Denne dagen i familiens liv er ikke veldig forskjellig fra andre dager. Som vanlig våkner Shahjahan av seg selv. De tre barna sover ved siden av ham. Det surkler litt i brystet på eldstegutten Shamin, 11-åringen har vært mye syk i det siste.

Shahjahan smyger stille ut av senga og tar på seg arbeidsskjorta. Spiser seg litt ris som kona kokte i går, og skyller det ned med en kopp vann. Han strekker den magre kroppen sin og masserer litt på den vonde høyrefoten.

Rickshaw-sjåfør Shahjahan og hans familie er blant «verdens ekstremt fattige», slik Verdensbanken har definert det ut fra vurderinger av inntekt og kjøpekraft. De lever for rundt 8-10 kroner dagen per hode.

Han skritter han forsiktig over moren sin og kona som sover på gulvet ved siden av senga. Åpner døra stille og går ut. I enden av den smale passasjen mellom skurene tar han morgenstellet. Pusser tennene med pekefingeren som tannbørste og litt aske som tannkrem. Før han går opp på veien, går han tilbake til huset, åpner døra og kaster et raskt blikk inn på den sovende familien.

Den beste tiden

Shahjahan veksler et par vennlige ord med eieren av te-boden på hjørnet, så går han videre. Dette er den beste tida av døgnet, synes han. Det er fortsatt relativt kjølig i Dhaka og morgenlyset legger et mykt slør over byen. Gatene, som om få timer kommer til å være fulle av mennesker, trafikk og lyder, er ennå ganske folketomme og fredelige.

Han tusler forbi grønnsakmarkedet og passerer mursteinsfabrikken, hvor svære stabler med røde murstein ligger og tørker. Går over broa der avløpsvannet fra skinnfabrikken strømmer svart og stinkende ned i elva.

Forbi den svære søppelhaugen som vokser litt hver eneste dag. Forbi alle de små butikkene som ennå ikke har åpnet. Han plystrer lavt for seg selv og tenner en sneip.

Så svinger han inn porten i enden av den lille gata. Finner fram et par tøystykker og litt olje. Han går i gang med å klargjøre sykkeldrosjen. Det er søndag, klokka er halv seks og en ny arbeidsdag er i gang for Shahjahan.

Hard jobb

- Jeg jobber fra halv seks til utpå ettermiddagen fire - fem dager i uka. Skulle gjerne jobbet mer, men kroppen tåler det ikke. Merker allerede at jeg begynner å bli gammel, sier Shahjahan når vi møter ham senere på dagen.

Han er en 35 år gammel, slank og værbitt mann som smiler mye. Nå sitter vi i skuret som han, kona Nasina, moren hans Halima og de tre barna Shamin, Shadin og Sharmina deler.

Klokka er rundt fem på ettermiddagen og Shahjahan har akkurat tatt seg noen smertestillende piller. Det gjør han ofte etter endt arbeidsdag for å lette smertene i den slitne kroppen, forteller han. Den knallharde jobben i Dhakas gater gir ham som regel et sted mellom 220 og 300 taka om dagen, mellom 20 og 27 kroner.

Noen dager tjener 35-åringen mer, men aldri mye mer. Og på dårlige dager tjener han mindre. En punktering betyr mindre penger, trafikkork betyr mindre penger. En kollisjon er krise. Når arbeidsdagen er over forsvinner 50 taka umiddelbart. Det betaler han i leie for sykkeldrosjen. Resten tar han med hjem.

Shahjahan er hovedforsørger for sin familie, de er fullstendig avhengige av hans inntekt. Inntil nylig jobbet kona Nasina som hushjelp, men i det siste har hun vært mye syk - og det bekymrer Shahjahan.

De vet ikke hva som feiler henne. For økonomien betyr det at familien har måttet klare seg med mellom 300 og 500 taka mindre i måneden. Shahjahans mor, Halima, jobber også av og til. Men hun er gammel og tjener veldig lite, forteller han.

