Bistand er som å slukke branner, Vendepunkt må ha større ambisjoner

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I arbeidet for å nå utviklingspolitiske mål er bistand et viktig, men ikke det eneste virkemiddelet i verktøykassen. Vi er glade for at utviklingsminister Åsmund Aukrust har bekreftet at Vendepunkt har et bredere, utviklingspolitisk fokus.

Konsekvensen må bli at Vendepunkt-diskusjonene også ser bredere på hvordan Norge i stort bidrar til fattige lands utviklingsmuligheter. Norsk politikk må være samstemt, slik at bistanden virker forsterkende på utviklingspolitiske mål. Bistanden må ikke bare bli et plaster på såret. Bistand må heller ikke undergraves av annen norsk politikk som drar i en annen retning.

Vendepunkt-prosessen må derfor også se kritisk på hvordan Norge bidrar til vår tids største kriser: Klimaendringer og ulikhet i fordeling av klodens karbonbudsjett.

Grunnleggende urettferdig

Norges karbonavtrykk er enormt gitt den relativt lille befolkningen.

Landets rolle som oljeprodusent og befolkningens overforbruk plasserer det både på tilbuds- og etterspørselssiden når det gjelder karbonutslipp.

Klimakrisen er grunnleggende urettferdig. Oxfam anslår at siden Parisavtalen i 2015 har den rikeste 1prosent av verdens befolkning brukt opp mer enn dobbelt så mye av det gjenværende karbonbudsjettet som den fattigste halvdelen av menneskeheten til sammen. Investeringene til verdens milliardærer er spesielt karbonintensive. Samtidig rammes de fattigste menneskene i de fattigste landene hardest av klimaendringer, selv om de historisk har bidratt minst. Mange steder undergraver klimaendringer både tidligere bistandsresultater og videre utviklingsmuligheter.

Fordi klimakrisen, med sin eksistensielle karakter, er den aller mest alvorlige krisen i vår tid, må ulikhet og klimarettferdighet være de viktigste utviklingspolitiske prioriteringene som i den kommende stortingsmeldingen.

Den bør fastslå at det viktigste Norge kan gjøre for å bidra til global klimarettferdighet, er å redusere egne utslipp så mye som mulig. I tillegg må vi bidra mye mer gjennom internasjonal klimafinansiering til land i det globale sør.

Dette bør imidlertid ikke medføre at alt av internasjonal klimafinansiering tas fra bistandsbudsjettet. Ved å anvende Climate Equity Reference Framework, gransker en nylig publisert rapport Norges rettferdige andel av utslippsreduksjoner. Rapporten finner at Norges rettferdige andel utgjør en utslippsreduksjon på 411 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2035.  Av de 411 prosentene kan 60 tas nasjonalt, mens de resterende 351 må tas gjennom klimafinansiering og utslippskutt i andre land.  Konseptet med en rettferdig andel innebærer en plikt til å gi klimafinansiering som en del av det årlige budsjettet – ikke som en del av ODA (offisiell utviklingsbistand).

Avgjørende for grønn omstilling

Den sterke sammenhengen mellom økende ulikhet, ekstrem privat formue og store utslipp viser at ultrarike personer, selskaper og land bør bidra mer til klimafinansiering og til å redusere utslipp for å oppnå et rettferdig grønt skifte.

Å arbeide for  rettferdig beskatning går derfor hånd i hånd med klimarettferdighet som hovedprioritet for norsk utviklingspolitikk. Et progressivt skattesystem for mennesker og selskaper kan oppnå minst tre viktige formål samtidig:

Å øke inntektene som trengs for å nå utviklingsmålene, redusere økonomisk ulikhet og redusere de høye karbonutslippene som normalt er forbundet med ekstrem rikdom. Et rettferdig skattesystem er transparent, reduserer ulikhet og fremmer klimavennlig atferd. Skattefinansierte sosiale beskyttelsesordninger i det globale sør vil bryte sykluser av bistandsavhengighet og komme forbi bistandsalderen.

Å sette ulikhet og klimarettferdighet i sentrum for norsk utviklingspolitikk er også avgjørende for å fremme en rettferdig grønn omstilling. Data illustrerer tydelig ansvaret til rike forurensere. Men internasjonalt og i Norge blir klimapolitikk brukt som våpen av populistiske bevegelser som kaller klimapolitikk «elitistisk» og «mot vanlige folk».

For å opprettholde og styrke offentlig støtte til en grønn omstilling må den være rettferdig, ta hensyn til kostnadene for lavinntektsfamilier globalt og i Norge, og rette seg mot rike forurensere, fossile brenselselskaper og store selskaper som har råd til å betale prisen for sitt overdimensjonerte klimaavtrykk.

Ifølge Tax Justice Network går mer enn 492 milliarder USD tapt hvert år på grunn av skatteunndragelse. Dagens fragmenterte skattesystem, fullt av smutthull, gjør det mulig for multinasjonale foretak, rike forurensere og velstående enkeltpersoner å unngå lovlig beskatning. Den pågående FN-prosessen for en skattekonvensjon gir en sårt tiltrengt mulighet til å skape et rettferdig og klimavennlig skattesystem globalt.  

Kan ikke bare være brannmenn

Vendepunkt-prosessen bør se disse tendensene i sammenheng og gjøreklimarettferdighet til et ledende prinsipp. Derfor bør den kommende stortingsmeldingen følge opp Sending-utvalgets anbefalinger om en klarere kategorisering av ulike former for norsk utviklingshjelp, der risikoreduksjon og respons på globale utfordringer – som klimaendringer – i større grad holdes adskilt fra fattigdomsreduksjon og utvikling i de fattigste landene.

Klimafinansiering bør betraktes som rettferdig kompensasjon og bør komme i tillegg til målet om én prosent til bistand, ikke tas fra det.

Som oljeprodusent og gjennom eget forbruk står Norge på begge sider av utslippsregnskapet. Vi har brukt langt mer enn vår del av klodens karbonbudsjett. Et land som er med på å tenne brannene, kan ikke nøye seg med å rykke ut som brannmann når det brenner. Det er den ambisjonen Vendepunkt må svare på.