Cashewfeber med bismak

João Quadé lukter fortsatt av barberskum idet han nervøst krysser den sanddekte asfalten foran pickup-en sin. Det er en viktig dag for cashewhandleren. Med ren skjorte og fiskerlue klatrer han inn i sin rustne Toyota Hilux. Det er tidlig morgen i Safim, en liten by nord for hovedstaden i Guinea-Bissau – et lite vestafrikansk land mellom Senegal og Guinea. 

I den beskjedne fabrikken ved siden av, der noen høner og en geit kaster lange skygger, sorterer arbeiderne fjell av cashewnøtter i tre hauger: premium, ødelagte og dyrefôr. De beste nøttene skal sendes fra havna i Bissau til supermarkedhyller i Europa. Men lageret varer bare én uke til.

– Hvis jeg ikke får tak i forsyninger i dag, må jeg stenge neste uke, sier han. 

Quadé er en av få cashewhandlere i Guinea-Bissau som skreller, rister og pakker nøttene lokalt – i stedet for å eksportere dem rå til Vietnam eller India for videreforedling. Det er en prosess som blir stadig vanskeligere, særlig to måneder før den nye innhøstingen begynner. Cashewnøttene høstes hovedsakelig mellom mai og august, og forlater landet kort tid etter.

Med eksport på rundt tusen tonn i året til markeder over hele verden, regnes Quadé som en mellomstor aktør i landet. Samtidig er han for liten til å ta opp kampen med de internasjonale kjøperne, som sikrer seg store lagre under innhøstingen.

I tillegg til den urettferdige fordelingen langs forsyningskjeden, fører transporten også til enorme CO₂-utslipp. En absurd sirkel som Quadé har forsøkt å bryte i flere år, både med sin lokale modell og som medlem av Foreningen for fremme av bærekraftig cashewdyrking i Guinea-Bissau.

For én ting er klart: Dersom cashewnøttene eksporteres til utlandet for videreforedling, forsvinner pengene ut av landet.

Prisen for monokultur 

Handelsårene fra Guinea-Bissau strekker seg ut over hele kloden. Med eksport på opptil 200 000 tonn i året, er landet en av verdens ledende produsenter av cashew, sammen med Elfenbenskysten. Nøttene står for nesten 90 prosent av all eksport og dyrkes overalt – fra forhager i hovedstaden til mangroveskoger. Omtrent 80 prosent av de to millioner innbyggerne er på en eller annen måte involvert i cashewhandelen. 

Selv skolebarn rydder plantasjer med machete for å gjøre dem klare til innhøsting. Lokket av utsikten til en stabil inntekt, har mange bønder byttet ut selvbergingsavlinger med cashewtrær – og gjort seg avhengige av matmarkedene. 

Hvert år er avlingene prisgitt nedbør, aldrende trær, skadedyr, tilgang på arbeidskraft og uforutsigbare priser på verdensmarkedet. 

Samtidig har cashewnøtten, som ligner en liten, beige boksehanske hengende fra en oppsvulmet frukt opptil fem ganger så stor, blitt en superstjerne i den globale matindustrien, og særlig i Europa. Bare i første kvartal i år nådde EUs import et rekordnivå på 42 850 tonn, til en verdi av 273 millioner euro. Det tilsvarer en økning på 42 prosent i verdi og 16 prosent i volum sammenlignet med samme periode i 2024. Da ble 37 054 tonn importert for 193 millioner euro. 

Til tross for navnet er cashew egentlig ikke en nøtt, men frøet i cashew-eplet. Allsidigheten har bidratt til populariteten: den males til glutenfritt mel, fermenteres til vegansk ost og inngår i nesten alle typer müsli. Når nøtten først er knekket, er den søtere enn en peanøtt og smøraktig uten å være myk. 

– Litt som en småkake, sier Quadé, som har drevet den lille fabrikken Quadé & Quadé i elleve år og sysselsetter mer enn 30 personer. 

Men denne morgenen i bilen vet han ennå ikke at etterspørselen i Europa skal bli rekordhøy dette året. Det er fortsatt tre måneder igjen til innhøstingen begynner. I Guinea-Bissau er dette tiden da det blir stadig vanskeligere for folk å få nok mat, ettersom oppsparte midler fra forrige høst er brukt opp. 

– I tre måneder i året, fra mars, er det høytid i Guinea-Bissau, forklarer Quadé under en rundtur i fabrikken.

I innhøstingssesongen betyr cashewinntektene mat på bordet, at politibiler får nye dekk, lærere og sykepleiere – som ofte venter måneder på lønn – endelig får utbetalingene sine. 

Og i mellomtiden? 

– Alle venter på nøtta, sier han. 

