Midt i milliarden

Søndag formiddag på den sentrale jernbanestasjonen i Mumbai. En ufattelig mengde mennesker er samlet inne i ventehallen. Perrongene er fylt til randen. Det er folk overalt. Folk som går, står, sitter, ligger, spiser, drikker, leser, smiler og depper. Det er knapt en centimeter ledig gulvplass, og alle synes å ha innrettet seg på at det er tett og trangt.

Av og til kan man se en mamma som har greid å erobre en liten sirkel hvor hun har lagt ut et sjal med noen leker og en pakke kjeks. Barna hennes holder seg der, sikkert med god grunn. Togene kommer og går med noen minutters mellomrom, og på mirakuløst vis synes alle å komme seg ut av det tettpakkede, men regulerte kaoset, og på rett tog .

En indier er sjelden alene. Menneskemengdene er det som slår en sterkest den første tida i India. Jeg har ikke vært tilbake i Norge siden vi flyttet til New Delhi, men mannen min som har vært hjemme, sier at gatene i Oslo føles helt tomme. Hvor er alle folkene ?

Det offisielle tallet er at det er 1,2 milliarder mennesker i India. Folketellingen som foregår akkurat nå vil trolig vise at det er enda flere. Man regner med at det i hvert fall er et par hundre millioner som vil vise seg når tellingen konkluderes. Det er over ett år til, nå er de nettopp ferdig med å telle. For en operasjon det må ha vært, millioner av mennesker har trålet landet med spørreskjemaer om alt fra antall senger i huset til hvor mange levende jenter det er i familien. Det siste er viktig, jentene har en tendens til å være færre og til å komme ut for uhell.

Også de hjemløse blir talt. Hvordan det skjer, er ikke så lett å tenke seg. Men med vanlig indisk pågangsmot for enorme logistikkoperasjoner, har man gjort det også. Jeg lurer på om han som har senga si, – det vil si en tynn madrass og et teppe oppe i et tre bak huset vårt, er talt? Han lagrer sengeutstyret der i løpet av dagen, slik at ikke løshunder skal ødelegge det. Om kvelden tar han sakene ned og finner seg en krok ved en garasje.

Overfylt og overfylt. Hovedstaden New Delhi gir ikke samme inntrykk av overveldende menneskemylder som de andre storbyene Mumbai og Kolkata. Delhi er en laget by som ble påbegynt for nøyaktig 100 år siden. I 1911 bestemte britene seg for å legge hovedstaden her på en slette ved elven Yamuna. De kan umulig ha sjekket værforholdene ordentlig før vedtaket ble gjort. I åtte måneder av året er det rundt 40 plussgrader og i fire måneder er det noenlunde levelig. Kolonitidens brede avenyer og flotte rundkjøringer dominerer fortsatt, mens folketallet er steget med mange, mange millioner. I dag bor det rundt 14 millioner mennesker i Stor-Delhi. Fra lufta ser man hvor stor byen er og hvor mange mennesker som holder til her. En tur med byens nye t-bane gir også en følelse av folkemengden. Hver eneste vogn er overfylt. Det interessante er imidlertid at byen stadig åpner nye t-baneruter, i en imponerende fart. Men hver gang en ny linje kommer, er den umiddelbart smekkfull hele tida. Hvordan i all verden kom alle menneskene seg fram før?

Å snu tankene. Indias enorme befolkning er både landets styrke og problem. En svær, ung og arbeidsfør befolkning er naturligvis et enormt gode for et land som vokser og erobrer stadig nye skanser. På den annen side er det ufattelig mange munner å mette, barn som skal på skole, syke som skal stelles og problemer som skal løses.

Vi som bor midt i milliarden må på et vis snu tankene våre litt. Vi som kommer fra et land hvor det gjelder å alltid spare arbeidskraft, vi skjønner ikke alltid tegninga i India. Tvers over veien for der vi bor, bygges det et nytt hus. Det er et yrende liv der dag og natt. Murstein bæres på hodet av kvinner med rake rygger, og armeringsjern transporteres av rekker med folk som alle tar i et tak.

Vi følger nøye med på denne store arbeidskrevende operasjonen og kommenterer noen ganger slik: – Men dette kunne jo en maskin ha gjort? Her i India er motspørsmålet: Hvorfor det?

Eva Bratholm, ambassaderåd India