Det er på tide med en ny håndbok for humanitær bistand

Jeannie Annan Jeannie Annan Jeannie Annan Forsknings- og innovasjonsdirektør i International Rescue Committee

Forsknings- og innovasjonsdirektør i International Rescue Committee

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vi er inne i en tid der det internasjonale bistandssystemet brytes opp.

På få måneder har det globale systemet som i flere tiår har vært bærebjelken i humanitært arbeid og utviklingsarbeid, blitt rystet. Store kutt i bistanden, ledet an av USA og fulgt opp av andre globale givere, har skapt strukturelle underskudd. 

Bistanden har falt med over 23 prosent i 2025. 

Livsviktige tilbud forsvinner: helsetjenester legges ned, klasserom stenges og mat- og ernæringsprogrammer skaleres ned. Millioner vil merke konsekvensene.

For europeiske styresmakter og land som Norge, som er ett av få land som gir over 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten i bistand og som har vært humanitært ledende, handler ikke spørsmålet lenger bare om hvor mye penger man skal bruke. Det handler også om hvordan pengene skal brukes, og hvordan man skal arbeide i et helt endret landskap.

Dette er ikke tiden for tilbaketrekning. Det er tiden for nytenkning. I hele den humanitære sektoren står vi overfor en ny virkelighet med færre ressurser og økende behov og ustabilitet. 

Men denne omveltningen gir oss også en mulighet til å tenke helt nytt om hvordan vi driver bistandsarbeid. Her er det vi nå lærer:

1. Følg kunnskapen – kompromissløst

Bistand fungerer. Men ikke all bistand fungerer like godt.

Vi har sterkere kunnskap enn noen gang om hva som gir størst effekt per krone, og resultatene er ofte overraskende. 

Innen utdanning viser for eksempel forskning fra min organisasjon, International Rescue Committee, at en rimelig modell basert på «læring gjennom lek» kan gi bedre resultater til langt lavere kostnad – potensielt opptil seks ganger så mange barn med samme investering.

Konklusjonen er tydelig: I en tid med pressede budsjetter er det å prioritere avgjørende. Myndigheter bør kreve analyser av kostnadseffektivitet, finansiere det som virker best og slutte å finansiere det som ikke virker.

2. Bruk teknologi til å treffe bedre

Over hele verden har konflikt og klimaendringer undergravd systemene mennesker er avhengige av for å overleve, og svekket kapasiteten både hos myndigheter og humanitære aktører til å nå fram til dem.

Fremskritt innen kunstig intelligens og datasystemer gjør det mulig å identifisere og nå sårbare grupper som aldri før. 

Ta vaksinering som eksempel. Det Gavi-finansierte Reaching Every Child in Humanitarian Settings–programmet har levert over 30 millioner vaksinedoser til barn i Øst-Afrika og Sahel, til en kostnad på 2 dollar per dose, gjennom å forhandle seg fram kilometer for kilometer med ikke-statlige væpnede grupper. 

Teamet mitt og jeg undersøker nå hvordan KI-basert kartlegging kan identifisere barn som aldri har fått vaksiner, og avdekke opptil 20 prosent flere barn som ikke er nådd, samtidig som leveringskostnadene reduseres.

Dette handler om mer enn teknologi. Det handler om å tilpasse ressursene til reelle behov – i sanntid.

3. Gå fra å reagere til å forutse

Den tradisjonelle humanitære modellen er reaktiv: Man venter på en katastrofe, og responderer deretter.

I dag kan vi forutse klimarelaterte sjokk flere måneder i forveien. Ved å kombinere klimaprognoser med sosioøkonomiske data kan vi identifisere hvor kriser vil ramme og sende kontantoverføringer før de verste konsekvensene inntreffer. Det hjelper familier med å beskytte livsgrunnlaget sitt og bygge motstandskraft på lang sikt.

Men dette krever en annen type finansiering, som er fleksibel, rask og klar til å handle på bakgrunn av sannsynligheter. Myndigheter bør tilpasse seg deretter.

4. Revurder kapitalens rolle

Bistand alene vil ikke være nok til å møte dagens utfordringer. Samtidig vokser privat kapital raskt.

Nye modeller vokser fram. Ta effektinvesteringer for humanitære formål som eksempel. I økende grad investerer både investorer og frivillige organisasjoner i selskaper som utvikler humanitære løsninger – fra energisystemer for klinikker til digitale verktøy – som kan operere bærekraftig i sårbare områder.

For myndigheter peker dette mot en bredere endring: Privat sektor er en viktig partner i bistandspolitikk, gjennomføring og investeringer.

I bunn og grunn handler utvikling både om strategi og et moralsk kall. Utviklingspolitikk former stabilitet, migrasjon og geopolitiske relasjoner. Men det er også et uttrykk for vår medmenneskelighet. I en tid med budsjettpress er det en risiko for at land vender seg innover. Det ville være en feil.

Verden blir mer sårbar, ikke mindre. Å trekke seg tilbake fra bistandsarbeid vil ikke skjerme land fra disse dynamikkene, det vil forsterke dem. Oppgaven framover er ikke å avvikle bistanden, men å gjøre den smartere. Det betyr mer kunnskapsbasert, mer målrettet, mer proaktiv og bedre koblet til bredere systemer for finansiering og gjennomføring.

Norge er allerede en viktig partner i dette arbeidet. Som Panorama har rapportert, er min organisasjon én av åtte organisasjoner valgt ut av Norad i 2026 for å styrke evidens, innovasjon og reform i humanitær innsats. 

Gjennom Prosjekt Vendepunkt jobber Utenriksdepartementet med å utarbeide en Stortingsmelding som skal legges fram våren 2027. Gjort riktig kan denne meldingen vise hvordan Norge kan forme det neste tiåret for bistand, snarere enn bare å ta innover seg nedgangen. Det bør skje gjennom skarpere prioriteringer, forebyggende innsats og støtte til humanitær finansiering som mobiliserer privat kapital.

Vi er inne i en ny tid. Den gamle håndboken er ikke lenger tilstrekkelig. Men dersom vi er villige til å tilpasse oss, kan vi bygge et bistandssystem som får mer ut av mindre – og som leverer reell, målbar effekt der behovene er størst.