Haiti: Hvert tiende barn er husslave

–Jeg så mammas døde kropp bli hentet. Nå har jeg en ny mamma. Hun slår meg hvis ikke jeg arbeider godt nok, sier tiårige Chelsea.

Det er morgen i en av hovedstaden Port-au-Princes mange ghettoer. Chelsea våkner på et sandgulv. De kommende timene vasker hun familiens hus, går på shopping og lager mat. Hun må passe på å gjøre alt fort nok. Hvis ikke, blir hun slått med trepinner eller brent med glohett metall. 

En av 300 000

Chelsea jobber døgnet rundt for mennesker som aldri vil se henne som en del av familien. Hun er en av Haitis 300 000 «husslaver» – en såkalt restavek .

– Moren min var syk og lå i senga da jordskjelvet kom. Etter at de hentet kroppen hennes gråt jeg mye, sier Chelsea. 

Hun forteller at faren hennes har vært fraværende i alle år. En kvinne lovte henne en ny familie etter morens død.

– Kvinnen som jeg bor med sier at jeg må være flink til å gjøre alt husarbeid. På dagen drikker jeg kaffe og på kvelden spiser jeg mais. Noen ganger blir jeg trett og sulten. Hvis ikke jeg gjør som kvinnen sier, slår hun meg, sier Chelsea og peker på et merke på armen som hun fikk da kvinnen kastet en trestokk etter henne.

Lang tradisjon

Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Ifølge Verdensbanken lever 80 prosent under fattigdomsgrensen. Bare halvparten av alle voksne kan lese og skrive. Landet rammes ofte av naturkatastrofer.

De fleste av Haitis restavek bor i fattige områder i storbyene. Akkurat som Chelsea bor mange av barna i de provisoriske bosettingene som ble satt opp etter jordskjelvet. Selv om bortimot 40 prosent av barna i noen områder her er restavek, er det vanskelig å komme i kontakt med dem. De er Haitis skjulte skam.

Restavek er kreolsk og stammer fra franske reste avec , som betyr «å bo med». Restavek har trolig røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet da de fattige sendte barna sine til velstående familier. På grunn av mange år med politisk ustabilitet, dyp fattigdom og manglende tilgang til sosiale tjenester ser systemet annerledes ut i dag. 

Det er ikke lenger i hovedsak velstående familier som har barn som hustjenere. I dag er det vanligere at «vertsfamiliene» er lavinntektsgrupper i storbyen. Siden en restavek er ulønnet, kan også familier som ikke tjener noe ha opp til flere hjemme.

Rekordmange slaver

– Vi har ikke nøyaktige tall på hvor mange restavek som bor i Haiti, men ifølge den siste undersøkelsen som ble gjort i 2009 vet vi at det er minst 300 000. Vi ser en dramatisk økning etter jordskjelvet i 2010. Mange barn som ble hjem- og foreldreløse over natta, er restavek i dag, sier Leila Anglade, programansvarlig for Restavek Freedom Foundation. 

The Global Slavery Index 2013 rapporterer at siden jordskjelvet i 2010 har slaveri, og arbeidet med å stoppe praksisen, fått lite oppmerksomhet.

Mye felles

Djougine St. Hilaire, prosjektkoordinator og barnerettsaktivist i Restavek Freedom Foundation, har hjulpet mange restavek-barn. Selv om alle har sin individuelle historie, har de samtidig mye til felles.

– En restavek er et barn som ikke bor med sine biologiske foreldre. Selv om vi ser at mange barn blir restavek etter katastrofer som det siste jordskjelvet, er den vanligste årsaken at foreldrene ikke har råd til å forsørge barnet. Barnet blir gitt bort i håp om at den nye familien skal gi barnet en utdannelse og en framtid, forteller Hilaiye.

Hun understreker at dette håpet sjelden blir til virkelighet. I stedet blir barnet satt til forskjellige typer husarbeid. 

