisasjonens offisielle, foreløpige tall for den globale bistanden i 2025.

Les om tallene: Største fall i internasjonal bistand – noensinne

Tonen var dermed satt.

Og utviklingen er dramatisk. Likevel forteller Carsten Staur i et intervju med Globalnyt at han er en forsiktig optimist på vegne av det globale utviklingssamarbeidet.

Staur innrømmer at han for øyeblikket ikke har så mye konkret å bygge optimismen sin på, men argumenterer på en måte som avslører at optimismen er forankret i hans livslange overbevisning om at verden har behov for et velfungerende utviklingssamarbeid.

– Hvis vi ønsker en stabil verden, må vi investere i den – og ikke bare i form av økte forsvarsutgifter, men også gjennom et utviklingssamarbeid som gjør oss bedre i stand til å håndtere de mange krisene verden står i og vil komme til å stå i, sier han.

Globalnyt x Panorama

Denne artikkelen er opprinnelig publisert av det danske mediet Globalnyt, som dekker verden i utvikling og Danmarks internasjonale engasjement. Den er oversatt ved hjelp av KI, men kvalitetssikret av Panoramas redaksjon.

Her kan man melde seg på Globalnyts nyhetsbrev. 

De dystre og dramatiske faktaene

La oss oppsummere noen av de dystre faktaene Staur presenterte:

– Den offisielle utviklingsbistanden fra DAC-landene falt med nesten en fjerdedel fra 2024 til 2025 – med 23,1 prosent – og ligger nå på kun 174 milliarder dollar. Aldri før i historien har vi sett et så plutselig og dramatisk fall i utviklingsbistanden fra ett år til det neste, sa Carsten Staur.

Og det fallet får konsekvenser, påpekte han: 

– Det rammer der behovet for utviklingsbistand er størst – i humanitære kriser, i land sør for Sahara og i de minst utviklede landene.

– Det disse menneskene og landene har til felles, er at de ikke har noe alternativ – ingen erstatning for utviklingsbistand. Land som fra før er gjeldstyngede, fattige, sårbare og skjøre, står nå overfor en enda dypere økonomisk og sosial krise, konstaterte Staur.

Han er også dypt bekymret over det dramatiske fallet i giverlandenes støtte til FN – og dermed til de grunnleggende verdiene FN representerer.

En viss forståelse for nedgangen

Carsten Staur forstår godt de «enorme økningene i forsvarsutgiftene i hele Europa for å møte voksende – og reelle – trusler fra et stadig mer aggressivt Russland».

Men i fremleggingen gikk han samtidig til angrep på det han beskriver som en uheldig tendens: «et merkantilistisk, populistisk, autokratisk press i noen politiske kretser som fremmer null-sum-tilnærminger og samler seg mot selve globaliseringsidéene».

I intervjuet med Globalnyt sa Carsten Staur at det i Europa er mange gode grunner til å øke forsvarsutgiftene.

– Men poenget mitt er at det også må være rom for å anlegge et mer langsiktig og helhetlig syn på sikkerhet.

Les også: Sikkerhet krever mer enn forsvar

– Sikkerhet handler ikke bare om å reagere på trusselen fra Russland, men også om å håndtere de mange andre megatruslene som fremdeles herjer der ute: Voksende sikkerhetstrusler fra slyngelstater, terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, hybridkrigføring og den eskalerende polariseringen. De dype og ødeleggende konsekvensene av klimaendringer. Risikoen for nye pandemier. De potensielt farlige følgene av voksende politisk, økonomisk og sosial skjørhet, ulikhet og ustabilitet – både innad i land og mellom land.

Svaret på de mange krisene er ifølge Staur ikke mindre, men mer – og mer intelligent – globalisering:

– Vi vet hva vi må gjøre. Vi vet at vi må håndtere både de kortsiktige krisene og de langsiktige truslene på én og samme tid. Og vi vet at vi må arbeide sammen som et globalt samfunn for å få det til. Her skaper utviklingssamarbeidet et rom for dialog om de globale utfordringene, samtidig som det tilbyr verktøy for å håndtere dem.

Utviklingssamarbeid som smøreolje

– Vi må gjenoppfinne rasjonalet for utviklingssamarbeidet. Det kan ikke leve sitt eget liv i sin egen lille nisje for de spesielt innviede. Vi må se på det i sammenheng med andre politikkområder som utenriks-, klima- og sikkerhetspolitikk og alt mulig annet. Her har utviklingssamarbeidet mye å bidra med, sier Staur.

Han illustrerer det med noen eksempler:

– Det snakkes mye om at utviklingslandene i større grad bør mobilisere egne ressurser i form av skatteinntekter og lignende. Og det er jo helt riktig. Men det er feil hvis det brukes som argument for å kutte i bistanden – for bistand er nødvendig for å bygge robuste skattesystemer i mange land.

– Og det er jo ikke nok å kreve inn mer skatt. Inntektene må også brukes på en måte som gir mening for skattebetalerne – for hvis de skal betale mer i skatt, forventer de bedre helse og utdanning. Og her kan bistand i den krevende overgangsfasen bidra til å bygge opp en offentlig sektor som kan levere det.

Staur kjøper heller ikke argumentet om at økt handel og flere private investeringer skal være et alternativ til utviklingsbistand:

– Tvert imot har utviklingsbistand vist seg å bidra til å fjerne noen av blokkeringene som hindrer økt handel og flere private investeringer i mange utviklingsland. Utviklingsbistanden kan bidra til å sikre rammer som gjør land attraktive for og bedre i stand til å handle med omverdenen. Slik henger det hele hånd i hånd, og det må vi bli bedre til å formidle.

Handler om både kvantitet og kvalitet

Carsten Staur har jobbet med utviklingssamarbeid det meste av sitt lange yrkesliv. 

I 2023 ble han leder av DAC. Den lederperioden løper ut ved utgangen av 2026, da Staur har rundet 72 år. 

Innen han slutter, håper han å bidra til å øke kvaliteten på utviklingssamarbeidet.

– Jeg var med da vi for mer enn 20 år siden startet prosessen med å effektivisere bistanden. Det kulminerte med Paris-erklæringen om mer effektiv bistand i 2005. Her var noen av budskapene at mottakerlandene skulle sitte i førersetet, og at bistanden skulle koordineres langt bedre. 

Som ledd i den prosessen, desentraliserte for eksempel Danmark som han kommer fra, en stor del av forvaltningen av bistanden fra København til ambassader og representasjonskontorer ute i verden.

– De fremskrittene har vi rullet tilbake de siste årene, og det er et problem. Den nye evalueringen av desentraliseringen av den danske bistanden dokumenterer at stadig mer av forvaltningen igjen trekkes hjem til København, og at det har negative konsekvenser, mener han.

– Når vi i mindre grad tar utgangspunkt i mottakerlandene, forskyver fokus seg over på at vi som giver gjør en forskjell i det enkelte prosjekt eller program.

– Perspektivet blir mer kortsiktet og fragmentert, og koordineringen med andre aktører og den løpende dialogen svekkes, påpeker Carsten Staur.

Han mener for øvrig ikke at mer kvalitet i bistanden kan brukes som argument for å kutte i bistanden:

– Kvantitet og kvalitet henger sammen.