– Vi er lei av å krige nå

Det er en ubeskrivelig skjønnhet ved de grønne åsene som strekker seg opp fra Tanintharyi-elva sør-øst i Myanmar. Bekker blir til små side-elver som slynger seg ned gjennom det frodige landskapet. Krystallklart vann. En gul sommerfugl mot blå himmel. En fisk berører vannskorpa. Dette er Karen-folkets land - en ren idyll.

Men glansbildet som møter en når man reiser østover mot den thailandske grensa, bærer på en mørk historie. Dette er en «svart sone» i Myanmar. En ulmende del av det tidligere militærdiktaturet. For få år siden var området en slagmark for en av verdens lengstvarende borgerkriger. Nå er det våpenhvile.

– Vi er lei av å krige nå, sier Kaptein Shen Baw i Karen National Liberation Army til Bistandsaktuelt.

Seksti års kamp

Helt siden attentatet på Aung San Suu Kyis far, frigjøringshelten Aung San, har Myanmar vært preget politiske motsetninger og et svært brutalt militærregime. Men de årelange konfliktene dreier seg ikke bare om skillet mellom demokrati og diktatur. De etniske konfliktene er både mer komplisert og ofte mer brutale.

Av alle Myanmars kjempende etniske grupper har Karen-folket vært de mest utholdende. Frigjøringsorganisasjonen Karen National Union (KNU) og deres militære ving Karen National Liberation Army (KNLA) har vært i konflikt med burmesiske myndigheter helt siden landet ble uavhengig fra britene i 1948. Da Mao erklærte Folkerepublikken Kina for opprettet, da Nelson Mandela ble president og da Berlinmuren falt, kjempet Karen-folket for sine rettigheter.

Og mens folk ble drept for fote i Rwanda, tvillingtårnene raste i USA og den arabiske våren brøt ut, slåss karene fortsatt for å være «herre over egen skjebne» dypt inne i Myanmars jungel. I 2012 undertegnet KNU en våpenhvileavtale med myndighetene i Nay Pyi Taw, men fortsatt gjenstår veldig mye før en varig fredsavtale er på plass.

– Krig er forferdelig, sier politisjef Pdoh Gyi Noe ved KNUs kontrollpost seks timers biltur fra den sørlige byen Dawei.

«Svart sone»

Bistandsaktuelt er med Norsk Folkehjelp inn i noen av de mer avsidesliggende områdene av Myanmar. Sammen med et team fra det norskstøttede Myanmar Peace Support Initiative (MPSI) skal den norske organisasjonen langt inn i jungelen for å høre hvilke behov og meninger lokalbefolkningen har. Mennesker som har levd på flukt hele livet.

De fleste av landets væpnede grupper har nå undertegnet våpenhvileavtaler med landets myndigheter, men den pågående konflikten mellom Myanmars hær (Tatmadaw) og Kachin Independence Organization (KIO) har forverret den humanitær krisen i statene Kachin og Shan det siste året:

Den brutte våpenhvileavtalen mellom Tatmadaw og KIO viser hvor skjør situasjonen i Myanmar er. Ikke bare har krigen forårsaket død, fattigdom og lovløshet, men konflikten truer også sikkerheten i resten av landet og tydeliggjør hvorfor det er så viktig å få på plass en nasjonal våpenhvileavtale (og så en nasjonal fredsavtale; journ.anm.) for at utviklingen i Myanmar virkelig kan starte. Dette ønsker Norge å bidra til.

Kjemper ved forhandlingsbordet

Fly fra Yangon til delstatshovedstaden Dawei i Tanintharyi. Seks timer på en brunsvidd grusvei. Så kan vi se KNUs flagg vaie slapt fra en flaggstang av bambus mellom de grønne tretoppene. En enslig grensevakt med en Kalashnikov over skulderen vinker oss inn. Bommen er åpen, det ville vært utenkelig for bare kort tid siden. Men alle som skal passere her må registrere seg: Reisedokumenter fra Myanmars myndigheter og KNU må være i orden.

Et par bikkjer ligger henslengt på bakken, en gruppe soldater følger dovent med. Politisjef Pdoh Gyi Noe tar oss inn på et enkelt møblert kontor i en av brakkene. 56-åringen vervet seg som KNLA-soldat da han var 19 år, og er en veteran i Karen-folkets kamp. I halvannet år har han vært major i KNUs nystartede politistyrke.

