Harde kutt i rasjoner – Maryams (26) venninner selger nå sex for å få mat

– Blodet fosset, sier hun stille.

Når hun lukker øynene, er hun tilbake til den dagen, kan gjenskape bildene av folkemengden som hadde samlet seg, høre de høye ropene, og så – skuddene.

– Folk ble skutt rett foran øynene mine i det som skulle være en fredelig protest.

Maryan Abdurahman (26) er mor til to små gutter og har tilbrakt nesten hele livet i flyktningleiren Kakuma, nordvest i Kenya. 

I mars i år tok hun og mange av de andre beboerne i leiren til gatene for å protestere mot varslede kutt i matrasjoner. FN-organisasjonen WFP hadde kunngjort at de bare klarer å tilby 40 prosent av det anbefalte minimumsnivået. Hovedårsaken er de amerikanske kuttene på flere milliarder kroner i støtten til WFP pg andre FN-organisasjoner.  

Ifølge flere kilder, som ønsker å være anonyme, var det kenyanske sikkerhetsstyrker som åpnet ild mot demonstrantene. Vitner beskriver hvordan politiet skjøt mot flyktningene. En lokal hjelpearbeider forteller at flere ble skadet, at det fortsatt er frykt i leiren.

– Maten har blitt mindre og mindre for hvert år. Nå er det nesten ingenting igjen. Vi ber jo bare om å få leve, men det føles som om de bare vil at vi skal dø, sier Maryan.

Vi sitter i familiens grønnsaksbutikk, en mørk trebod med bølgeblikktak. 

Det lukter av overmoden frukt. På en hylle i et hjørne ligger mørkebrune bananer og avokadoene har begynt å råtne. Maryam venter fortsatt på dagens første kunde.

– Vi pleide å selge for over ti tusen shilling (800 kroner red.anm.) på en god dag. Nå er vi heldige om vi selger noe i det hele tatt, sier Maryam.

Desperasjonen vokser i Kakuma, og 26-åringen forteller om økt kriminalitet og at stadig flere unge jenter selger seg selv for å overleve. Stemmen sprekker, øynene blir blanke.

– Det finnes ingen mat, ingen jobber. Når du mister alt, mister du også deg selv. Mange av venninnene mine har begynt å selge sex. Hva annet kan de gjøre?

Innstramninger skaper krise

Kakuma-leiren, etablert i 1992, er en av verdens eldste. 

Sammen med bosetningen Kalobeyei, huser området over 300 000 flyktninger fra land som Sør-Sudan, Somalia, Burundi, Etiopia og DR Kongo.

Antallet flyktninger og asylsøkere i Kenya har økt med 70 prosent de siste fem årene, fra rundt 500 000 til 843 000. Økningen skyldes vedvarende konflikter og klimarelaterte fordrivelser i naboland som Somalia og Sør-Sudan. Samtidig har den internasjonale støtten minket. Verdens matvareprogram (WFP) har måttet kutte drastisk i hjelpen på grunn av alvorlig pengemangel, forverret av store bistandskutt fra land som USA.

Siden protestene i mars har situasjonen forverret seg. I mai ble rasjonene ytterligere redusert, og nå får flyktningene bare 28 prosent av anbefalt ernæringsbehov. Samtidig forsvinner kontantstøtten, som for mange har vært en livline. Disse kuttene representerer det laveste nivået av bistand som noen gang er gitt til flyktninger i Kenya.

– Dette vil få alvorlige konsekvenser og øke risikoen for sult og underernæring, uttalte WFPs stedfortredende landdirektør i Kenya, Baimankay Sankoh, nylig.

Nivået av akutt underernæring i leirene har nå passert 13 prosent, som er godt over nødgrensen på ti prosent. Uten umiddelbar støtte fra giverland advarer WFP om at en dyp krise kan utvikle seg til en humanitær katastrofe. FN-organisasjonen ber nå om 44 millioner dollar i akutt finansiering for å gjenopprette et fullverdig tilbud.