Når salget stopper opp, som under pandemien eller etter kuppforsøket fra nasjonalgarden i 2023, sprer konsekvensene seg raskt i økonomien. Når nesten 80 prosent av befolkningen er avhengig av jordbruk, kan en dårlig sesong føre landet farlig nær en sultkrise. 

Lite lokal foredling 

Nervøst vrir Quadé om bilnøkkelen igjen. Han lener seg frem i setet som om han kan få motoren i gang ved å flytte kroppsvekten sin. Toyota Hilux-en starter. Den ruller sakte ut på veien, forbi brede trafikkøyer der skolebarn vifter med Pano de Pente, et tradisjonelt, varmt skjerf de har over skuldrene. Morgenluften er fortsatt kjølig. En gateselger tilbyr friske agurker til menn langs veikanten, og noen meter unna freser små, tykke pannekaker i en aluminiumspanne. 

Men Quadé har ikke tid til frokost. Han er på vei til et lager ved industrihavna i Bissau, der han håper å møte en mellommann som kanskje fremdeles har noen nøtter igjen fra forrige innhøsting. 

På 1980-tallet, da cashew-boomen startet i Guinea-Bissau og Quadé fortsatt var en ung mann, var optimismen stor. Cashewtreet lovet rask økonomisk gevinst. Det krevde mindre stell enn ris, trengte lite vann og ga likevel en solid avling. Bøndene begynte å plante trærne tett i tett, noe som ga små nøtter som ble omsatt som gull. 

En av årsakene til boomen var at staten i 1984 begynte å dele ut jordstykker til kommersielle dyrkere – de såkalte ponteiroene. De som plantet raskt, fikk tidlig jordrettigheter. I begynnelsen var det få som så ulempen med det. Men Quadé og en håndfull andre handelsmenn så etter hvert et større problem: Hvis nøttene ikke ble foredlet lokalt, ville mesteparten av fortjenesten forsvinne ut av landet, og bøndene og handlerne i Guinea-Bissau ville sitte igjen med bare en brøkdel av verdien de hadde skapt. 

Med det lille lageret sitt og cashewfabrikken er han nå en av de få som fortsatt foredler nøttene lokalt før de sendes til Europa med lasteskip. Ifølge flere organisasjoner sendes 97 prosent av Guinea-Bissaus cashewproduksjon til India eller Vietnam for videreforedling. Bare tre prosent bearbeides i fabrikker i landet, slik som Quadé gjør. 

En av grunnene til at det er komplisert å foredle nøttene, er den giftige oljen i skallet. Kjernen i cashewnøtten er omsluttet av et hardt, grønt skall som inneholder det giftige stoffet kardol, som kan gi brannskader på hendene. Før nøttene kan knekkes, må de dampes i lange ovner utenfor fabrikken for å løsne skallet. 

Bytter nøtter med ris 

João Quadé befinner seg, som resten av Guinea-Bissau, i en spagat mellom velsignelse og forbannelse når det gjelder cashewnøtten. For noen var nøtten en rask vei til fortjeneste. For landbruksøkonomene var den en forbannelse. Hele landets matsikkerhet ble flyttet bort fra tradisjonell risdyrking – basisføden som forsynte store deler av befolkningen på 1980-tallet – til cashewproduksjon. 

I dag importeres mesteparten av risen fra Pakistan, Kina og India, de samme landene som mottar cashewnøttene for videreforedling. Når cashewprisene faller, har bøndene ofte ikke råd til å kjøpe nok ris. 

I 2022 falt prisen til 100 CFA-franc per kilo (i underkant av to norske kroner), langt under myndighetenes minstesats på 410 CFA-franc, som tilsvarer omtrent 7,40 kroner med dagens kurs.

Når landets egen rishøst slår feil på grunn av flom eller annet ekstremvær, bytter bøndene to kilo cashew mot én kilo importert, knekt ris fra Pakistan. 

Drømmer om utlandet 

Mange, slik som 22-åringen Epifanio Quintino Alberto Carlos, lever mellom byliv og jordbruk. Hver fredag etter forelesningene tar han bussen fra Bissau til Nhacra, to timer vestover, for å jobbe på onkelens plantasje. 

Siden han var liten gutt, har Carlos kjent trærne som strekker seg mot horisonten som åpne paraplyer. De fleste ble plantet i 1977. Om noen år skal Carlos overta jordene, som med sine 40 hektar er blant de større plantasjene i landet. 

Den slanke mannen går rakrygget gjennom de raslende bladene på den store plantasjen. Hendene hans beveger seg – grove håndflater dekket av hard hud. Det er umulig å se hvor det ene jordstykket slutter og det neste begynner, så tett står trærne. Bare av og til slipper solen gjennom, som tynne stråler på sandjorden. For hvert skritt Carlos tar, rasler bladene så høyt at han bare snakker når han står stille. 