– Jeg måtte slåss med våpen for at mitt folk skal få like rettigheter som alle andre i Myanmar. Det var min plikt, men nå kjemper vi rundt forhandlingsbordet. Det er mye, mye bedre.

En bordvifte kjemper forgjeves mot den trykkende heten. På veggen over skrivebordet henger et portrett av en yngre utgave av politisjefen. I militær uniform. For ikke mange år siden kjempet han mot regjeringssoldatene akkurat i dette området.

– Krig rammer vanlige folk. De unge får ikke utdannelse og ingen får et helsetilbud - det blir rett og slett ingen utvikling. Selv om vi kjempet med våpen, var vi alltid åpne for forhandlinger. Forhåpentligvis går det bedre denne gangen enn de fem gangene vi har forhandlet tidligere.

Stoler ikke på Tatmadaw

Stoler majoren på myndighetene denne gangen? undrer vi. Pdoh Gyi Noe drar litt på det, lener seg tilbake i stolen.

– Det er komplisert. Jeg tror på presidenten, jeg tror han vil ha fred. Jeg stoler på myndighetens representanter i dette området. Men flere av regjeringsmedlemmene fra Tatmadaw stoler jeg ikke på. Også er jeg bekymret for at Aung San Suu Kyi skal vinne valget. Hun ville ikke kunne kontrollere hæren - det kan den sittende presidenten, sier Pdoh Gyi Noe.

«Jeg er bekymret for at Aung San Suu Kyi skal vinne valget. Hun ville ikke kunne kontrollere hæren» - Pdoh Gyi Noe, lokal politisjef

Politisjefen understreker at våpenhvileavtalen som er underskrevet er svært viktig - at den betyr mye for folket i denne regionen.

– Vi kan bevege oss mye friere nå, uten frykt. Det er bra for business også. Samtidig gir det oss en del utfordringer. For eksempel er det store økonomiske interesser, både fra utlandet og fra folk i Myanmar, knyttet til blant annet gruvedrift og tømmer. For KNU er det krevende å ha kontroll. Det er viktig for KNU at inntektene fra dette området kommer folket her til gode, og ikke bare forsvinner ut av regionen, sier Pdoh Gyi Noe.

Norsk Folkhjelps landsjef i Myanmar har lang erfaring fra Balkan, men det er et vel så krevende landskap Emil Jeremic fra Lillehammer nå jobber i. Årtier med menneskerettighetsbrudd, bruk av landminer, rekruttering av barnesoldater og seksuell vold har påført vanlige folk i de etniske områdene enorme lidelser. Men etter valget i 2010 har viktige endringer skjedd i regjeringens tilnærming til konflikten.

Bortsett fra den pågående konflikten i Kachin og Shan, har våpenhvileavtalene som så langt er inngått ført til en dramatisk nedgang i militære aktiviteter og menneskerettighetsbrudd mot sivile i alle de andre etniske områdene, og en av Jeremics oppgaver nå er å være norske myndigheters føtter på bakken, i starten av en ny norsk fredsoperasjon. Et bidrag som tar i bruk velprøvde mekanismer, i fagmiljøet best kjent som «Den norske modellen»; en vilje til å bistå over lang tid, med fleksible bistandsmidler og en bevissthet om at hver enkelt prosess har sine særlige kjennetegn – og en vilje til å snakke med alle parter i en konflikt.

Men med den mistroen mange av de etniske gruppene fortsatt har til Myanmars myndigheter, er dette bare starten på det som sannsynligvis blir en lang og kronglete prosess mot en varig fred. Vil fredsprosessen bli en suksess? Det er et av de største spørsmålene i Myanmar nå.

– En nasjonal våpenhvileavtale kan komme ganske snart. Men en fredsavtale; det er lenge til. Det er nesten helt utenkelig at en avtale vil komme på plass før valget i 2015. Muligens vil det heller ikke bli enighet om noen nasjonal våpenhvileavtale. Det er så mange problemstillinger her, også mellom de ulike etniske gruppene. Å få dette på plass vil nok ta mange år, sier Jeremic til Bistandsaktuelt.

Unge soldater

Vi har kjørt et stykke videre på den brunsvidde grusveien. Dype spor etter vann fra regntida har noen steder gravd seg ned i veien og den rødlige jorda i skråningene. Hundre meter nedenfor oss snor elva seg som en gul slange. Snart skal ferden fortsette med båt. Når vi kommer til veiens ende, er fire unge KNLA-soldater i ferd med å tanke opp motorene til de karakteristiske tynne elvebåtene som skal ta oss den seks timer lange båtturen frem til landsbyen Ka Che Hta.

