– Trumps helseavtaler er utpressing

– Helseavtalene handler ikke om å forbedre global helse. De handler om kommersielle amerikanske interesser og berikelse av amerikanske eliter, som ser global helse som en uutnyttet investeringsmulighet, sier Sophie Harman, professor i internasjonal politikk ved Queen Mary-universitetet i London, til Panorama. 

Hun er ekspert på global helse og har skrevet flere bøker om hvordan global helsepolitikk påvirker afrikanske land. 

Mange afrikanske land står akkurat nå i en vanskelig skvis: Skal de velge å få tilbake deler av USAs helsebistand på usedvanlig dårlige vilkår? Eller skal de sette hundretusener av menneskeliv i fare for å beholde sin egen suverenitet?

27 land, inkludert 20 afrikanske land som Nigeria og Kenya, har valgt det første. Zimbabwe, et av landene i verden med høyest andel hiv-positive, er så langt det eneste landet som har valgt å trekke seg fra forhandlingene om en bilateral avtale med USA.

Avtalen hadde gitt 367 millioner dollar i sårt trengte midler til landets helsesystem. Men avtalen Trump-administrasjonen la på bordet var en trussel mot Zimbabwes suverenitet og innblanding i deres etterretning, mente Zimbabwes president, Emmerson Mnangagwa, som personlig instruerte regjeringen om å avbryte forhandlingene. 

– Zimbabwe ble bedt om å dele biologiske ressurser og data uten noen garanti om at vi ville få tilgang til nyvinninger – som vaksiner, diagnostikk eller behandling – som kan komme ut av disse delte dataene, sa Nick Mangwana, talsperson for Zimbabwes regjering.

Forslaget ville også sabotere det globale helsesystemet, mente Zimbabwe. En betingelse skal også ha vært at USA får tilgang til landenes kritiske mineraler. 

Zambia sa også nei til det første forslaget fra USA, men er fortsatt i forhandlinger. Landet ble lovet en milliard dollar til helse mot at USA får utvinne Zambias kobolt, litium og kobber og få landets helsedata i 10 år. 80 prosent av Zambias 1,3 millioner hiv-positive er avhengige av medisiner finansiert av USA.

Taust fra USA

USA på sin side har vært sparsomme med uttalelser om de ulike avtalene som er inngått.

Den overordnede begrunnelsen er formulert i administrasjonens «America First Global Health Strategy», lansert i september 2025: helseutgifter skal «serve to make the United States safer and more prosperous».

Avtalene beskrives av amerikanske tjenestemenn som et skifte bort fra «tradisjonell bistand», med «åpenhet og nasjonalt eierskap».

State Department kom i desember 2025, da fire nye avtaler ble signert med Etiopia, Botswana, Sierra Leone og Madagaskar, med følgene kommentar: 

«Hver avtale inkluderer klare måleparametere, strenge tidsfrister og konsekvenser for manglende oppfyllelse – for å sikre at amerikansk bistand gir resultater mot prioriterte sykdomstrusler og reduserer langsiktig avhengighet av amerikansk bistand.»

– Utpressing 

I avtalene skriver utviklingsland under på at de skal dele både patogener – som bakterier eller virus – og helsedata om sine befolkninger med USA i opptil 25 år. 

Hvordan dataene kommer til å bli brukt, vet verken myndighetene eller befolkningene. Hver avtale er unik, og er ofte også knyttet til avtaler om USAs tilgang til kritiske mineraler og andre ressurser landet besitter. Detaljene er ikke offentliggjort.

– Vi tror dette samarbeidet kunne ha gitt fantastiske fordeler for befolkningen i Zimbabwe, spesielt de 1,2 millioner mennene, kvinnene og barna som per i dag får hiv-behandling gjennom USA-støttede programmer, sa Pamela Tremont, USAs ambassadør til Zimbabwe, da Zimbabwe trakk seg fra forhandlingene.

– Nå må vi i stedet begynne den vanskelige og beklagelige jobben med å avvikle vår helsestøtte til Zimbabwe, la hun til.

Organisasjonen for hiv-positive i Zimbabwe – som representerer 1,3 millioner mennesker – har krevd at Zimbabwe tar opp forhandlingene igjen eller viser hvordan regjeringen selv skal demme opp for tapet på 367 millioner dollar.

Sophie Harman mener amerikanske myndigheter bevisst bruker sivilsamfunnet til å legge press på myndigheter til å skrive under. 

– Det er følelsesmessig utpressing, hvor USA bruker livene til hundretusener av mennesker for å få i land en avtale. Og det er effektivt. Hvis man er en person med hiv i Zimbabwe som nå får kuttet medisinene sine, er man desperat. Men målet for sivilsamfunnets kritikk bør ikke være Zimbabwes regjering, det bør være USA, sier Harman. 

