Én skandale kan endre synet på bistand – men det kan gode nyheter også 

– Folk flest hører i stor grad om bistand gjennom negative mediesaker. Derfor ville vi finne ut hva som skjer med holdningene deres når de hører om slike saker, sier Haley Swedlund til Panorama Nyheter. 

Hun er førsteamanuensis ved Radboud-universitetet i Nijmegen i Nederland. Sammen med Bernhard Reinsberg, professor ved Universitetet i Glasgow, har Swedlund forsket på hvordan informasjon om korrupsjon og misbruk av bistandsmidler påvirker både vanlige borgeres støtte til bistand og politikeres støtte til bistand. 

Skifter lett mening 

Ifølge Swedlund er bistand en sak som ikke er viktig for de fleste velgere. Få stemmer ut fra sitt syn på bistand, og folk vet ganske lite om temaet. Derfor er meningene deres om bistand heller ikke så bastante. 

– Hvis folk får positiv informasjon om bistand, endrer meningene seg ganske lett. Og det samme hvis de får negativ informasjon, sier hun. 

Det betyr at negative saker kan prege opinionen sterkt – men også at opinionen kan påvirkes i den andre retningen. 

Swedlund er skeptisk til forestillingen om at bistandsorganisasjonene har tapt kampen om opinionen for godt. 

– Man taper kanskje kampen om fortellingen i mediene nå, men det betyr ikke nødvendigvis at folks støtte til bistand faktisk har endret seg så mye, sier hun. 

Samme sak, ulik reaksjon 

I en studie publisert i tidsskriftet West European Politics i juni i år undersøkte Swedlund og Reinsberg hvordan et representativt utvalg på 2 205 britiske borgere og 117 britiske parlamentsmedlemmer reagerte på en «bistandsskandale». 

Deler av utvalget fikk lese om en ekte sak hvor mye bistand var havnet i feil lommer. Høytstående tjenestemenn i Tanzania hadde, i samarbeid med korrupte forretningsfolk, underslått nær 100 millioner pund. Forskerne sammenlignet svarene til de som fikk lese om saken, med en kontrollgruppe som ikke fikk vite noe om saken. 

Både vanlige borgere og politikere reagerte likt når det gjaldt Tanzania: Støtten til direkte bistand til det afrikanske landet falt kraftig. 

Men når de ble spurt om bistand til andre fattige land, reagerte de to gruppene forskjellig. Blant vanlige borgere falt også denne støtten – om enn bare omtrent halvparten så mye som for Tanzania. Forskerne beskriver det som en smitteeffekt: En skandale i ett land svekker støtten til bistand også til andre land. 

Blant parlamentsmedlemmene fant de imidlertid ikke den samme smitteeffekten. Det overrasket forskerne, som på forhånd hadde ventet at også politikerne ville la saken farge synet på bistand generelt. 

– Den samme informasjonen gir altså ulike reaksjoner hos ulike grupper. Velgerne overfører reaksjonen til bistand mer generelt. Politikerne gjør ikke det. De vil redusere bistanden til Tanzania, men de vil ikke nødvendigvis kutte i bistanden generelt, sier Swedlund. 

Hun forteller at det er gjort mye forskning på hva folk mener om bistand, men at det er forsket lite på effekten av skandaler og på hvordan ulike grupper påvirkes av negative saker. 

Kunnskap gir nyanser 

Så hvorfor reagerer vanlige borgere og politikere ulikt? I artikkelen peker forskerne på at velgere flest vet lite om bistand og bruker skandalen som en «mental snarvei» når de skal ta stilling til bistand generelt. Politikerne har mer kunnskap om feltet og skiller i større grad mellom den enkelte saken i et korrupt mottakerland og bistand til andre fattige land. 

Swedlund mener kunnskapsnivået også forklarer tydelige forskjeller i reaksjonene hos gruppen «vanlige borgere». 

– Hvis folk har en viss kunnskap om bistand, reagerer de mer nyansert. De kan sette saken inn i en sammenheng og se at dette er en enkeltstående sak. Da påvirker den ikke synet deres på bistand på samme måte, sier hun. 