Ingen opptur, ingen nedtur

Shahjahan og familien hans vet lite om at store deler av verden er rammet av økonomiske nedgangstider. Ikke er de særlig opptatt av det heller. De var fattige under hele oppturen i verdensøkonomien det siste tiåret, og de er fattige nå.

Den økonomiske veksten i Bangladesh, landet som har hatt en årlig økonomisk vekst på 5-6 prosent i over ti år, har de heller ikke merket mye til, sier de.

Selv om den økonomiske veksten har vært positiv på mange områder, er det uklart i hvilken grad den har hjulpet de aller fattigste i Bangladesh. Rundt en tredjedel av landets 150 millioner innbyggere lever i stor fattigdom.

Balansekunst

Å forsørge en familie på seks for litt over 20 kroner om dagen, er en evig økonomisk balansekunst. Det er en øvelse som krever disiplin, kreativitet og planlegging. Det finnes ikke noe tilfeldig over hvordan Shahjahan og familien bruker det lille de har av penger. Hver eneste taka blir svært nøye fordelt.

Man skulle kanskje tro at en familie på seks som overlever på så lite hver dag, har en veldig enkel økonomi. At det bare dreier seg om å overleve fra dag til dag. Men slik er det altså ikke. Shahjahan og Nasina har ulike økonomiske relasjoner til mange forskjellige personer.

De kan låne ut penger til naboer, hvis de har noe å låne ut, og naboen trenger penger. Det betyr at de i sin tur kan låne av de samme naboene en annen gang. De låner også til og av familie og nære venner.

Det hender også at de kjøper mat «på krita» hvis det kniper. I tillegg kan de låne penger av sykkeldrosjeeieren som Shahjahan jobber for hvis de trenger en større sum, for eksempel ved akutt sykdom.

Hvor godt familien klarer seg i det lange løp, er i stor grad avhengig av hvordan Shahjahan og Nasina sjonglerer disse ulike relasjonene. Ekteparet kan skaffe 4-500 taka på kort varsel, gjennom å låne av venner og familie. Skulle de ha bruk for mer, ville de måtte mobilisere storfamilien og låne av sykkeldrosjeeieren.

Dyr mat

- Vi bruker rundt 150 taka om dagen på mat. Men maten er blitt mye dyrere de siste årene. På slutten av fjoråret var prisen på ris blitt så høy at det ofte var dager da vi spiste bare ett måltid, sier Halima Akter.

Hun er Shahjahans mor og er betrodd den viktige jobben å gjøre familiens daglige innkjøp. Sola står høyt på himmelen idet Halima legger ut på handletur. Mens vi vandrer bortover den støvete gata, forteller Halima om hvor hardt de høye matvareprisene rammer dem.

Som fattige familier flest bruker de svært mye av det de tjener på mat. Men inntektene til familien har ikke vært i nærheten av å øke i takt med de stigende matvareprisene.

- Da risen var på sitt dyreste i fjor, slepte vi oss gjennom dagene. Prisen er lavere nå, men maten er fortsatt dyr, sier hun.

Går ekstra

Halima går forbi det nærmeste markedet. Og forbi et marked til. Og ytterligere 3-400 meter til, før hun svinger inn en bakgate. Her ligger et mindre marked, og det er her hun handler daglig. Den spinkle, gamle damen kjenner selgerne og vet hvordan de skal takles. Familien sparer kanskje 20-30 taka (2-3 kroner) på at hun går de ekstra meterne.

Med en tynn, men sirlig brettet seddelbunke i den ene hånda, beveger hun seg målbevisst mellom salgsbodene. Hun kjøper linser for 20 taka, ris for 30 og poteter for 15. Tre-fire tomater og en agurk får hun med seg for 10 taka. Og så en bunt mynte til 10 taka.

Hasina, Shajahans mor, gjør familiens innkjøp. Det er en viktig og ansvarsfull jobb.

FOTO: GMB AKASH

Alt legges forsiktig opp i handlenettet. Hun kjøper også litt fisk. Shahjahan tjente over 250 taka i går, det betyr at familien kan unne seg litt ekstra til middagen i dag.

