
Bolivia og Peru best i verden på mikrolån
En studie fra Den interamerikanske utviklingsbanken viser at Bolivia og Peru kan tilby mikrolån med lav rente takket være mindre byråkrati og stor konkurranse.
Her er det enkelt å starte mikrokredittforetak, det er konkurranse mellom foretakene og renten ligger ikke så veldig langt over vanlig bankrente. Suksessen kan blant annet tilskrives mindre byråkrati, økt konkurranse og innenlandske långivere.
- I Bolivia lå årsrenten for mikrolån på over 60 prosent på begynnelsen av 90-tallet. Nå ligger den på under 20 prosent.
Det sier Sergio Navajas, spesialist på mikrokreditt i Den interamerikanske utviklingsbanken, som står bak en studie der søkelyset rettes på ulike miljøer for mikrolån. Han forklarer rentereduksjonen med at Bolivia var et av de første landene som begynte med mikrolån i Latin-Amerika. Nå har mange av låneinstitusjonene lyktes med å skaffe seg en relativ stor kundekrets, og dette har ført til reduserte kostnader. Ett eksempel er Banco Sol, den største banken for mikrokreditt i Bolivia. Den startet på 1980-tallet som en stiftelse for mikrolån som tok imot donasjoner for å låne ut penger. Virksomheten ble drevet i svært liten skala, og mulighetene for vekst var tilnærmet lik null. For å skaffe institusjonen tilgang til finansmarkedet ble den omgjort til en bank på slutten av 1980-tallet.
- Det førte til at det ble mye rimeligere for oss å låne penger, og vi fikk mulighet til å vokse, forteller Kurt Koenigfest, direktør for Banco Sol.
- Og veksten ga muligheter for innsparinger. Det er lettere å få gode lånevilkår når man opererer med flere hundre millioner dollar enn når man driver i betydelig mindre skala, fortsetter han.
Sergio Navajas er enig i at høy omsetning er avgjørende for å få ned prisene.
- I alle land starter mikrolån med veldig høye renter, sier han. Foretakene må opp i en viss størrelse for å kunne redusere kostnadene.
En annen forklaring på at Bolivia har lyktes med å redusere rentene, er at regjeringen har ført en bevisst politikk for å gjøre det enklere og billigere å drive mikrokredittforetak der. Det stilles for eksempel ikke like strenge krav til administrasjon og kontroll for disse foretakene som for vanlige banker. Administrasjons- og kontrollutgifter utgjør ofte en stor del av rentekostnadene fordi lånene er så små og administrasjonsutgiftene er faste.
- Staten har gjort det enklere for oss gjennom å skape normer for mikrofinansvirksomhet, sier Kurt Koenigfest.
- Det gjør at alle som er involvert i mikrokreditt, vet hvilke spilleregler som gjelder. Uten regler opererer vi i en gråsone der sentralbanken kan fremlegge ulike vilkår og krav til forskjellige låneinstitusjoner i forskjellige saker.
Vanlig forretningsvirksomhet
Han mener at statens innblanding i Bolivia har medvirket til at det har vært mulig å senke rentene.
- Det at vi er underlagt sentralbankens kontroll, gjør at det anses som mindre risikofylt å låne penger til oss, noe som igjen fører til at vi kan tilby rimeligere renter, sier han.
- Fordelen når vi tilbyr lave renter, er at vi ikke bare kan låne ut til handelsstanden, men også til sektorer med langsom produktivitet, for eksempel små fabrikker eller små jordbrukere.
Dessuten er det tillatt for alt fra kommersielle banker til små kooperativer å starte med mikrolån i Bolivia. Stadig flere frivillige organisasjoner tilbyr mikrokreditt, for de behøver bare å ha en fjerdedel av den kapitalen som kreves av andre låneinstitusjoner, for å kunne starte. Men fremdeles er Banco Sol den største utlånsinstitusjonen i Bolivia.
- I Bolivia betraktes ikke mikrofinansiering som en marginal virksomhet for frivillige organisasjoner, men som vanlig forretningsvirksomhet, sier Sergio Navajas.
- Dermed innføres det reguleringer i henhold til dette.
Uansett om virksomheten drives av en bank eller en frivillig organisasjon, mener Sergio Navajas at det er viktig at institusjonen vokser for å slippe å være avhengig av utenlandsk, og ofte dyr, finansiering.
- Hvis de vokser, blir lokale investorer interessert i å skyte inn penger i virksomheten, og det gir økonomisk stabilitet, sier han.
Og dette er en utvikling som skjer i dag i store deler av Latin-Amerika.
- Mesteparten av pengene til mikrokreditt i Latin-Amerika kommer i dag fra Latin-Amerika, fortsetter han.
Maksimumsrente er ikke løsningen
Argentina har Latin-Amerikas høyeste mikrokredittrente på 56 prosent. Vanlig bankrente ligger her på knapt 18 prosent. Sergio Navajas forklarer det med at i dette landet anses mikrokreditt som en marginal virksomhet som blandes sammen med bistand, og ikke noe man skal tjene penger på. Det finnes dessuten mange byråkratiske hindringer for dem som vil starte med mikrolån, og antallet långivere er lavt. Nå foreligger det et lovforslag i Argentina som skal begrense renten for mikrolån, men Sergio Navajas tror ikke dette er veien å gå. Dette til tross for at land som Colombia tidligere har innført maksimumsrente for mikrolån og på denne måten redusert kostnadene for låntakerne. Han mener at man med dette i beste fall lykkes med å få ned renten til det nivået som angis i loven, men at man samtidig risikerer at det blir færre utlånstilbud.
- Renten henger sammen med kostnadene og konkurransen, sier han. Det er feil å fastsette den i en lov.
Han tror på innføring av regler for å redusere de byråkratiske kostnadene, fremme lokale investeringer i mikrokreditt og øke konkurransen.
- Peru hadde tidligere en lov som la en geografisk begrensning for institusjoner som drev med mikrolån, noe som skapte småmonopoler her og der, sier han.
- I 2008 ble loven endret slik at alle kunne starte opp mikrokredittforetak hvor som helst, og det førte til at renten sank.
Selv i Bolivia er konkurransen blitt hardere.
- Tidligere var det få aktører på markedet, og da oppsto det lett oligopoler, og renten holdt seg høy, sier Kurt Koenigfest.
- Nå finnes det mange utlånsaktører med store volumer i Bolivia, og det har ført til redusert rente for låntakerne, fortsetter han.
Sergio Navajas har ett råd til små låntakere som er lei av å betale skyhøye renter, for eksempel bøndene i Nicaragua, som i fjor startet organisasjonen "No Pago" (Vi betaler ikke): Krev åpenhet og konkurranse mellom långiverne i stedet for et lovfestet rentetak.
- Det har eksistert lignende grupper i Bolivia og Peru tidligere, sier han, og svaret har vært større åpenhet.
- I land der mikrofinansiering er godt utviklet, ligger renten på omtrent samme nivå som bankrenten, sier han.