– Haiti var en dødsfelle

Det har vært en femdobling i antall naturkatastrofer siden 60-70-tallet. Hvert år rammes over 200 millioner mennesker. De siste ukene har verden vært vitne til to dramatiske jordskjelv.
Haiti: 300 000 døde. Tallene oppjusteres til stadig.
Chile: 700 døde. Tallene oppjusteres ikke.
Jordskjelvet i Chile var langt kraftigere enn det som rammet Haiti. Et godt eksempel på at det går an å forberede seg på og minimere skadene som følger jordskjelv, mener mange.
– Det fantes aldri en masterplan for å besørge utvikling på Haiti. Landet har vært isolert økonomisk. Hovedstaden er bygget for 100 000 mennesker. Det bodde to millioner mennesker der før skjelvet, fastslår Jan Egeland, direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt og tidligere visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp i FN.

Pinlig for USA

Han er sterkt kritisk til det internasjonale samfunnets innsats i øystaten de siste årene og mener det er nødvendig å spørre hvordan det er mulig å drive bistand i 50 år, pumpe inn milliarder av kroner – samtidig som hovedstaden fortsatt forblir en dødsfelle.
– Det virker nå som USA og Frankrike har forstått hvor pinlig det er for dem at situasjonen er som den er. Dersom ikke landet blir gjenoppbygd – til det bedre – vil folk flykte. Det er ikke i USA sin interesse å ha ni millioner mennesker i bakgården som har ett ønske, nemlig å flykte nordover. Det gir håp om utvikling, mener NUPI-direktør, Jan Egeland.

Foregangslandet

Vietnams 85 millioner mennesker er blant de som igjen og igjen er blitt rammet av ekstremvær, og klimaendringer gjør landet enda mer utsatt for værets herjinger. Økende havnivå vil for eksempel gjøre landet mer sårbart for tyfoner og tsunamibølger. I fjor høst rammet to kraftige – og potensielt veldig dødbringende – tyfoner landet. Klimaendringene vil bidra til at slike fenomener rammer hyppigere og med økt styrke.
I Vietnam kom tyfonen Mirinae med en styrke på 150 kilometer i timen – i de samme områdene som ble herjet av tyfonene Ketsana og Parma bare uker tidligere. Flere hundre mennesker mistet livet – men det kunne vært langt, langt verre. Landet i Asia har planer og varslingssystemer på plass. Alt for å begrense skadene.
Når myndighetene først fikk varsel om at en tyfon var på vei, gikk meldingen først på fjernsyn. Selv de mest avsidesliggende landsbyene fikk meldingene – via megafon. Tusenvis ble evakuert fra de mest utsatte områdene.
– Vietnam er et godt eksempel på at det ikke er slik at de fattigste landene nødvendigvis er de mest sårbare. Sammen med Bangladesh og Cuba er de blant de som er meget godt forberedt på å møte en naturkatastrofe, sier Egeland.
 Orkanen Nargis som feide over kystområdene i Burma i 2007 er et annet eksempel på hvor galt det går når det ikke satses på forebygging. Over 100 000 mennesker anslås å ha mistet livet i katastrofen. En orkan, med tilsvarende styrke rammet også Bangladesh. Men tapstallene var dramatisk lavere enn i Burma.
– Det er mulig å beskytte seg mot naturkatastrofer, som vi vil se en galopperende utvikling av de neste årene. Men statistikkene viser også at selv om antall berørte har gått opp, har antall døde gått ned, sier Egeland.
Som nyvalgt leder av FNs høynivåpanel for globale klimatjenester skal han lede arbeidet i regi av Verdens meteorologiske organisasjon, for at klimainformasjon, langtidsvarsler og klimamodeller skal nå ut til sårbare samfunn overalt i verden.
Egeland trekker frem både befolkningsvekst, mer ekstremvær og økt urbanisering som faktorer for at stadig flere mennesker er sårbare for og blir utsatt for naturkatastrofer. At statistikkene viser en så stor vekst i antall klimarelaterte katastrofer handler også om at det er kommet bedre måleinstrumenter og registreringsordninger på plass.
– Vi er simpelthen blitt flinkere til å måle, sier Egeland.
Internasjonale standarder definerer en naturkatastrofe ved at mer enn 10 mennesker dør og/eller 100 mennesker eller mer får livsgrunnlaget ødelagt.

Forebygging viktigst

Siden tsunamien i Asia rammet i 2004, har FN og mange frivillige organisasjoner gjort mye for å bedre responsen etter katastrofer. Egeland mener det er viktig med mer effektiv nødhjelp og bedre koordinering.
– Men det er bedre beredskap nasjonalt og lokal forebygging av katastrofer som er det aller viktigste, sier Egeland.
Han mener at selv Haiti er et eksempel på at nødhjelp kommer fram under kritiske omstendigheter. Jordskjelvet rammet i tillegg to av de viktigste hjelpesentrene: Haitis regjering som skulle lede den nasjonale nødhjelpen, og FNs hovedkvarter i Port-au-Prince, som hadde som oppgave å koordinere den internasjonale bistanden. Kritikken som er kommet mot bistandsinnsatsen i nødhjelpsfasen (se også intervju med journalisten Linda Polman, side 22. Red.anm.) mener Egeland i beste fall er skjev.
– Det er simpelthen ikke mulig å levere så store mengder internasjonal nødhjelp bare dager etter en katastrofe. FNs store tabbe var at de ikke klarte å synliggjøre arbeidet de faktisk utførte, sier Egeland.

Nødhjelp hvert femte år

Han trekker fram NSB og det velkjente togkaoset som preger Norge og spesielt Østlandet om vinteren.
– Norge får ikke togene til å gå om vinteren. Samtidig er vi forundret over at vi ikke klarer å forsyne to millioner mennesker med mat og husly på andre siden av jorden i løpet av en uke, sier Egeland.
Den tidligere nødhjelpskoordinatoren mener det virkelig kritikkverdige er at 300 000 mennesker døde på Haiti – før nødhjelpsarbeidet kunne begynne.
– Hvordan kan vi ha et hundretalls organisasjoner involvert i bistand til Haiti i flere tiar – og så er folk i hovedstaden likevel totalt forsvarsløse mot jordskjelv som vi vet landet før eller siden vil rammes av – det er det store spørsmålet. Så spørsmålet dreier seg ikke om hvor mange helikoptre som fløy inn med nødhjelp de første fem dagene, men om vi ønsker å fly inn med nødhjelp hvert femte år i resten av dette århundre – eller ønsker vi å hjelpe haitianerne med å beskytte seg selv mot naturkatastrofer? spør Jan Egeland.