Før, under og etter hver eneste handel foregår en høylydt diskusjon mellom Halima og selgeren - om kvaliteten på varene, muligheten for rabatt, og kvaliteten på varene hun kjøpte i går. Stort sett kjøper hun bare mat for én eller to dager, noe mer har de ikke råd til.

- Kjøtt kjøper vi nesten aldri, det er vel et par måneder siden sist. For dyrt, fastslår hun kort, idet vi passerer en salgsbod der fete fluer surrer iltert over kjøttstykkene.

Shahjahan og Nasina har vært gift i 12 år. Deres historie er på mange måter typisk for mange av de fattige i slummen i Dhaka. De er innflyttere og kommer egentlig fra Mymensinb, et distrikt om lag 15 mil nord for hovedstaden.

Tok sjansen

Både Shahjahans og Nasinas foreldre var bønder, og Shahjahan var selv bonde mens de bodde i Mymensinb. I likhet med millioner av andre på den bangladeshiske landsbygda eide han ikke egen jord, men jobbet for andre. Da de to giftet seg, ble det flere utgifter. De ville ha et eget sted å bo, og ønsket seg barn.

- Livet var lettere som ungkar, sier Shahjahan, mens han smiler ertende og ser bort på Nasina.

- Da vi giftet oss, trengte vi mer. Det var rett og slett ikke mulig å overleve der hjemme. Det var for lite jobb og for dårlig betalt. Så vi bestemte oss for å flytte til Dhaka.

Millioner av bangladeshere har tatt den samme beslutningen som Shahjahan og Nasina de siste tiårene. På grunn av fattigdom, arbeidsledighet, årlige flommer, mangel på jord - kort sagt mangel på muligheter og fremtidsutsikter - har de flyttet fra landsbygda og inn til Dhaka.

De finner fort ut at livet i storbyen heller ikke er enkelt. For fattigfolk uten utdannelse er som regel jobber i uformell sektor eneste mulighet.

En del finner jobb i tekstilindustrien, andre tråkker sykkeldrosjer i Dhakas kaotiske trafikk eller jobber på byggeplasser. Det er jobber med lav lønn, lange arbeidsdager og ofte farlig arbeidsmiljø.

Det er mangel på skikkelige boliger, på vann, på skoler, på strøm. Livet i storbyen er trangt, fattig og slitsomt. Men det byr også på muligheter - og for mange er det tross alt bedre enn det livet de hadde på landsbygda.

Kazems tong

For tolv år siden bestemte Nasina og Shahjahan seg altså for å ta sjansen - forlate venner, familie og det livet de kjente, i håp om et bedre liv i Dhaka. Det nygifte paret tok med seg litt klær og noen kopper og kar de fikk i bryllupspresang, og satte seg på bussen til storbyen.

Den første tiden var tøff for dem. De kjente nesten ingen i Dhaka, og de bodde på et lite rom sammen med noen slektninger. Men etter hvert fikk de seg jobb og også et eget lite krypinn. Og de har, som så mange andre, valgt å bli boende i byen.

Shahjahan (35) og kona Nasina (27) sammen med Shamin (11), Sharmina (5) og Shadin (3). Hele familien og Shahjahans mor bor på et lite rom i slummen i Dhaka. Det er trangt, men de har klart å gjøre det ganske hjemmekoselig.

FOTO: GMB AKASH

Det lille kvartalet de bor i kalles Kazems tong. De har bodd flere andre steder i Dhaka, og flyttet hit for et par år siden. Kazem er navnet på han som eier skuret de bor i, og 30-40 skur til i samme område.

Det er til ham de betaler de 800 takaene i måneden i leie. Alle skurene i Kazems tong ligger på en lang planke- og bambusbrygge som strekker seg 10-20 meter ut i Buriganga-elven.

Skurene ligger som bittesmå rekkehus, vegg i vegg, og de har bare ett rom. Lukta fra det skitne vannet i Buriganga-elven, som skvalper forbi bare et par meter unna, trenger igjennom vegger og gulv.

