– Mange opplever at motivasjonen har fått seg en knekk

– Det er så mange tøffe valg om hvilke barn vi skal prioritere, sier Helene Isabel Nilsen.

Hun er utdanningsrådgiver for Redd Barna i Libanon, hvor én av mange prioriteringer bistandsorganisasjonen nå må gjøre, er: Skal de hjelpe barn som går på skolen, eller de som ikke går på skolen?

Valget kan virke lett: Barn som ikke går på skole er ekstra sårbare. De mister ikke bare muligheten til å lære, de er ofte ute i gatene, de må ofte jobbe, og unge jenter blir giftet bort. 

– Så det er en logikk i å prioritere dem. Men barn som går på skole er også sårbare. De kan fort miste tilgangen til skole hvis de ikke får støtte, for eksempel med å komme seg til skolen.

Når verdens land kutter budsjettene, blir bistandsarbeiderne på bakken i land i krise stående igjen med alle de små avgjørelsene om hvordan man skal bruke de ressursene som er igjen.

– Det er så mange faktorer skal veies mot hverandre for å finne den beste løsningen. Og så vet du at ingen av løsningene er noen god løsning, sier Nilsen. 

– Det er mye frustrasjon

Mennesker som reiser ut for å jobbe i bistandsbransjen, er allerede utsatt for mer psykisk stress enn gjennomsnittsbefolkningen. Det gir blant annet større risiko for ensomhet, samlivsbrudd og ufrivillig barnløshet, ifølge forskning. 

Og så kommer selve jobben.

Nilsen har jobbet for Redd Barna siden 2020 med opphold i blant annet Syria og Gaza. Før det var hun utdanningsspesialist for UNICEF i Mosambik. Jobben har ofte vært intens, og nært på barn som får hele grunnlaget i tilværelsen revet bort, enten det er av krig eller jordskjelv.

– Det er tungt nok i seg selv. Men det siste året, å se hvordan alt må nedskaleres, prosjektene blir mindre, man har mindre penger til å nå ut til de man vil nå ut til... Man veier hele tiden opp mot hverandre om man skal jobbe med færre, men være i stand til å bidra mer, eller om man skal jobbe med flere, men bidra mindre. Det er mye frustrasjon.

Det totale presset det siste året har vært helt utenom det vanlige, mener Nilsen.

– De aller fleste har valgt denne bransjen av en grunn. Folk går inn i jobben med en indre motivasjon, og det er det som driver dem, mer enn at det bare er en jobb. Den motivasjonen tror jeg har fått seg en knekk det siste året.

Det vanskeligste er å håndtere det hun ser som urettferdighet i bistandskuttene – og å se dem det rammer på nært hold. 

– Plutselig er det en ny politisk retorikk rundt bistand hvor det så tydelig blir nedprioritert. For eksempel får vi høre at vi må nedprioritere utdanning. Men utdanning er en investering i fremtiden, hvis du sørger for at barn går på skole, så vil du gi dem et mye bedre utgangspunkt for resten av livet. Og så blir det solgt inn kun som en stor kostnad for donorland. Den urettferdigheten har vært det tyngste.

Moralsk skade

Lucia Berdondini er førsteamanuensis i psykologi ved University of East London. De siste to årene har hun og forskerkolleger undersøkt hvilken effekt bistandskutt har på bistandsarbeideres psykiske helse, gjennom blant annet intervjuer og overvåking av sosiale medier. 

Noe av det Helene Isabel Nilsen i Libanon beskriver har et navn: Moral injury, eller moralsk skade.

Resultatene av forskningen er ennå ikke publisert. Men intervjuer forskerne har gjort med dem som ser resultatene av bistandskutt på kloss hold, beskriver en klar trend.

– Deres beskrivelser av sine egne opplevelser i bransjen nå, passer godt med definisjonen av ikke bare utbrenthet, men det vi kaller moralsk skade. De beskriver en kollisjon mellom egne verdier og intensjoner, som ofte var grunnen til at de valgte denne karriereveien, og det de tvinges til å være vitne til i sine egne organisasjoner, sier Berdondini.

Moralsk skade, et begrep som først ble brukt om krigsveteraner, kjennetegnes av skyldfølelse og en slags identitetskrise hvor personens integritet blir utfordret.