Det er vanskelig å ikke legge merke til at soldatene er tungt bevæpnet. Og at de ser unge ut - den yngste av dem sannsynligvis fortsatt i tenårene. Mange av de etniske væpnede gruppene i Myanmar er beskyldt for å bruke barnesoldater og også for overgrep mot sivilbefolkningen. Vi spør Emil Jeremic igjen: Har de etniske gruppene også en «opprydningsjobb» å gjøre i egne rekker etter tiår med krig?

– Bruk av barnesoldater er en forbytelse som ikke kan aksepteres. Men vi vet at det forekommer. Kommer en nasjonal våpenhvileavtale på bordet, vil nok barnesoldater fort bli historie, men per i dag er problemet uløst. I en post-konfliktsituasjon er det viktig å ikke glemme integrering av tidligere barnesoldater i samfunnet. Her har de etniske væpnede gruppene et ansvar. De ønsker å bli legitime politiske aktører, da må de også respektere menneskeretttighetene, sier Jeremic.

Viktig humanitær hjelp

Skogen er som en tett grønn vegg oppover åssidene, duren fra påhengsmotoren kastes tilbake mot oss. Vi kjører medstrøms, og i strykene går det fort. Britten Ashley South har arbeidet i Karen-folkets land i snart 25 år og er gift med en Karen-kvinne. South kjenner kulturen og historien til karenene bedre enn de fleste andre utenforstående. De to siste årene har han vært rådgiver i MPSI. Nå skal han til landsbyen Ka Che Hta for første gang. Befolkningen der har bare nylig kommet tilbake fra sine gjemmesteder lengre inn i jungelen.

– Området vi nå er på vei inn i, har vært mer eller mindre umulig å besøke tidligere. Èn effekt av MPSI har vært å bidra til at det er mulig å dra inn i slike områder og involvere lokalbefolkningen i fredsprosessen. Hvilke bekymringer har de, og hvilke behov: Det ønsker vi å kartlegge, sier South:

– Tilgang til disse områdene gjør at vi har kunnet gi svært viktig humanitær hjelp til utsatte lokalsamfunn. Vi har bidratt til at internt fordrevne får mulighet til å gjenoppbygge sine liv og vende tilbake til sine landsbyer. Samtidig har vi vært veldig forsiktige med å love noe. Men skal man få til en varig fred må lokalbefolkningen i disse avsidesliggende områdene også inkluderes.

En familie står på elvebredden, et lite hus på små stylter er gjemt halveis bak de høye trærne. De vinker til de fremmede som passerer forbi. Litt lenger nede fisker tre menn fra to elvebåter. En gruppe apekatter leker på en sandbanke. Tanintharyi-elva bærer fortsatt preg av at den var en ferdselsåre som regjeringshæren lett kunne kontrollere: Det er langt mellom folk. Karen-geriljaen «kontrollerte» skogene, og langs elva stod mange av de største slagene mot hæren. Vi hører en motordur som overdøver vår egen. Rundt en sving kommer en, to elvebåter mot oss i stor fart. Seks-syv mann i hver. Vi stirrer på hverandre i det vi passerer.

– KNLA-soldater på patrulje, sier Ashley South.

Kriminelle narkokarteller

Væpnede grupper har ofte en klar økonomisk agenda i tillegg til den politiske, fortsetter han.

– Det er ikke alltid de representerer folket i like stor grad. Når det er sagt, mener jeg KNU har mye legitimitet, og en fredsprosess og en utviklingsprosess som ekskluderer de væpnede gruppene vil mislykkes. I de konfliktrammede lokalsamfunnene vi jobber, som dit vi er på vei nå, har de i hvert fall mye større tillit enn myndighetene. Folk i disse områdene ser på regjeringen og hæren som en fremmed og svært truende faktor. Og det er basert må mange års dyrekjøpte erfaringer. Om de væpnede gruppene ikke involveres, kan enkelte forsøke å ødelegge prosessen, fordi den ikke gagner dem, sier South.