– Dårligere pandemiberedskap

Patogener fra sykdomsutbrudd er grunnlaget for utvikling av nye medisiner. Vanligvis deles patogener gjennom Verdens helseorganisasjon som en global beredskap ved utbrudd.

USA trakk seg helt ut av Verdens helseorganisasjon i januar. I stedet ønsker de å sikre seg tilgang til nye patogener før alle andre gjennom bilaterale avtaler med afrikanske land – uten å dele kunnskapen med andre. 

Sophie Harman mener de bilaterale avtalene vil gi en dårligere pandemiberedskap for alle land – inkludert USA.

– De amerikanerne som vil tjene på det, er først og fremst de som eier selskaper som driver med legemidler eller biomedisinsk sikkerhet. Hvis USA var interessert i å styrke global helsesikkerhet, ville de ha investert i nasjonale helsesystemer og samarbeidet med multinasjonale organisasjoner.

Gjennom avtaler med land kan USA få vite om utbrudd av epidemier. Men for å kunne respondere, er de avhengige av internasjonal deling av data, kunnskap og teknologi – i tillegg til diplomati, påpeker Harman.

– Det vet vi fra COVID-19, ebola og influensaepidemier. Vitenskapen er global, bilaterale avtaler kommer ikke til å hjelpe deg. Så dette er isolasjonistisk politikk som amerikanere flest ikke vil tjene på.

Amerikanske selskaper inn

Når utbrudd med nye patogener oppstår – for eksempel i Afrika sør for Sahara – får amerikanske legemiddelselskaper nå krav på å være først ute med å utvikle og ta patent på nye medisiner, som de så selger tilbake til befolkningene i det samme afrikanske landet.

I tillegg vil USA ha spesiell tilgang til all tenkelig helsedata om befolkningene: Er det vekst i diabetes, hvor mange røyker, hvem blir gravide, hvilken helsehjelp finnes? Dataene gir legemiddelselskaper mulighet til å lage og selge medisiner målrettet mot spesielle grupper i landet.

Sophie Harman mener amerikanske selskaper ønsker å «oversvømme» markedet med sine produkter i en tid der mange afrikanske mellominntektsland prøver å bygge opp sin egen nasjonale produksjon av vaksiner og medisiner. 

– De ønsker å kontrollere hele verdikjeden, og vil ikke at afrikanske land skal bli selvforsynte med viktige medisiner, mener Harman. 

Det er ikke noe nytt at amerikansk utenrikspolitikk er motivert av interessene til private selskaper, understreker forskeren.

– Men før var det også en genuin interesse for USAs sikkerhet, helsesikkerhet, og sikkerhet fra trusler fra andre land som lå til grunn. Nå handler alt som kommer fra Trumps Hvite hus om å berike elitene.

Ikke seksuell helse

Mottakerlandene forplikter seg til å øke egen finansiering av helsesystemene – noe mange afrikanske land selv har tatt til orde for. Men for de fleste av landene er planene om en utfasing av bistand på fem år urealistisk, spesielt når mange afrikanske land er i sin største gjeldskrise siden finanskrisen. 

USA har også lagt flere føringer for hva pengene kan brukes til. Det er ikke støtte til det allmenne helsesystemet i utviklingslandene, men til spesifikke grupper som hiv- og tuberkolosepasienter, malaria, polio, barn- og kvinnehelse. Ikke-smittsomme sykdommer er ikke nevnt i avtalene, selv om de står for opptil en tredjedel av dødsfallene i disse landene.

I tråd med Trump-administrasjonen sin utvidelse av den såkalte «gag rule», kan ikke pengene i avtalene gå til seksuelle og reproduktive rettigheter. Det betyr at landene presses til å kutte i støtte til prevensjon, helsehjelp etter abort og mødrehelse. Under Trump har dette forbudet blitt utvidet til å også gjelde det de kaller «kjønnsideologi».

I likhet med en rekke hjelpeorganisasjoner mener Sophie Harman at denne nye innstrammingen vil få enda mer ødeleggende konsekvenser for jenter og kvinner i utviklingsland enn i tidligere runder.

Selv om mange av landene føler seg tvunget til å underskrive avtalene nå, og de gjelder for fem år, gir det ikke landene forutsigbarhet, sier forskeren. 

– Man vet aldri hva Trump-regimet kan finne på – eller hva som skjer med en eventuell ny president. Hvis jeg var helseminister i et av disse landene, ville jeg ha sett meg rundt etter andre donormuligheter. Finansiering fra USA er upålitelig, den kommer med politiske styringer, og den er basert på utnytting av landenes ressurser, sier Harman.