En deilig sval bris

Rommet til Nasina, Shahjahan, de tre barna og bestemor Halima er om lag 3 ganger 3 meter. Det er varmt og trangt, og taket lekker hver gang det regner, men de har allikevel klart å gjøre rommet ganske hjemmekoselig.

I taket henger den absolutt dyreste eiendelen de har: en vifte som Shahjahan kjøpte brukt for et par år siden. Den kostet 800 taka, litt mindre enn 80 kroner. Vifta står som regel stille fordi de nesten aldri har strøm. Men når den virker, fyller den rommet med en deilig sval bris og gir den hissige myggen vanskelige arbeidsforhold.

På den ene veggen henger en kalender og en liten krydderhylle. En seng fyller mesteparten av rommet. I den sover som regel tre familiemedlemmer, mens de to andre sover på plankegulvet ved siden av.

I et hjørne står det stablet noen kopper og kar. Klærne deres henger på snorer i taket. De eier bare noen få plagg hver. Nasina har for eksempel to kjoler, én hun bruker hjemme og én hun bruker ute blant folk. Det er bare de voksne og eldstegutten Shamin som har sandaler.

- Vi hadde flere ting før, både flere gryter og flere klær. Mesteparten fikk vi da vi giftet oss. Men i løpet av årene har vi solgt mesteparten, litt om gangen. Fordi vi har trengt pengene til andre ting, sier Nasina.

Ler av arrogante kunder

Kveldene i Kazems tong tilbringer familien så å si alltid hjemme i skuret. Kanskje stikker Shahjan opp til te-boden på hjørnet. Der drikker han litt søt te, unner seg en røyk eller tre, og skravler med de andre mannfolkene.

De aller fleste er rickshawsjåfører. De prater som regel jobb. For eksempel om hvordan politifolk slår dem og stikker hull på dekkene deres hvis de sykler i en gate de ikke har lov til å bruke. Stadig flere veier i Dhaka er forbudt for sykkeldrosjene, noe som gjør den knallharde jobben enda vanskeligere.

Eller de forteller historier om rikfolk som spiser lunsj til 5000 taka og er så tjukke at de knapt får plass i sykkeldrosja, men som allikevel krangler om 5 taka etter å ha blitt syklet gjennom halve byen. Spydighetene sitter løst, og det samme gjør latteren. Politikere får også gjennomgå fordi de aldri gjør noe for de fattige.

- Jeg skulle ønske at politikere og rikfolk så på oss som mennesker, at de også brydde seg om hvordan vi har det, sier Shahjahan.

Hjemme best

Men aller best liker Shahjahan og Nasina seg hjemme, sammen med barna. Kveldene tilbringer han ofte liggende på senga, gjerne med Shadin på tre eller Sharmina på fem på fanget. Er de heldige går vifta og pæra i taket lyser.

Ofte steker Nasina en potet eller litt ris de kan kose seg med. Kanskje kommer noen naboer eller venner bortom. De to minste barna holder seg som regel i nærheten av mamma og pappa.

- Familien og barna er det som gjør meg lykkelig. Når jeg er sammen med dem, er jeg glad, og når vi kan kose oss med litt ekstra mat, er vi veldig lykkelige, sier Shahjahan.

Ni-årige Shamin står alvorlig ved siden av. Han vil bli ingeniør når han blir stor. To timer hver dag går han på en skole, drevet at av den bangladeshiske utviklingsorganisasjonen BRAC. Det er gratis.

Shamin har mye større bevegelsesfrihet enn lillebroren og lillesøsteren sin. Han går alene til skolen som ligger et godt stykke unna. Etter skolen stikker han ofte opp på veien for å leke med de andre barna i nabolaget.

Men det han og flere av de andre barna liker aller best, er å besøke en av naboene - som har tv. Når kveldsroen har senket seg over Kazems tong, kan man, når de har strøm, ofte høre lyden fra nabolagets eneste tv bli overdøvet av høy barnelatter.

Nasina og Shahjahans tre barn har, som de fleste av sine venner, ikke en eneste leke i vanlig forstand.