– Restavek-barn våkner først og sovner sist. De vasker, handler, passer barn og lager mat. De er på jobb døgnet rundt og mottar ingen betaling. En restavek er ofte utsatt for fysisk og psykisk vold og mange blir utnyttet seksuelt. De er barn som er fratatt grunnleggende rettigheter som skolegang, lek og kjærlighet, forteller Hilaiye.

Lettmanipulerte

Restavek Freedom Foundation oppsøker markeder og andre offentlige plasser for å identifisere barn som er utsatt for denne typen slaveri.

– Barn som er ute og går i skoletiden, ofte barbeint og med skitne klær, er veldig ofte restavek. Mange har merker på kroppen og er redde for å snakke med oss. De er livredde for å bli straffet for å være ute for lenge og for å snakke med ukjente, sier barnerettsaktivist Nadine Augustin Paul.

Nadine forteller at to av tre restavek-barn er jenter. De fleste er mellom fem og 17 år.

– Det eneste «kriteriet» for å bli restavek er at du er gammel nok til å forstå dine arbeidsoppgaver. Når du først er inne i systemet, er det vanskelig å komme seg ut av det. Mange blir til langt opp i voksen alder. De som klarer å rømme er oftest gutter. Jenter er langt mer følsomme og lar seg lett manipulere av vertsfamilien, som ofte bruker trusler for å skremme, sier Nadine.

Nødens grenser

Restavek Freedom Foundation sitt mål er å gjenforene barna med sine biologiske foreldre. Det er alltid en lang og vanskelig prosess. Det er ikke alltid de lykkes.

– Vi må sørge for at barnet ikke kommer til skade. Derfor er gjenforeningsprosessen følsom. Vi kan ikke bare oppsøke vertsfamilien og skille dem fra barnet på dagen. Vi må først gjøre det vi kan for å sørge for at de ikke utsetter flere barn for det samme i framtiden. Kontakten med den biologiske familien er også viktig. De fleste har ingen anelse om hva barna deres blir utsatt for. Til tross for det er det ikke alle som ønsker barna tilbake. Fattigdommen setter sine grenser, sier Hilaiye.

40 prosent slavebarn

De nærmeste dagene besøker jeg ghettoer med ulik geografisk beliggenhet og struktur. Alle er overbefolkede, med dårlig infrastruktur, kritisk helsesituasjon og høy arbeidsledighet. 

Rundt beina mine løper barn med overfylte vannkrukker på hodet. To gutter krangler om en sekk med sand, småjenter koster utenfor huset sitt. Jeg snakker med lokale i alle aldre for å høre om noen vet om det finnes restavek i området. Det er påfallende få som har noe interessant å fortelle. Alle kjenner til barn som arbeider, men barn som bor og arbeider i andres hjem er ukjent.

Ifølge en undersøkelse gjort av Pan American Development er 40 prosent av alle barn i Cité Soleil, Port-au-Princes største slum, restavek. I gjennomsnitt er hvert tiende barn i Haiti en.

Våpen

Vi stopper i et område hvor betongskur med bølgeblikktak ligger tett. Menn med alkohol-ånde og dominobrikker i hendene slår i hjel tid på et gatehjørne. Barn med rødlig solbleket hår og skitne bein hopper i gårdagens regn, som har laget en stor dam midt i veien. Ungdommer med halvtomme romflasker danser til «kreol-pop» som dundrer ut av et par høyttalere.

– Er du redd for våpen? spør Falex, hjelperen min meg plutselig. Under et tre et stykke unna sitter en gruppe nybarberte menn i singleter. De har markerte armmuskler, tykke gullkjeder rundt halsen, mørke briller og polerte motorsykler.

– For noen år siden ble du drept hvis du gikk inn her. Frem til 2006 var området preget av mafiavirksomhet, drap, voldtekter, dop og dyp fattigdom. I dag er situasjonen forbedret. Gjengvirksomheten eksisterer fortsatt i det skjulte, men mange har lagt ned våpnene, sier Falex.

Avslørende øyne

Falex, som selv er født og oppvokst i et av Port-au-Princes mange ghettoer, har et stort nettverk. Han introduserer meg for en av områdets «store» menn. 

