Drama fra slummen
Livet i Mumbais slum er blitt teater. Menneskene som lever av søppelet fra luksushotellene ved flyplassen er fulle av ambisjoner, virkelyst og framtidshåp, og bruker alle knep for å overleve.
I åpningsscenen i Behind the Beautiful Forevers faller en stor skygge fra et fly over menneskene som driver med sitt der de bor i slummen. Støyen fra jetmotoren er øredøvende. En skur av rask fra søppeltømmerne regner over de som holder til i dette fattigslige området. Effekten er slående, publikum blir dratt rett inn i slumbeboernes tøffe hverdag. Tomme plastflasker og metallbiter betyr arbeid og mat i magen for de som strever med å overleve i utkanten av samfunnet.
Mumbai er kontrastenes by, her finner du nesten like mange multimillionærer som i Los Angeles. Her blir Bollywood-filmene produsert, her er store teknologiselskaper, du ser luksushoteller, designbutikker og underernærte barn. Alle som har besøkt India vet at fattigdommen er overveldende. Annawadi-slummen, der handlingen er lagt til, ligger like ved luksushotellene og flyplassen i Mumbai, bak reklameplakatene som lover at du skal bli ”Beautiful Forever”.
Prisbelønt dokumentar
Teaterstykket er adaptert fra Pulitzer-prisvinner Katherine Boo sin dokumentarbok med samme navn fra 2012. Boo tilbragte tre år med å gjøre research i Annawadi, og ble etter hvert godt kjent med folk i området. Talløse timer med opptak, samtaler og intervjuer gjort med tolk danner bakgrunn for boka, som vant den amerikanske prisen The National Book Award i 2012. En innvending mot prosjektet er at Boo er en vestlig journalist som ikke kan språket intervjuobjektene snakker. Den britiske dramatikeren David Hare som skrev skuespillet hadde også et opphold i slummen (et vilkår fra Boo), men nødvendigvis går noen av nyansene tapt på veien. India er et komplekst samfunn, med mange ulike kaster, språk og religioner. Men all dramatikk er utvelging, fortolkning og dikting, og resultatet er både gripende og underholdene. Og autentisk, sett med norske øyne.
Handlingen er lagt til 2008, da resesjonen begynte å gjøre seg gjeldene på alle plan i den globale økonomien, også blant de fattigste.
Ambisjoner og sjalusi
Abdul Hussain er 16 år (han selv er usikker på alderen) og analfabet, han sorterer lynraskt søppelet fra flyplassen og luksushotellene. Abduls arbeid er en viktig inntektskilde for familien. Hussain-familien gjør det bedre enn naboene sine økonomisk. Abduls ambisiøse mor Zehrunisa drar i trådene i nabolaget i Annawadi, og hun bestemmer seg for å utvide og ”pusse opp” skuret familien lever i. Velstanden til Hussain-familien blir for mye for den sjalu nabokona Fatima. Fordi hun har en ødelagt fot har hun blitt diskriminert og plaget hele livet. I tillegg har Fatima en promiskuøs livstil som ikke er populær. En kveld bryter det ut en brann i Fatimas rom, og Hussain-familien blir anmeldt til politiet for å ha manipulert Fatima til å tenne på seg selv.
Korrupsjon og løgner
Vi blir tatt med til sykehuset, der Fatima for første gang i sitt liv får full oppmerksomhet, om enn ikke behandling, det har familien ikke råd til. Hun dør av brannskadene. Politiet er gjennomkorrupt, vitneforklaringer blir tilpasset og flikket på, og Abdul som er tvers igjennom uskyldig blir sendt til et ungdomsfengsel for å sone for det som har blitt drapet på Fatima. Og samme hvor mange bestikkelser mora betaler, så klarer hun ikke å få sønnen ut av fengselet. Hun har dessuten åtte andre barn og en ufør mann å tenke på.
Imens går livet sin vante gang i Annawadi. Tenåringsjenta Manjas dager er fylt av hardt arbeid, innimellom leser hun Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Hun forstår engelsken, men ikke handlingen, hvordan kan noen fylle livet sitt med å kjøpe blomster og forberede et selskap?
Manjas mor Asha kan ikke lese og skrive, men trikser og fikser, bearbeider byråkrater, låner ut penger, og prostituerer seg for å overleve. Hun har fått nyss om et lovende offentlig prosjekt mot fattigdom. Asha planlegger å svindle til seg pengene, for å omskape seg selv til ”en førsteklasses person”. Datteren Manja vil ikke hjelpe til med å fylle ut skjemaene for å starte barnehagene som bare skal drives på papiret, mora mener fattigfolk ikke kan ta seg råd til moralsk integritet. David Hare er en av Storbritannias mest anerkjente dramatikere, og nettopp slike dilemmaer problematiserer hva nød kan drive mennesker til.
Slumdog Millionaire
Filmen Slumdog Millionaire med handling fra Mumbai ble en kjempehit da den kom i 2008. Behind the Beautiful Forevers er et mørkere og mer realistisk drama, men med noe av den samme tematikken, å komme seg ut av fattigdommen. En av Katherine Boos intensjoner da boka hennes skulle dramatiseres var at det ikke skulle lages ”fattigdomsporno”. Det har det heller ikke blitt. Men innbyggerne i Annawadi har langt tøffere hverdagsutfordringer enn det vi har i det rike nord. Menneskene i slummen forelsker seg, passer på hverandre, blir uvenner, sladrer og jobber ustanselig. Hele tiden lever de i frykt for sykdommer, korrupt politi og at hjemmene deres skal bli meid ned av bulldosere for å utvide flyplassen.
Det at det er mange karakterer og mange skjebner er forvirrende, men kanskje realistisk, slummen er et overbefolket sted. Det er ikke en eneste hvit skuespiller å se på scenen, noe som bidrar til troverdigheten. Handlingen blir aldri sentimental eller såpeoperaaktig. Et av bokas mest alvorlige temaer er utelatt i stykket, ”hjemmeulykker” der syke og handikappede barn dør. Boo fant alvorlige avvik mellom det hun så skjedde og hva som ble rapportert til myndighetene. Jeg tror det er et riktig grep av Hare, de bitene av virkeligheten vi får servert fra scenen er mer enn alvorlige nok.
Humor og håp
Det er mye humor i beskrivelsen av dommere og byråkraters oppblåste tanker om seg selv. Det er også noen ”Bollywood”-aktige scener, med litt dansing til opprocka indisk popmusikk. Abdul kommer etter hvert ut av fengselet, og har av alle ting blitt en bedre person av oppholdet. Dessuten har den gløgge gutten fått litt skolegang. Abdul gjennomskuer hensiktene til den neste korrupte offentlige personen som dukker opp i slummen for å lure til seg ekstra penger fra uvitende fattigfolk, en scene som er et av flere høydepunkt i stykket.
De nærmere tre timene oppsetningen varer går fryktelig fort, og man forlater National Theatre litt klokere og litt gladere enn da man kom. Stykket går foreløpig fram til mai 2015, og er vel verdt å få med seg om man er i London.
