Jernbanebarna

Året var 1995 og synet av jenta gikk slik inn på ham at han engasjerte seg i stasjonsbarnas skjebne. Han startet hjelporganisasjonen Railway Children. Det lever rundt 112.000 barn på de 60 største jernbanestasjonene i India. De overlever av småjobber, av å selge vann eller tyggegummi, noe som ofte er organisert av voldelige gjenger. Barnas liv er gjerne preget av vold og småkriminalitet.

Det var disse ungene Maidment ville hjelpe. Barn fra fattige landsbyer som hopper på toget til storbyen i håp om et bedre liv og strander på stasjonen. De kommer med de overfylte togene fra Bihar og Uttar Pradesh til New Delhi og Mumbai, ofte uten annet enn et navn på slektning som skal befinne seg i millionbyene. Ingen møter dem på stasjonen og menneskemengden er enorm og overveldende. De er lette ofre for den første som tilbyr noe. 

I dag jobber Railway Children i India, i Øst-Afrika og i Storbritannia. Poenget er ikke bare å få barna vekk fra det mistrøstige livet på jernbanestasjonen, men også å få avverget et liv på perrongene. Jernbanestasjonen er ofte startpunktet på livet som gatebarn. Hjelpearbeidere fra Railway Children har satt opp sentere på de store stasjonene, slik at de kan fange opp nyankomne, gi dem mat, beskyttelse og en returbillett. På ett år blir rundt 50.000 barn hjulpet vekk fra et liv som jernbanebarn. 

Det er en britiske avisa Financial Times som forteller historien om hjelpeorganisasjonen som konsentrerer seg om jernbanestasjonenes gatebarn. Den inngikk i avisens sommerserie om små og innovative organisasjoner som fokuserer på ett problem, en gruppe eller en sak. Et annet eksempel er The One Acre Fund som satser på landbruksredskaper og kunstgjødsel til fattige bønder i Afrika sør for Sahara. Målet er å doble mengden mat produsert på deres stykke land. 

 Slik nisje-hjelp er ikke noe nytt. Det har lenge eksistert foreninger som engasjerer seg i en sak, for eksempel innsamlinger til å betale for operasjoner av hareskår eller fistula. Medisinske tiltak som er relativt enkle, men som betyr et annet liv for den det gjelder. 

Det er nettopp slike grupper med fokus på én sak, som er vinnere på givermarkedet for tiden, fortsatt ifølge Financial Times. Årsakene er flere. Den mest opplagte er at ett mål gir saken et ansikt og dermed større nærhet, den samme mekanisme som fadderorganisasjonene har satset på med stort hell i årevis. 

En annen del av forklaringen er internett. Når man hele tiden kan holde kontakt og bli oppdatert på hva som skjer, styrkes engasjementet og pengene sitter løsere. Naturligvis, hvem blir ikke berørt når man kan følge historen om 12-årige Mukesh Shah som ankommer New Delhi, – med enveisbillett og en lapp i lomma med navnet på en bror et eller annet sted blant 23 millioner mennesker .

Eva Bratholm er kommunikasjonsdirektør i Norad, Hun har tidligere arbeidet ved den norske ambassaden i India