Frykter at giverne svikter syklonofrene

Pessimistene tok feil da de fryktet at militærregimet skulle hindre nødhjelpen til ofrene for Burmas verste naturkatastrofe noensinne. Spådommene om at generalene ville slå kloa i pengene som strømmet inn i landet etter syklonen som drepte 140.000 mennesker, ble gjort til skamme.

- Erfaringene fra det siste året viser at det er mulig å drive effektiv og uavhengig humanitær hjelp. Det har vært politisk rom til å la oss jobbe på vår måte - etter våre retningslinjer, fastslår Dan Collison, leder for Redd Barna-alliansens nødhjelpsoperasjon i Burma.

Redd Barna-alliansen var den største internasjonale organisasjonen i nødhjelpsarbeidet. Organisasjonen var allerede godt etablert i landet, og klarte derfor å være raskt på banen i den første tiden etter syklonen.

Det anslås at alliansens hjelp nådde frem til rundt 600.000 mennesker.38 millioner amerikanske dollar har gått til blant annet presenninger for midlertidig husly, men også som kontantutbetalinger til fattigfolk som mistet alt, og trengte kapital for å starte på ny.

Store behov. Gjenoppbyggingen har likevel bare så vidt begynt, og behovene er fortsatt enorme. For inntektsgrunnlaget for folk flest i deltaet ble bokstavelig talt knust av den voldsomme syklonen.

Fiskebåter og husdyrhold er ødelagt. Arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter er borte. Brønner er forurenset med saltvann, og så mange som 240.000 mennesker er tvunget til å kjøpe vann. Samtidig trenger 130.000 mennesker fortsatt husrom. Det er anslått at det trengs 690 millioner dollar for å få samfunnet på bena igjen.

- Man kan ikke forvente at myndighetene i Burma vil klare dette alene. Uten hjelp utenfra kommer man ikke til å klare å møte utfordringene, mener Dan Collison.

Mens FNs oppfordringer om å gi ble fulgt da katastrofen rammet landet, frykter Redd Barna-alliansen at den videre gjenoppbyggingen ikke kan finansieres. For når det blir snakk om langsiktig bistand, dukker givernes gamle skepsis opp.

- Mange føler at de har gjort sitt etter syklonen. Det virker ikke som de gode erfaringene fra det siste året gjør at giverne vil forplikte seg på lengre sikt. Det koker ned til et spørsmål om manglende tillit, sier Collison.

Straffer de fattige. Nok en gang kan det se ut som giverne frykter at langfingrede generaler vil forsyne seg av bistandspengene. Og uten at noen vil si det rett ut, virker det heller ikke særlig attraktivt for vestlige politikere å markedsføre seg som bidragsytere til et av verdens strengeste militærregimer - dette til tross for at pengene går via ikke-statlige organisasjoner.

Dan Collison besøkte nylig Norge, Danmark og Nederland for å påvirke disse landenes myndigheter til å øke den langsiktige bistanden til Burma. Han avviser at pengene vil havne i generalenes lommer.

- Bistanden skal gå til lokale og internasjonale organisasjoner som kan bidra til et bedre liv for folk i deltaet. De fattige må ikke straffes av giversamfunnet fordi lederne av landet er som de er, sier Collison.

Positive signaler. Han viser til at det den siste tiden har vært positive signaler fra enkelte av giverlandene, blant annet Norge. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har ment at isolasjonslinjen overfor Burma ikke har fungert, og besøkte i vinter landet som en av få vestlige politiske ledere de siste årene.

Collison er ikke redd for at burmesiske myndigheter vil benytte sjansen til å kutte i egne velferdsbudsjetter når de internasjonale organisasjonene trapper opp den langsiktige innsatsen.

- Myndighetene bruker allerede så lite på offentlige tjenester at det er ingenting å spare, fastslår Collison.