Og han har sannsynligvis et meget godt poeng. Myanmar er svært rikt på naturressurser; olje, teak, gull. Og kontroll over naturressursene er en av de store konflikt-driverne i Myanmar. Tiår etter tiår med krig har gjort de etniske områdene til en yngleplass for kriminell virksomhet. Flere av geriljagruppene har overlevd gjennom narkotikaproduksjon eller ulovlig handel med mineraler og andre naturressurser.

Ifølge en fersk rapport fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) økte opiumsproduksjonen i Myanmar for åttende år på rad i fjor. Rapporten fra desemeber påpeker at Myanmar nå er verdens nest største opiumsprodusent - etter Afghanistan.

– Jeg tror en fredsavtale er en forutsetning for å få bukt med problemet, særlig i forhold til de små militsgruppene som kan operere fritt i skyggen av konfliktene. Mange av disse er kriminelle organisasjoner som ikke har interesse av at Myanmar blir en stabil rettsstat. Hvis en nasjonal våpenhvileavtale blir signert, kan de etniske gruppene sammen med Myanmars styresmakter stoppe slik kriminell virksomhet, sier Emil Jeremic.

Enorm avskoging

Tanintharyi ligger utenfor det som normalt omtales som Det gylne triangel, og delstaten trekkes heller ikke frem av UNODC som et område der valmue-produksjon er et problem. KNU har en uttalt nulltoleranse for narkotika, og det finnes ikke bevis for at det drives handel blant toppene i organisasjonen. Men årtier med borgerkrig og lovløshet har skapt en situasjon hvor KNU sliter med håndheve nulltoleransen.

«Kontroll over naturressursene er kjernen til mange av konfliktene i Myanmar» - Emil Jeremic, Norsk Folkehjelp

Kilder Bistandsaktuelt har snakket med er helt klare på at ulike KNLA-kommandanter skal være involvert på flere plan. Sannsynligvis ikke i selve produksjonen, men KNU og KNLA kontrollerer store deler av Tanintharyi: Med sin lange grense med Thailand og store utilgjengelige områder, er delstaten en viktig geografisk brikke i den internasjonale narkotikahandelen.

De KNU-kontrollerte områdene har også hatt enorm avskoging ved ulovlig hogst. Historisk hadde Myanmar en av Sør-Øst Asias største tropiske skoger. Da britene, som også drev massiv avskoging, forlot landet var 70 prosent dekket av skog. Nå er det bare 40 prosent igjen, og Tanintharyi er en regionene med relativt stort skogtap. I følge Global Forest Watch forsvant 4,7 prosent av det totale skogdekket i perioden 2001 til 2012, det nest høyeste tallet om man ser på alle Myanmars delstater.

– Kontroll over naturressursene er kjernen til mange av konfliktene i Myanmar. De etniske væpnede gruppene krever at inntekter fra deres områder skal deles mellom sentrale myndigheter og lokalbefolkningen. Dette er ett av punktene man foreløpig ikke har kommet til enighet om ved forhandlingsbordet, sier Jeremic.

Leter etter gull

Sola står lavt på himmelen, trærne kaster lange skygger. Vi har vært på reise siden soloppgang. Ennå er vi ikke fremme i landsbyen Ka Che Hta. Vi har akkurat passert noen heftige stryk, men her gir vannet inntrykk av å stå nesten stille. Langs elvebredden har vi flere steder den siste timen sett flåter med små maskinlignende innretninger: Gullgravere, blir vi fortalt.

En gruppe menn sitter under en pressenning, en parafinlampe er lyser svakt. Et lite grønt sportstelt er slått opp bak. En mann kommer ned på stranda for å ta i mot båten i det vi legger til. Than Hthke forteller at han har reist fra delstaten Kachin til Tanintharyi-elva for å lete etter gull.

 – Tidligere kunne vi ikke dratt inn hit. Trolig hadde vi blitt arrestert eller drept av KNLA-soldater. Men etter at våpenhvilen har vi fått innreisetillatelse og får vi lov til å lete, forklarer 37-åringen.

Than Hthke er leder for den lille gullgraveroperasjonen på åtte mann. Sammen med to partnere har han investert rundt to millioner kyats (om lag 15000 kroner) til utstyr og mat, så gruppen kan grave gull de neste fire månedene. Han tar oss med bort til de to bambusflåtene hvor maskinene de bruker står. En dieseldrevet generator driver et samlebånd hvor grus og sand fra elvebunnen fraktes bort til sortering. Than Hthke tar på seg dykkermaska og forklarer hvordan han dykker ned på elvebunnen med en slamsuger som drar grus og sand opp på samlebåndet. Men Tanintharyi-elva har voldsomme krefter, er ikke dette farlig?