Forskerne så også på hvordan partitilhørighet, tillit til statsforvaltningen og tro på at bistand virker, påvirket reaksjonen på korrupsjonssaken. 

Disse funnene var ikke så tydelige, men resultatene tyder blant annet på at folk som har høy tillit til forvaltningen av bistanden, i større grad skiller mellom saken i Tanzania og bistand til andre land. 

Samtidig reagerte de som hadde tillit til bistand, kraftigst på skandalen, mens de som var skeptiske fra før, i liten grad endret syn – trolig fordi den negative saken bare bekrefter det de mente fra før. 

Åpenheten hjelper lite

Mange bistandsaktører er åpne om saker hvor bistandspenger er havnet på avveie – tanken er at åpenhet skaper tillit. I Norge publiserer for eksempel alle store bistandsorganisasjoner samt Norad og UD jevnlig oversikter over saker der de eller deres partnere har vært involvert i saker hvor bistandspenger er blitt misbrukt. 

I en studie fant Swedlund og forskerkollegaene at slik åpenhet faktisk har en positiv effekt. Da en gruppe britiske borgere ble informert om åpenhetstiltakene i den britiske bistandsforvaltningen, økte støtten til bistand gjennom den statlige etaten med nesten 12 prosent. Og den positive effekten var aller sterkest blant dem som i utgangspunktet var mest kritiske til bistand. 

I en ny studie gjentok forskerne forsøket, men denne gangen informerte de også om at åpenheten muligens kan føre til rapporter om korrupsjon og misbruk.

– Det nullet i praksis ut den positive effekten av åpenhet, sier Swedlund. 

Bistandsfrys hjelper også lite

Når korrupsjon avdekkes, er bistandsaktører også ofte opptatt av å vise handlekraft. I den omtalte Tanzania-saken stanset for eksempel Storbritannia den direkte bistanden til det afrikanske landet. Forskerne testet om velgerne lot seg berolige av en slik tydelig reaksjon. 

–Vi finner egentlig ingen bevis for det. Velgerne opprettholder den negative reaksjonen etter en negativ sak selv om man tar grep raskt. Det var et ganske overraskende funn, sier Swedlund. 

Så verken åpenhet eller handlekraft ser ut til å hjelpe noe særlig når bistandsskandalene inntreffer. I artikkelen skriver forskerne at det «dessverre er forståelig» at bistandsorganisasjoner og byråkrater i noen tilfeller ønsker å legge lokk på slike saker. 

Swedlund er allikevel helt tydelig på at åpenhet er helt nødvendig. 

– Jeg mener man må være åpen om slike saker, ellers vil man ikke bli oppfattet som en troverdig organisasjon. Problemet er at mange kun hører om bistand gjennom slike negative saker. De får sjelden positiv informasjon som kan balansere og nyansere bildet, sier hun. 

 – Må presentere andre historier 

Hun peker også på at det er journalistenes jobb å omtale misbruk og korrupsjon. 

– Utfordringen er ikke at mediene rapporterer om disse sakene. Utfordringen er at det ofte er den eneste informasjonen folk faktisk får om bistand.

Swedlund forteller at hun har samarbeidet med DevCom, et nettverk av kommunikasjonsavdelinger i OECD-landene som samarbeider om å lage bedre kommunikasjonsstrategier om bistand. Hun understreker at hun ikke er ekspert på kommunikasjon og sosiale medier, men trekker fram at hun er blitt imponert av hvordan bistandsaktører fra Sør-Korea og Japan bruker sosiale medier. 

– Jeg har ikke sett lignende intense kampanjer i Europa. Mitt inntrykk er at dagens mediebilde krever at man tenker nytt: Hvordan kommuniserer vi til unge mennesker? Hvordan når vi dem som ikke vet hva bistand faktisk oppnår. Så spørsmålet er hvordan bistandsaktørene  kan presentere og nå gjennom med andre historier, sier hun.