#NiUnaMenos og likestillingsparadokset Latin-Amerika

#NiUnaMenos-bevegelsen som nå har spredt seg til hele Latin-Amerika viser hva en feministisk bevegelse kan oppnå om den skaper brede allianser. Men den er også et uttrykk for et stort paradoks i likestillingen i Latin-Amerika: at på Macho-kulturens hjemmebane har det skjedd store endringer i hva kvinner krever og forventer, men skuffende få endringer i menns oppfatning av sin egen rolle.

Bevegelsen #NiUnaMenos (#IkkeÉnMindre, i betydningen: vi har ingen (jente/kvinne) å miste) oppstod i Argentina i 2015 som en reaksjon på funnet av 14 år gamle, Chiara Paez, gravid, slått i hjel og begravd under huset til sin kjæreste. Den første spontane demonstrasjonen samlet 200 000 i Buenos Aires og fokuserte på det som Chiaras død var et eksempel på: «Femicidios» eller drap på kvinner, på grunn av deres kjønn.

Etter den første demonstrasjonen spredte #NiUnaMenos kampanjen seg til mange land og samlet kvinner på tvers av ulike sosiale grupper. #NiUNaMenos kampanjen har stilt krav om ikke bare en slutt på kjønnsbasert vold, men også slutt på seksuell trakassering, stilt krav om selvbestemt abort, lik betaling for likt arbeid og mange andre krav vi kjenner igjen fra likestillingskampen i andre land. Sentralt har stått et slagord velkjent fra kvinnekampen her på 70-tallet: at det private også er politisk, og at staten har et ansvar, selv om et stort flertall av overgriperne er blant ofrenes nærmeste.

Den første konkrete seieren for #NiUnaMenos er at den ellers abort-fiendtlige presidenten i Argentina Mauricio Macri, nå har gitt ordre til kongressen om å begynne en debatt om selvbestemt abort. Om det går igjennom vil Argentina bli det tredje landet i regionen (etter Uruguay og Cuba) som avkriminaliserer abort.

Fremskritt og utfordringer i likestilling

Styrken i #NiUnaMenos og andre feministiske bevegelser reflekterer store fremskritt for likestillingen i Latin-Amerika. Ifølge en ny FN rapport gikk antall barnefødsler per kvinne i Latin-Amerika ned fra 3,43 i 1990 til 2,15 i 2014. Mens 41 prosent av latinamerikanske kvinner manglet egen inntekt i 2002, er tallet 28 prosent i dag. 56 prosent av kvinner i Latin-Amerika er yrkesaktive i dag mot 44 prosent i 1992. Mens kvinner i gjennomsnitt tjente 63 prosent av det mennene tjente i 1990, er tallet 74 prosent i dag. Jentene har også tatt igjen guttene når det gjelder utdannelse i mesteparten av regionen. Store deler av det siste tiåret hadde både Argentina, Brasil og Chile kvinnelig president, og latinamerikanske nasjonalforsamlinger har i gjennomsnitt 28 prosent kvinnelige representanter, blant annet takket være at 16 av 33 land har innført kvotesystemer. Både Nicaragua, Bolivia, Ecuador og Mexico har over 40 prosent kvinner i nasjonalforsamlingen.

Men der stopper det også opp. Kvinner gjør fremdeles det aller meste «ikke-betalte» arbeid, først og fremst husarbeid, og tilbudet av barnehager og andre velferdsordninger er minimalt. Gjennom hele 2000-tallet da fattigdommen gikk dramatisk ned i Latin-Amerika, så vi en feminisering av fattigdom, i hovedsak på grunn av at langt flere barn vokser opp med bare mor som forsørger. Antall tenåringsfødsler har ikke gått ned, og svært tidlig barnefødsel er fremdeles en sikker metode for å reprodusere fattigdom gjennom generasjoner.

Som en følge av økte ambisjoner om utdanning og yrkesaktivitet, kombinert med strenge abortlover og manglende tilgang til seksualopplysning og prevensjon, er Latin-Amerika er den regionen i verden der flest kvinner dør etter ulovlige aborter. I Mexico har ni av ti kvinner opplevd seksuell trakassering på offentlig transport, og en tredjedel av alle kvinner i Latin-Amerika har opplevd vold fra sin partner. Og mens de aller fleste sosiale indikatorer i en region med så store sosiale ulikheter som Latin-Amerika, viser store forskjeller mellom høyere og lavere sosiale lag, så er volden mot kvinner utbredt uansett sosial klasse. Den er også utbredt i alle land i regionen – fra OECD landet Chile med sosiale indikatorer på linje med Sør-Europa, til lavinntektsland som Nicaragua, Honduras og Haiti.

Økt konfliktnivå

Det finnes ikke enkle forklaringer på hvorfor kvinner blir utsatt for så omfattende vold og trakassering på tross av de siste tiårenes store fremskritt, men én ting synes klart: man har ikke klart å skape et attraktivt alternativ for menn til den tradisjonelle macho-rollen.

Med unntak av enkelte urbane middelklassemiljøer og noen progressive sosiale bevegelser, finnes det i det hele tatt minimal debatt om mannsrollen, og hvordan den må endres for å tilpasses en mer likestilt kvinnerolle. Derimot blir gutter bombardert av voldelige macho-forbilder i populærkulturen, vulgarisert til det absurde i narko-kulturen som er populær i store deler av det nordlige Latin-Amerika. Å slenge slibrigheter etter jenter på gata er en del av det å være mann i mange miljøer; å ta oppvasken er det ikke. Det har vært mange – og viktige – kampanjer mot å presse jenter inn i en snever rolle som attraktive prinsesser. Men selv om gutter har større handlingsrom, så er ikke deres rollevalg særlig mer variert. Man skal ikke være mye feminin før man kan bli oppfattet som homoseksuell, og det er fremdeles synonymt med utstøtt i mange miljøer.

Derfor øker også konfliktnivået når det gjelder kjønnspørsmål i Latin-Amerika. Meningsmålingsinstituttet Latinobarómetro rapporterte i 2017 at 66 prosent av latinamerikanerne mente at det er en sterk konflikt mellom kvinner og menn. Selv om klassekonflikter (mellom rike og fattige/arbeidsgivere versus arbeidstakere) fremdeles topper listen over konflikt-tema, har andelen som mener det er en sterk konflikt mellom kvinner og menn økt med 10 prosent siden 2016. Svaret på hvorfor kan ligge i raske endringer i kvinners rettigheter og rolle i samfunnet, mens samfunnet egentlig ikke er tilrettelagt for det, og mannsrollen har endret seg lite. De siste par årene har vi også sett et konservativt tilbakeslag i land som Brasil, Colombia og Guatemala. Ledet an av evangeliske kristne, er kampen mot «ideologia de genero» - eller «kjønnsideolgi» en hovedprioritet. Under henvisning til forsvar av familieverdier, angripes LGBT og kvinners rettigheter i land etter land.

At #NiUnaMenos har klart å mobilisere så bredt er derfor dobbelt imponerende. Kanskje får vi også snart se de første samfunnstopper falle for #MeToo anklager. Mexicanske Salma Hayek gikk i front med anklagene mot Harvey Weinstein, men det er langt til Hollywood for de fleste kvinner i Latin-Amerika, og det krever enormt mot å stå opp mot en machistisk og hierarkisk kultur som den vi finner på mange latinamerikanske arbeidsplasser. Men samhold gjør sterk som #NiUnaMenos og andre bevegelser har vist, og kanskje får vi se også nye utslag av den i året som kommer.