- De leker med det de finner. Vi har ikke penger til å kjøpe ting til dem, sier Nasina.

Helseproblemer

Det daglige livet går, ifølge Shahjahan og Nasina, ganske greit. Det er hardt, men det går. De har som regel mat nok til seg og barna. Utover de helt konkrete problemene som mangelen på rent vann, på strøm, på skikkelige sanitære forhold, er det mest grunnleggende problemet for familien usikkerheten som preger hele tilværelsen deres. De har for eksempel bare en muntlig avtale med Kazem, han de leier skuret sitt av.

I teorien kan de bli kastet ut når som helst, noe folk i slummen opplever daglig. Skulle skuret deres og eiendelene deres brenne, en ulykke som ofte rammer slumbeboere, står de helt på bar bakke.

Helseproblemer er en annen konstant trussel. Da Bistandsaktuelt besøker Kazems Tong har en diaréepidemi rammet hele Dhaka. Rundt tusen mennesker blir daglig lagt inn på sykehus, rapporterer de lokale nyhetsmediene.

Mangelen på rent vann er et konstant problem for slumbeboerne. Både voksne og barn er ofte syke, noe som tærer på de små inntektene. Her forsøker ekteparet Milon Sekh og Shamana Akter å kjøle ned den febersyke sønnen Nayan.

FOTO: GMB AKASH

Flere av Nasina og Shahjahans naboer er syke, og har brukt store deler av de små inntektene sine på medisiner. Når familieforsørgeren er syk og ikke kan jobbe, blir det også veldig fort et økonomisk problem.

Over tid kan helseproblemer føre til at en familie ikke klarer å skaffe inntekter nok til å betale leien til Kazem. Da havner man fort på gata.

Inntil helt nylig hadde ingen av de seks i Shahjahans familie noen gang vært hos en lege. Både barna og de voksne har selvfølgelig vært syke, men familien har måttet klare seg uten profesjonell medisinsk hjelp.

Men da eldstegutten Shamin fikk svært høy feber og det ikke hjalp med urter og bønnevers hos den lokale helbrederen, tok de ham til en skikkelig lege.

- Vi var redd han skulle dø, sier Nasina stille og alvorlig.

Undersøkelsen og medisinen kom på over 300 taka, penger de lånte av naboene. Og gutten ble frisk. Men nå sliter de med en gjeld de fortsatt ikke har betalt tilbake.

Risikabel jobb

Den desidert største trusselen mot den tross alt ganske velfungerende økonomiske enheten den lille familien representerer, er at noe skjer med Shahjahan. Å sykle rickshaw i Dhaka er farlig, og Shahjahan har vært i flere ulykker bare det siste året.

For fem måneder siden ble han påkjørt av en buss. Han fikk en kraftig smell i hodet og store skrubbsår over hele kroppen.

I tre uker lå han hjemme. Fordi Nasina også har vært uten jobb en stund på grunn av sykdom, var familien helt uten inntekter i de tre ukene. Med hjelp fra storfamilien, venner, naboer, samt kreditt på markedet, kom de seg gjennom den tiden. Så vidt.

Shahjahan har fortsatt mye smerter. Derfor må de ennå bruke en god del av pengene sine på smertestillende medisiner. Denne type hendelser kan ødelegge alt for en fattig familie - gjøre at den faller enda et trinn eller to ned på fattigdomsstigen.

For eksempel eide både Nasinas og Shahjahans familie jord tidligere. Men sykdom hos henholdsvis bestefar og oldefar gjorde at familiene fikk gjeld og etter hvert måtte selge jorda.

- Det hender at jeg våkner om natta og tenker på hva som vil skje med barna mine hvis jeg skulle dø. Det gjør meg redd, sier Shahjahan.

Vil åpne verksted

De 30-40 familiene i Kazems tong er fattige. Men de jobber beinhardt, nesten alltid lange og tunge dager. De fleste vi snakker med, forteller om både ambisjoner og drømmer. Mange har helt konkrete ideer om hvordan de skal forbedre sin situasjon.