– Jo, sier han og trekker på smilebåndet.

– Veldig farlig. Strømmen i elva er sterk; om jeg mister taket kan jeg bli dratt langt av sted og bli slått mot stein og fjell på bunnen. Men fortjenesten er god. I fjor tjente jeg nesten 3,5 millioner kyats (rundt 26 000 kroner), forteller han.

Båtføreren vår avbryter samtalen: Vi må videre. I lyset fra parafinlampa tenner Than Hthke en sigar. Han smiler, og sier han skjønner at det nok er greiest at vi kommer frem til vår destinasjon før det blir mørkt: Det gjør vi ikke. Sola forsvinner fort i Myanmars dype jungel. Det er nesten helt svart når vi ankommer Ka Che Hta.

Frykt i jungelen

En hane galer. Ris koker på ilden. Tre menn sitter og kjederøyker, ved siden av kvinnen som tilbereder mat. Husene ligger spredt, små stier mellom trærne. Sola er i ferd med å komme opp over åsskammen da vi avbryter frokosten til Naw Thae Gay og ektemannen Saw Ka Yae og barna. Men vi blir invitert inn, det er ikke så ofte det er fremmede her.

– Vi bruker ingen penger på mat. Risen og rotfruktene vi har på bordet har vi dyrket selv eller byttet med andre landsbyboere. Når vi, en sjelden gang, har penger - er det fordi vi har solgt dyr vi har skutt i skogen, f.eks til gullgraverne oppe i elva, forteller Naw Thae Gay.

Sammen med ektemannnen og barna kom firebarnsmoren til landsbyen Ka Che Hta for et halvår siden. I nesten 17 år levde paret på flukt i jungelen. Barna er født på flukt, og de bodde sjelden lenge på et sted. I gjennomsnitt måtte de flytte på seg 3-4 ganger i året. Frykten for soldatene fra regjeringshæren gjorde at de ikke turte å vende tilbake til landsbyen de flyktet fra under kampene i 1997.

– Å leve i skjul i jungelen var veldig hardt. Vi hadde lite mat, barna ble ofte syke. Vi dyrket ris, men flere ganger brente regjeringssoldatene avlingene våre, forteller Saw Ka Yae.

Han forteller at familien levde i konstant frykt i jungelen. Flere familier holdt sammen og hadde jevnlig kontakt, men Saw Ka Yae sier de ikke torde å bo på samme sted fordi det ville gjøre at de lettere ble funnet. Familiene i området hadde en slags vaktordning, de byttet på å ha ansvar for følge med på om regjeringssoldatene nærmet seg.

– Noen ganger fant vi drepte mennesker og nedbrente hytter i områdene der Tatmadaw hadde vært, forteller firebarnsmoren.

I vår tok familien et viktig valg. De bestemte seg for å ta sjansen på et bedre liv; på å flytte ned mot elva og til Ka Che Hta. Selv om livet i landsbyen ikke er lett, selv om barna fortsatt må legge seg sultne av og til, så er mange ting bedre:

– Barna kan få undervisning nå. Vi klarer å dyrke mer mat og kan få hjelp hvis vi er syke. Det er bra. Men det aller viktigste er at freden varer.

Skepsis til fredsprosessen

Det norske fredsengasjementet i Myanmar er foreløpig bare i sin spede begynnelse, men norske myndigheter har lovet å støtte prosessen videre. Ifølge en uavhengig rapport har MPSIs arbeid og våpenhvileavtalene som så langt er inngått gitt befolkningen i konfliktområdene en økt følelse av sikkerhet.

Skolen i Ka Che Hta er smekkfull. Utenfor står sola midt på himmelen, men i skyggen under palmetaket kjennes den svake brisen kjølig deilig. Emil Jeremic fra Norsk Folkehjelp, Ashley South og de andre fra MPSI forteller lokalbefolkningen hvorfor de er kommet. Landsbyboerne sitter tett i tett på trebenkene. Et par skabbete bikkjer sirkler oppskjørtet rundt utenfor hytta, det ser ut til at de skjønner at dette er noe utenom det vanlige. Teamleder South presenterer seg på Karen. Han forklarer hvorfor det norskstøttede teamet er kommet til landsbyen og takker for gjestfriheten. Folk hører oppmerksomt etter og ler når han fleiper litt med sin egen Karen-uttale. Flere fra landsbyen stiller spørsmål. En eldre mann reiser seg og forklarer hvor hardt livet har vært, hvorden de har levd i frykt, med lite mat og mye sykdom.