Mannen, som får hete «John» her, tar oss imot i nystrøket skjorte, penbukser, spisse og velpolerte sko. På toppen av sin ghetto-bolig har han god utsikt over hustakene. Det er lett å se at han er en viktig mann her. John tar noen telefoner. Plutselig kikker et nytt ansikt frem fra etasjen under. Han ber oss om å følge med. Vi tar oss gjennom området, og går til slutt ned en lang trapp, og inn i et mørkt hus.

– Vent her, sier John.

Imens går han og mannen fra etasjen under fra hus til hus. Under et kvarter senere står et titalls barn fra seks år og oppover foran meg. Selv om de er i ulike aldre, har forskjellige klær, hudnyanser og hår, framstår de likevel som like. De har samme oppgitte øyne.

Ung, men gammel

Walenson er åtte år.

– En kvinne kontaktet moren min og sa at hun trengte noen til å hjelpe henne hjemme. Jeg flyttet fra landsbygda til byen. Nå bor jeg hos kvinnen i et telt som vi fikk etter jordskjelvet. På morgenen koster jeg gulvet, handler, og etterpå vasker jeg. Dagene er lange, men jeg kan ikke bli trett. Da slår hun meg. Med pisk. Noen ganger bruker hun trepinner. Det gjør så vondt. Iblant kommer det blod. Om jeg turte skulle jeg løpe min vei, sier Walenson.

Han presser hendene hardt sammen samtidig som han ser ned på de nakne tærne sine. Walenson har en gammel manns ansikt. Øynene er sinte og oppgitte. Plutselig kommer tårene.

– Vil fortelle mamma!

Fafisna er tolv år.

– Da pappa døde ga moren min meg bort til en dame. Mamma sa at hun ikke hadde penger til å ha meg. Jeg savner henne hver dag og gråter ofte. Damen jeg bor hos nå slår meg med en lærpisk hvis jeg kjøper feil ting fra markedet, eller hvis jeg er trett. Hjemme må jeg vaske og lage mat. Hvis jeg vil leke, må jeg snike meg ut når hun ikke er hjemme. Jeg ønsker at jeg kunne fortelle for mammaen min hvordan jeg har det, men jeg tør ikke, sier Fafisna.

Barnas fortellinger ligner på hverandre. De fleste flyttet fra landsbyen til storbyen. Ingen av barna går på skolen, de arbeider fra tidlig morgen til sen kveld og de er utsatt for psykisk og fysisk vold. Nesten alle barna som jeg snakker med bor i leirer som ble opprettet etter jordskjelvet i 2010. Ifølge The Global Slavery Index 2013, viser en undersøkelse fra mars i år at 357 785 mennesker fortsatt bor i de provisoriske bosetningene.

– Ingen beskyttende lov

Ifølge rapporten Restavèk: The Persistence of Child Labor and Slavery , som Restavèk Freedom sendte til FN i 2011, gjør myndighetenes fravær det vanskelig å hjelpe restavek-barn. I rapporten påpeker de at den haitiske regjeringens begrensninger gjør at stadig flere frivillige organisasjoner prøver å nå ut til barna. Det er imidlertid en stor utfordring uten støtte fra staten. Som et resultat av dette er de fleste organisasjoner bare i stand til å skape minimale forandringer. Det finnes ikke ressurser til å løse restavek-problemet på landsbasis.

Ifølge haitisk lov er det forbudt å ansette mindreårige under 15 år. Loven forbyr utnyttelse, mishandling og overgrep mot barn, samt plassering av barna i et restavek-system. I loven står det at barn bare kan være overlatt til en «vertsfamilie» hvis barnet blir behandlet som familiens andre barn. Imidlertid sier loven ikke at utnyttelse og vold mot en restavek er ulovlig hvis familiens biologiske barn blir behandlet på samme måte. Det gis heller ikke rom for strafferettslige sanksjoner.

Solgt for 400 kr

Det er ikke bare i storbyer i Haiti som barn ender opp som restavek. Noen blir sendt over grensa til nabolandet, Den dominikanske republikk. 