Som naboene til Shahjahan og Nasina, et ungt par med en liten sønn. Milon Sekh er 24, og kona Shamana Akter er 19. De håper at de en dag om ikke så lenge vil ha råd til å starte en liten salgsbod hvor de kan selge te og litt dagligvarer.

Habib, en annen nabo, sparer til å kjøpe sin egen sykkeldrosje. For han og familien vil det bety økte inntekter og større trygghet. Skulle Habib bli syk, ville han for eksempel kunne leie ut sykkeldrosjen.

Selv drømmer Shahjahan om en dag å starte et lite verksted for sykkeldrosjer. Han er en svært dyktig, selvlært mekaniker og vet at han kunne tjent mye bedre på å fikse sykkeldrosjer enn det han gjør på å sykle selv.

- Det er drømmen. Slutt på slitet og verk i kroppen hver dag. Etter hvert kunne kanskje gutta mine overta. Da kunne jeg bare sitte og sjefe, sier Shahjahan med et glis.

Men det er langt fram dit. For både Shahjahan, Milon og Habib er det startkapital som mangler. De trenger rundt 10 000 taka hver for å starte opp for seg selv, en astronomisk sum når man tjener 300 taka på en god dag.

Men at det er langt til målet forhindrer ikke at Shahjahan og Nasina sparer. De har en liten krukke gjemt på rommet. Hver gang de har noe til overs legger de pengene i den. Men foreløpig har de bare spart noen hundre taka.

Trives godt

Kazems tong er et skittent, falleferdig, illeluktende og trangt sted. Men mesteparten av tiden er det ikke et trist sted.

Fredager er den beste dagen i uka. Da holder Shahjahan og mange andre fedre og mødre seg ofte hjemme fra jobben. Familiene sover lenge. Ofte har de noe ekstra godt å spise - og de spiser frokost i ro og mak.

Shahjahan pleier å gå i moskeen for å be.

- Vi som bor her, har mange bekymringer og slitsomme liv. Men vi er ofte lykkelige - og vi lever her og nå. Jeg tror vi er lykkeligere enn mange rike, de må bekymre seg over eiendelene sine hele tiden. Det slipper vi, sier Nasina og ler.

Ofte blir også hverdagens kjas og mas avbrutt av en fest eller en høytid. For eksempel når en gutt skal omskjæres. Slik Shadin, treåringen til Shahjahan og Nasina, snart skal. Da skal familien reise hjem til landsbyen de kommer fra, og det skal være en stor fest. Hele gildet kommer til å koste nærmere 1500 taka, men da er det Nasinas far og slektninger som betaler mesteparten.

Dro til dyrehagen

Det er kveld i Kazems tong igjen, og det er siste kvelden vi er der. Vi har snakket om barna våre, og Shahjahan har fortalt om hvordan han drømmer om at hans barn skal få utdannelse. Han har fortalt om hvordan det er det som får han til holde ut de lange tunge dagene på sykkelsetet.

Og om hvordan han har bedt til Gud fra han fikk vite at Nasina var gravid første gang. Om at barna deres skal få det bedre enn dem, og om at hans sønner skal slippe den jobben han har.

Vi sitter der på gulvet i det mørke, varme rommet, og jeg spør om hva som er det hyggeligste han har gjort det siste året. Han tenker seg om en stund, klør seg litt på den senete overarmen før han svarer.

Så sier han at det hyggeligste han kommer på, skjedde for mer enn ett år siden, men at han vil fortelle om det allikevel. For rundt halvannet år siden dro nemlig hele familien på besøk til Dhaka Zoo. De hadde spart en lang stund for å få råd. De kjørte autorickshaw - en uvant luksus. Fylte den opp med to voksne, tre unger og en bestemor. Turen kom på 80 taka.

Så kostet det 60 taka for hele gjengen å komme inn i dyrehagen og de brukte 30 taka på iskrem. Hele utflukten kom på 170 taka - 15-16 kroner.

- Det var dyrt, men det var verdt det. Det var en fin dag. En veldig fin dag, sier Shahjahan.