 – Tror dere våpenhvilen vil holde, spør han alvorlig. 

En viktig del av det norske fredsengasjementet i Myanmar, er å bidra til dialog mellom partene. For å klare det er det viktig med inngående kunnskap om de ulike behovene; å bringe bekymringer og ønsker for fremtiden fra de isolerte landsbyene til forhandlingsbordet. Gjennom samtalene denne dagen i skolebygningen i Ka Che Hta kommer det frem at flere av de fremmøtte ikke bor i landsbyen. De gjemmer seg fortsatt lenger inn i jungelen. Flere beboerne uttrykker at de ikke stoler på fredsforhandlingene. De frykter nye kamper og er redde for å måtte flykte igjen.

 – Akkurat nå trenger vi ikke å frykte for våre liv, men frykten sitter fortsatt i våre hoder. Vi kan ikke være sikre på at denne freden vil holde, sier en 65 år gammel kvinne.

Samtidig blir det uttrykt at våpenhvilen har gjort det mulig for landsbyboerne å bevege seg friere, at det kan komme bistand inn i området, en mer stabil utdanning for barna og at de generelt kan leve med mindre frykt enn tidligere: En frihet til å bosette seg i en landsby og være i stand til å fokusere på levekår og samfunnsaktiviteter.

 – Under krigen måtte vi føde ute i skogen mens vi var på flukt. Nå er det så stabilt at vi kan føde i våre egne hus, sier en 34 år gammel kvinne.

 – Bedre å bo her enn å være på flukt

Etter møtet i skolebygningen ønsker nestleder i landsbyen Tar Ka Pahl å vise oss rundt; han forteller hva de dyrker, at de ikke har lov til å drive jakt i skogen fordi de lever i et naturreservat og at det nå er 48 husholdninger, 236 innbyggere i landsbyen. Vi setter oss ved en liten side-elv som slynger seg ned åssidene bak landsbyen. En kvinne vasker klær i bekken like bortenfor, to gutter leker med et fiskenett. 36-åringen forteller at han har kone og barn, to jenter på 12 og 7 år. Familien flyktet inn i jungelen da kampene mellom Tatmadaw og KNLA var som verst i dette området. Han er glad for at situasjonen nå har tillatt familien og komme tilbake til et liv ved elva og i landsbyen.

– Det er mye bedre å bo her enn å være på flukt i jungelen, spesielt for barna. Her i landsbyen kan de treffe andre barn, leke fritt og ha det bra. Som dere ser; barna koser seg, de bader i elva, fisker og leker.

Men årtier med krig har satt sine spor og mange tør fortsatt ikke å vende tilbake til landsbyen, forteller Tar Ka Pahl:

– De stoler ikke på at våpenhvilen vil holde, er fortsatt redde for hæren og gjemmer seg skogen. Og de er redde med god grunn. Tatmadaw ser på oss vanlige folk som soldater - ser de noen, så skyter de etter dem. Helt ærlig; KNU kan ikke beskytte landsbyen vår. Ryker forhandlingene flykter vi ut i jungelen igjen.

- Imponert over mangel på hat

Beboerne har avsluttet møtene med MPSI-teamet og er på vei tilbake til husene og sine daglige gjøremål. En hund piler forbi. En gris vrir seg i den brune gjørma. Emil Jeremic sier han er overrasket over de internt fordrevnes pågangsmot og evne til å overleve under svært vanskelige forhold i jungelen.

– Også er jeg veldig imponert over deres tilsynelatende mangel på hat etter alt de har opplevd og blitt utsatt for - deres største ønske er fred, det er fint å se, sier Jeremic.

Han forteller at det var Myanmars President U Thein Sein som ba norske myndigheter om støtte til fredsprosessen i januar 2012 - dermed ble Myanmar Peace Support Initiative (MPSI) født.

– Norsk Folkehjelp ble bedt om å støtte MPSI sammen med etniske væpnede grupper i det sørøstlige Myanmar, deres humanitære organisasjoner og andre relevante aktører fra myndighetenes side såvel som det sivile samfunn. Målgruppen var primært internt fordrvene i såkalte «black areas», områder som hadde vært stengt for omverdenen i flere tiår. Vårt mandat under MPSI har vært å støtte fredsprosseesen i samarbeid med landets myndigheter, de etniske væpnede gruppene og det sivile samfunn, sier Jeremic.