Ti år gamle Love er en av dem. I fire år var hun slave hos en kvinne som hun kaller for bestemor. Ifølge en rapport laget av Pan American Development Foundation og U.S. Agency For International Development i 2009 er to av tre restavek i slekt med sin husvert.

For fire år siden ble Love satt på en lastebil og sendt over grensa til Den dominikanske republikk, som deler øya Hispaniola med Haiti. Love hadde pustevansker og moren ønsket bra legehjelp, noe nabolandet var kjent for å ha. På grensen ble hun hentet av en dame, som Love sier er bestemor. Hun betalte 3000 pesos (400 kr) for å få jenta over.

– Mamma sa at jeg skulle få hjelp, at jeg skulle få gå på skolen. Hun sa at hun elsket meg og at hun skulle ringe hver dag. Sånn ble det ikke.

Reddet av nordmann

Norske Siv Mika Engebretsen har et brennende engasjement for utviklingsarbeid og menneskerettigheter. Hun har arbeidet både i Den dominikanske republikk og i Haiti i flere år. Det var Mika som reddet Love fra slaveriet.

Etter mange års engasjement kjenner Mika folket i bateyen godt. Hun gjør og gir det hun kan for å hjelpe de som ingenting har. Mika er blitt kjent med legen Mirian, som gir fri legehjelp i bateyen hvor Love bodde. Da Mika så barnet for første gang, følte hun at noe var galt.

– En gammel dame kom til Dr. Mirian sammen med fem snørrete og skitne barn. Den eldste på ni bar den yngste. Dama var aggressiv og sa at hun var bestemoren deres. Jeg prøvde å få kontakt med niåringen, men hun svarte ikke på spørsmål og virket ikke tilstede. Jenta forfulgte meg i tankene. Hele kroppen min skrek at jeg måtte hjelpe henne.

Mika begynte å grave etter svar. Naboene fortalte at jenta jobbet døgnet rundt og hun kom stadig til Dr. Mirian med pusteproblemer. Mika og Mirian forsto at hun var restavek. Det eneste hun gjorde var å jobbe. Damen i huset brukte slag og harde ord for å tukte henne.

Passet syv barn

Den 21. september i fjor flyttet Love inn hos doktor Mirian. Mika står for alle kostnader mot at jenta får et trygt hjem og får gå på skolen.

Det er en sky, men smilende jente som stolt viser frem skolebøkene sine. Love har vært hos sin nye familie i drøyt en måned, pusteproblemene er borte og hun sier at hun har det bra. Øynene hennes blir triste når hun snakker om det som var.

– Jeg måtte jobbe hele dagen og passe på barna. Noen ganger var de syv stykker. De våknet ofte om natta og da tok jeg hånd om dem. På dagen var jeg på markedet og solgte bananer og avokado. Det ble sene kvelder og om natta var det så mørkt inne. Vi hadde ikke lys. Jeg liker ikke mørket. Nå sover jeg med lyset på.

– Skyte slemme folk

Hun smiler når hun ser ned på skolebøkene og sier at skolen er det beste hun vet.

– Jeg er så heldig som få være hos Dr. Mirian. Hun er snill og jeg får gå på skolen. Jeg har fått en venn der som har gitt meg klistremerker. Det beste jeg vet er å gjøre lekser og vaske huset. Jeg liker å se at det blir rent og ryddig. Når jeg blir stor, vil jeg ha et hjem som dette. Et hjem som er rolig, uten bråk. Jeg liker ikke folk som slåss.

Love snakket med moren sin da hun fikk vite at hun skulle flytte.

– Mamma spurte om hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg ville flytte. Mamma sa at det kunne jeg. Hun vil jo ikke at jeg skal ha det vondt. Hun sendte jo meg hit fordi at jeg var syk. Jeg tenkte nok aldri at bestemor var slem. Jo, kanskje, én gang forresten. Men jeg trodde det var sånn barn skulle ha det.

På den andre siden av øya, i Port-au-Prince, har Walenson – som alle barn – drømmer.

– Jeg vil gjerne gå på skolen sånn at jeg kan bli politi. Da skal jeg skyte alle som gjør barn vondt!