Historisk beslutning: Klima, flukt og rett i endring

Saken handler om Teitiota som hadde søkt om beskyttelse under flyktningkonvensjonen i New Zealand fordi hjemstaten øystaten Kiribati møter trusler av stigende havnivå og tørke. I beslutningen peker menneskerettighetskomitéen på at Teitiota ikke var i "umiddelbar fare" og derfor ikke kunne få beskyttelsen under Flykningkonvensjonen. Likevel kan saken peke på en ny retning i klimarett og flyktningrett.

I beslutningen fremkommer det at å sende asylsøkere hjem når livene deres er truet av klimakrisen "kan utsette dem for rettighetsbrudd", spesielt når det kommer til retten til liv.

Klimatrusselen et brudd på retten til liv

Beslutningen er tydelig på at stater risikerer å bryte menneskerettigheter dersom de sender asylsøkere tilbake til et land der det er en umiddelbar risiko for klimarelatert fare. Dette innebærer at klimatrusselen og retten til liv for første gang sees som å kunne oppfylle noen av kravene under flyktningkonvensjonen.

Menneskerettighetskomiteen peker i beslutningen sin på at klimatrusselen kan utgjøre et brudd på retten til liv under FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheters artikkel 6 eller 7. Dette bekrefter trenden fra flere regionale menneskerettighetsdomstoler om at alvorlig miljøødeleggelse kan lede til brudd på retten til liv, men dette er altså første gang at dette knyttes til flukt.

Trusselen mot liv dermed kan utløse kravet til stater om å ikke returnere klimaflyktninger til sine hjemland, fordi prinsippet om non-refoulment også kan gjelde i situasjoner der klima truer livsgrunnlaget. Non-refoulment innebærer ofte en annengrads beskyttelse under flyktningkonvensjonen, der individer ikke får tilgang på flyktningstatus, men heller ikke kan sendes tilbake til utrygge hjemland. Likevel er kan vi si at anerkjenningen av klimatrusselen som en mulig fare som skaper et tilbakesendingsforbud et tegn på internasjonal rett i endring.

Historisk beslutning

I Teitiotas sak ble ikke faren han var i sett på som umiddelbar, fordi tidsperspektivet for at Kiribati blir ubeboelig er 10-15 år. Menneskerettighetskomiteen peker på at hjemlandet hans i det tidsrommet kan handle for å avbøte trusselen.

Hva som skal til for å oppfylle terskelen om umiddelbar fare må fastsettes nærmere i praksis eller regler.

Beslutningen fra FNs menneskerettighetskomité er på mange måter historisk. Den knytter fare for brudd på retten til liv på grunn av klimakrisen til rettigheter under flukt. Selv om beslutningen ikke går så langt at den gir flyktningstatus, peker den på at stater ikke kan returnere mennesker på flukt fra klima. Dette er et skritt mot å sikre klimautsatte mennesker en beskyttelse, og viser muligvis en ny trend om vern for klimaflyktninger. Dette er et skritt i riktig retning med tanke på Verdensbankens anslag om at klimakrisen vil tvinge 140 millioner mennesker på flukt i Sør-Asia, Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika innen 2050.