Han forteller at MPSI har vært en løs konstellasjon av lokale og internasjonale eksperter som har jobbet tett med de etnisk væpnede gruppene i lang tid, også før de bilaterale våpenhvilene ble inngått tidlig i 2012, noe som han mener muliggjorde tilgangt til isolerte befolkningsgrupper og støtte til disse lokalt.

«De ønsker å anerkjennes som legitime politiske aktører» - Emil Jeremic, Norsk Folkehjelp

– Men er det ikke mulig å tenke seg at man kan bidra til ytterligere konflikt om man går inn med bistandskroner i en konflikt?

– Jo, situasjonen i Myanmar er svært komplisert, at noen av konfliktene har pågått siden 1948 gir en indikasjon på at man skal trå varsomt, og ikke komme med agendaer og idéer utenfra da dette kan føre til at konflikter forsterkes eller at man legger grunnlag for nye konflikter:

– For å sikre en konfliktsensitiv tilnærming har MPSI hatt som forutsetning at alle initiativer må komme fra de internt fordrevne selv eller fra de etnisk væpnede gruppene, basert på behov slik de selv uttrykker det. Videre må alle prosjekter godkjennes av de etnisk væpnnede gruppene som kontrollerer områdene hvor fredsprosjekter skal implementeres, og myndighetene må likeledes godkjenne prosjektene på forhånd. Ved å sørge for lokal forankring basert på behov uttrykt lokalt, samt at alle relevante statlige aktører er informert og gir grønt lys for implementeringen av hvert enkelt prosjekt, unngår man at man støtter kontroversielle prosjekter som kan styrke konfliker, eller skape nye. De etniske væpnede gruppene søker politisk legitimitet, de har kjempet en væpnet kamp for større autonomi i flere tiår, de har opprettet paralelle institusjoner, med utdanning og helsevesen, de ønsker å anerkjennes som legitime politiske aktører, i en slik situasjon kan intervensjoner utenfra, fra internasjonale NGOer og andre, forrykke den fine balansen og underminere de etniske gruppenes legitime kamp for større autonomi.

Verdifull kunnskap

Han trekker frem et eksempel fra delstaten Kayah der 21 hjelpeorganisasjoner etablerte seg i fjor:

- Flere av disse konsulterte ikke med den etniske væpnede gruppen (KNPP) som kontrollerer områdene hvor disse skulle starte opp prosjekter og dette var KNPP naturlig nok svært negative til: Et godt eksempel på hvordan internasjonale organisasjoner ikke bør jobbe i konfliktområder. Men det er åpenbart at ulike aktører ønsker å tre ulike agendaer over hodet på lokale aktører, men dette vil ikke fungere. Fredsprosessen i Myanmar er drevet av lokale krefter, og den er ikke «internasjonalisert» som sådan, derfor er det særdeles viktig å prøve å forstå dynamikken i konfliktene, og støtte lokale progressive krefter. Lokalt eierskap og forankring er absolutte forutsetninger for støtten gitt under MPSI-prosjektene.

Jeremic påpeker at delegasjonen fra Norsk Folkehjelp og MPSI nå har fått verdifull kunnskap om folket i Ka Che Hta og deres situasjon:

 – Lokalbefolkningen her ønsker bedre leveforhold og er bekymret over at kommersielle aktører tar land fra dem og innskrenker deres livsgrunnlag. Det er åpenbart at ukontrollerte næringsinteresser utgjør en reell trussel og for å løse dette må den etniske væpnede gruppen som kontrollerer området, KNU, og Myanmars myndigheter jobbe sammen. Dessverre er det slik at man vanskelig kan se gode løsninger i overskuelig fremtid; ulike aktører skor seg, mens befolkningen blir ofre for uansvarlig, kriminell fremferd i forhold til eksempelvis miljøskadelig gullgraving langs elven og hogst av teak, sier Jeremic:

 – Alle våre observasjoner vil bli delt med KNU og myndighetene, samt det sivile samfunn og internasjonale aktører. Det vi har sett på denne turen er dessverre situasjonen svært mange steder og utgjør noen av de viktigste uløste spørsmålene i Myanmar, knyttet til landrettigheter, behov for naturvern og lover og regler for næringsvirksomhet.