– Problemet er at trekronene stenger for lyset og utarmer bakken under, noe som kveler andre trær og grønnsaksavlinger, forklarer han. 

Allerede klokken seks denne morgenen var Carlos i gang med macheten for å rydde vekk underskogen, slik at vinden kan blåse gjennom det tette krattet. Lavmælt, så onkelen ikke skal høre, innrømmer han at han drømmer om å studere i utlandet – langt fra hovedstaden og helgene på åkeren. 

Monopolistens marked 

En som har gjort det stort på nøttehandelen, er Camlesh Ramchande. Alle her – fra presidentresidensen, som han selv liker å si, til det kulinariske miljøet i hovedstaden Bissau – kjenner mannen i den beige lindressen, med det brede smilet og den vuggende gangen, som «Jimy». Det er like før stengetid når 57-åringen kjører SUV-en inn på parkeringsplassen til selskapet sitt, CR Trading SARL. I utkanten av lageret dusjer noen av arbeiderne i kveldssolen med to bøtter vann. Mer enn 70 personer jobber her, forteller Ramchande. 

– Alt er mulig i dette landet, sier han.

På begynnelsen av 2000-tallet, da han første gang reiste fra Lisboa til Bissau som ung forretningsmann, investerte han og en venn i portugisisk vin og brus. Han hadde ikke hørt om cashew-boomen i landet, som allerede sto for rundt 80 prosent av landets eksport. Men så kastet han seg inn i bransjen – og bygde den ut. 

Han forteller at han importerer 60 000 tonn ris – halvparten av all ris som importeres til landet, og en fjerdedel av det nasjonale forbruket. 

Risen som Ramchande importerer fra Pakistan til Guinea-Bissau mesteparten av året, byttes mot sekker med cashewnøtter under innhøstingen, som han sender tilbake til Asia.

– Dette landet har brakt meg mye suksess, sier forretningsmannen, som har foreldre fra India, familie i London og selv bor i Bissau. 

Behov for direkte investeringer 

Tumane Nhadu Camara, fakultetsdirektør for landbruk ved Amílcar Cabral-universitetet i Bissau, har forsket på landbruk i Guinea-Bissau i fire tiår. For ham er løsningen klar: Bankene bør investere i fabrikker som João Quadé sin for å bli uavhengige av galskapen i internasjonale forsyningskjeder, samtidig som regjeringen i Guinea-Bissau bør investere i omstrukturering av landbruket. 

– Hvis Amílcar Cabral (en vestafrikansk frihetskjemper, landbruksingeniør og politisk leder, red. anm.) hadde stått opp fra de døde og sett landet i dag, ville han dødd en gang til, sier Camara. 

Dersom landbruket ikke gjennomgår en radikal forandring, er han redd landet vil havne i i en sultkrise igjen og igjen.

Han påpeker at landbruksdepartementet bare får halvannen til to prosent av statsbudsjettet, selv om sektoren står for over 80 prosent av sysselsettingen i landet. 

Litt flaks i siste liten 

Det er midt på dagen når Quadé parkerer foran de lyseblå dørene til nok et lager i Bissau. Den første mellommannen har ikke bare gitt ham dårlig lagrede nøtter, men er også en halvtime forsinket. Når Quadé endelig knuser den rå nøtten med et håndverktøy, ser han med en gang at kjernen er ødelagt av svart skallolje. 

Quadé bekrefter kvaliteten med en tordnende stillhet, og mellommannen forlater lageret i sinne. Men Quadé har et annet trumfkort i ermet. 

Vel vitende om at neste avtale også kan drøye, lener han førersetet litt bakover. Mens middagsvarmen legger seg, lukker han øynene mens han fortsatt holder mobiltelefonen fast i høyre hånd. Når en gruppe kvinner med kurver på hodet går forbi førerdøren i middagsheten, våkner Quadé, som har døset av et øyeblikk, plutselig opp og lener seg ut av vinduet:

– Kjenner dere noen som selger cashewnøtter? spør han kvinnene. 

De ler kort og rister på hodet. Og Quadé vet at han ikke kommer til å levere flere cashewnøtter til fabrikken den dagen.

Under en telefonsamtale noen dager senere forteller João Quadé om en overraskende vending. Han fikk et annet nummer av en lokal handelsmann, og solgte ham 421 kilo cashewnøtter ved grensen til Senegal. Det gjorde at han kunne holde fabrikkarbeiderne i jobb i én uke til. Siden da har Quadé sluppet å stenge ned driften i sesongen. Nå håper han at cashewbeholdningen vil vare i månedene som kommer.