Panorama har tidligere skrevet om hvordan nedskjæringer preger arbeidsmiljøet i organisasjoner.

Nedskjæringer gjør ofte arbeidsbyrden på de som er igjen, større, i tillegg til at mange presser seg selv for å unngå å miste jobben i neste runde.

Mange er også sterkt preget av at fremtiden til hele bistandssystemet er usikker, sier Berdondini, som selv har jobbet som krisepsykolog for bistandsarbeidere i konfliktsoner.

– Det som skjer nå mangler sidestykke i bistandsbransjens historie. Systemet gjennomgår en revolusjon, og ingen vet hva som kommer ut i den andre enden. Det skaper en stor usikkerhet, sier forskeren.

Ryggraden i systemet

De som jobber på bakken i landene der organisasjoner skal levere, opplever at de i mye mindre grad enn før kan tilby mennesker den hjelpen de trenger, sier Berdondini.

– Det er en blanding av sorg, tap og engstelse for fremtiden, både for egen jobb, for tapte prosjekter, og for mottakerne.

– Noen vil kanskje tenke, hvorfor skal vi bry oss om bistandsarbeiderne, når mange millioner menneskeliv vil gå tapt på grunn av bistandskuttene? 

– Absolutt. Men uten bistandsarbeidere, er det ingen bistand. De er ryggraden i hele systemet. Hvis vi ikke støtter dem, når forskning viser at de opplever traumer, vikarierende traumer, utbrenthet, empatitretthet og moralsk skade, da har vi ikke ressursene vi trenger for å hjelpe mottakerne.

Vikarierende traumer er når en fagperson som jobber med traumatiserte mennesker selv blir påvirket av deres traumer gjennom indirekt eksponering. Det kan gi PTSD-lignende symptomer som flashbacks, mareritt, angst, overveldende tristhet og sinne. Det kan også gi endringer i grunnleggende verdisyn, som mistillit til mennesker og en opplevelse av verden som utrygg.

Empatitretthet, som rammer fagfolk i alle slags omsorgsyrker, er en følelse av følelsesmessig og fysisk utmattelse fra arbeidet med å hjelpe mennesker i lidelse.

Det totale presset på nasjonalt ansatte i bistandsorganisasjonene er ofte større enn de internasjonale, som tross alt kan reise hjem, understreker forskeren.

– De kommer selv fra landet, og kjenner konsekvensene av bistandskutt mer direkte på kroppen. Kuttene har ikke bare innvirkning på jobbene og livene deres, de har også familie, venner og sine egne lokalsamfunn der, som blir direkte påvirket.

Kunnskapssenter legger ned

På grunn av finansieringskutt, er ressurser for å støtte bistandsarbeidere også under press. 

Ett eksempel er amerikanske Headington Institute, som i 25 år har vært en ledende internasjonal institusjon for forskning og kunnskap om psykisk helse blant bistandsarbeidere. Instituttet har vært brukt av flere norske organisasjoner i en årrekke. 

15. desember stengte de ned all aktivitet på grunn av manglende finansiering, til stor overraskelse for mange av organisasjonene som har brukt tilbudet.

– Dette er et sjokkerende eksempel på det som skjer i feltet nå. Headington Institute har vært en bæresøyle i det humanitære systemet, sier Berdondini.

Alt er ikke mørkt, understreker forskeren, som tror det er potensiale for at bedre systemer vokser ut av krisen i bistandsbransjen.

Berdondini ser for eksempel en trend med mer bruk av peer support eller «kollegastøtte», en systematisering av psykososial støtte kollegaer imellom.

Noen i den stadig voksende befolkningen av bistandsarbeidere som har mistet jobben, har brukt egen erfaring til å tjene til livets opphold som mental «coach» for dem som fortsatt jobber i bransjen. Fokuset på psykisk helse blant bistandsarbeidere har økt det siste året, mener Berdondini. 

– Denne krisen vil tvinge oss til å finne nye, alternative og kreative løsninger. Verdens humanitære kriser kommer til å vokse, ikke bli mindre. Så vi kommer fortsatt til å trenge humanitær hjelp. Kanskje vil det komme noe bedre og mer effektivt ut av dette. Personlig velger jeg å være optimistisk, sier Berdondini.