En vanskelig fase

To haner sloss, piler frem og tilbake, på den åpne plassen litt bortenfor skolen. En gruppe unge menn og gutter, noen i militær bekledning, har spent et nett mellom to bambusstenger. Den ruglete jorda er ingen ideell plass for ballspill, men med stor presisjon flyr en ball fra side til side over nettet. En hard smash; mottakeren slenger seg, men ligger rett ut på den hardbanka jorda. De rundt ler av det komiske forsøket på å redde laget. Et lite tegn på at freden endelig har kommet til denne konfliktherjede regionen?

 – Fredsprossen er inne i en vanskelig og problematisk fase. Men det finnes jo ikke noen annen vei enn fred. Det er viktig å huske på at vi snakker om over 60 år med konflikt. Man kan ikke forvente at alt skal forandre seg i løpet av et par år, sier Ashely South.

Han mener MPSI har lykkes med å få væpnede grupper, myndighetene og lokalsamfunn til å snakke sammen.

– Men det er selvfølgelig et stort problem at man ikke har klart å bli enige om en landsdekkende våpenhvile. Ledelsen i regjeringen er svært dedikerte til fredsprosessen, men vi er nå i en situasjon, med valget i 2015, hvor rivaliseringen har begynt.

 – Men hvordan bør Norge og det internasjonale samfunnet støtte fredsprosessene videre?

– Store deler av støtten til fredsprossen og til utvikling, gis nå gjennom myndighetene. I alle fall oppfatter mange det slik. Det er veldig viktig at det etniske gruppene involveres, både på ledernivå og på landsbynivå slik MPSI nå har har jobbet. Men jeg ser ikke en strategisk tenkning fra giverlandene om hvordan man skal gå videre. Når jeg snakker med ledelsen i KNU nå, er de veldig bekymret for veien videre.

Vi har ruslet fra ballplassen ved skolebygningen ned til elvenredden. Tanintharyi-elva slynger seg kraftfullt forbi. Tre gutter bader fra en båt. Baklengs salto ut i det svalende vannet. Borte på stranda har det ankommet en gruppe soldater fra KNLA. Bare så vidt innom Ka Che Hta før de skal videre oppover elva.

- Krig er smertefullt

Kaptein Shen Baw forteller at han har kjempet for Karen-folket hele livet, en kamp der «overgivelse ikke har vært et spørsmål» som har vært stilt.

Da Shen Baw var 19 år vervet han seg som soldat i KNLA. Han er ikke gift og har ingen barn – han sier han ofret familielivet for karenenes kamp. Nå er han kaptein, femti år og har tjue mann under seg: 

– Jeg har kjempet flere kamper enn jeg kan telle i dette området, nå håper jeg vi slipper å slåss mer: ,

– Ser du fjelltoppen der borte. Tenk deg at du må over den, du bærer masse utstyr, du har en fiende etter deg som førsøker å drepe deg. Du har lite mat, er sliten og er kanskje skadet. Slik er livet for en soldat, krig er smerte og lidelse.

Kapteinen forteller at det er så lite spent i området nå at han ikke har med våpen i båten når han er ute på slike korte turer. Men mistroen til de tidligere fiendene i regjeringshæren sitter dypt.

 – Det er vanskelig å stole på dem, de har løyet til oss så mange ganger. Vi ser at de fortsatt kommer med flere båter, utstyr og våpen. Vi ser at de forsterker basene sine. Da er det veldig vanskelig å ha tillit til dem. Men vi ønsker fred.

 – Og om dere ikke oppnår det dere vil gjennom forhandlinger?

Shen Baw er en en senete, værbitt mann med et direkte blikk. Svaret kommer uten at han nøler:

 – Vi har alltid kjempet for annerkjennelse og like rettigheter for Karen-folket som for andre mennesker i dette landet. Om det blir nødvendig, vil vi slåss for det igjen.

Freden har endelig senket seg over idylliske Tanintharyi. Men en rekke uløste problemer gjør at mye fortsatt gjenstår før guttene som bader ved landsbyen Ka Che Hta kan føle seg helt trygge. Alle foto: Espen Røst

• Lese mer om Myanmar? Her har vi samlet noen av artiklene Bistandsaktuelt har skrevet om det tidligere militærdiktaturet og Norges brede engasjement.