Økt kriminalitet

Panorama møter Alexander Faiz i et hjørne av leiren. Han kom som flyktning fra DR Kongo i 2010, nå driver han organisasjonen Refugee and Host Resilience Initiative, en liten organisasjon som gir støtte til tenåringsmødre og kvinner som har vært utsatt for vold.

– Det er mye kriminalitet her, og volden har økt dramatisk den siste tiden. Når mat og støtte forsvinner, blir kvinner og barn de første ofrene, sier Faiz.

Som mange andre organisasjoner i leiren, har den lille organisasjonen måttet kutte i både ansatte og aktiviteter.

– Vi hadde planer om å utvide arbeidet til vertssamfunnet rundt leiren, men nå har vi ikke ressurser til å opprettholde det arbeidet vi allerede gjør.

Han sier mange unge mennesker har mistet håpet om et bedre liv. 

– Drømmene til mange unge har gått i knus. Spesielt etter at Trump kom til makten og gjenbosettingsprogrammet ble frosset. De ventet på en framtid som aldri kom.

Amer Kuol Biliu (24) ble født i Kakuma og har levd hele livet i leiren. I 2015 ble familien hennes innkalt til intervjuer med FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og året etter ble de godkjent for gjenbosetting i USA. Men nå er prosessen stanset.

– Vi ble bare bedt om å vente. De sa det kom en ny regjering i USA og at vi måtte vente til de åpnet opp igjen, sier Amer, som i dag bor i leiren med sine to små barn.

Barn som lever alene

Det Alexander Faiz ser som mest kritisk er situasjonen for barn som lever alene, de såkalte «child-led households», der det ikke finnes en voksen. Han tar oss med til en del av leiren der flyktninger fra Sør-Sudan bor.

Søstrene Regina (13) og Mary (11) sitter på en seng i et rom de deler med sine tre yngre brødre. De kom til Kenya for to år siden med hjelp fra en onkel.

– Livet er vanskelig. Vi er sultne og har ikke noen som kan støtte oss, sier Regina.

Sist gang de fikk mat var for flere uker siden. Nå overlever de med litt hjelp fra naboer.

– Jeg skulle ønske vi hadde voksne å bo med, sier Mary.

Et steinkast unna møter vi Mawien Maker (13), som bor sammen med andre foreldreløse barn i et lite murhus. Også han forteller om konstant matmangel og frykt.

– Jeg prøver å holde meg innendørs fordi jeg ofte er redd. Hva om noen kidnapper meg? sier han og ser ned i gulvet.

Han lyser opp når han forteller om skolen og drømmen om å jobbe i bank.

– Jeg har veldig lyst å bli flink økonomisk, sånn at jeg kan sikre meg en god fremtid og hjelpe andre jeg kjenner til et bedre liv, sier han.

Ingen kapasitet til å hjelpe

Vi oppsøker en lokal leder, og finner Maria Antony i et murhus med madrasser på gulvet.

Som leder, er det hennes ansvar å ha oversikt over hvem som bor i området og hva som skjer. Vi spør om situasjonen til de foreldreløse barna, og hun forteller at de fleste av barna går på skolen, men at lærerne ikke har kapasitet til å følge opp alle.

– Det er utrolig mange barn som lever alene her. Vi ser dem, vi kjenner dem, men vi har ikke nok ressurser til å hjelpe våre egne barn. Det er en hjelpesløs situasjon, sier hun.

Også Maria deltok i protestene i mars, og forteller at de reduserte matrasjonene og bortfall av kontantstøtten har fått dramatiske konsekvenser. Samtidig er helsetilbudet kraftig forverret. Klinikkene mangler medisiner, og nå sprer kolera seg i leiren.

– Jeg tør ikke sende barna mine på skolen fordi jeg er redd de skal bli smittet, sier Antony.

Det er fullt utenfor helsesenteret Nalemsekon. Det er ikke plass til alle på benkene i skyggen av et stort tak, så mange ligger på bakken under trærne.

– Vi har et malariautbrudd nå og det kommer flere hundre pasienter daglig, sier sykepleier Electine Terer fra International Rescue Committee (IRC).

Hun bekrefter at det er et kolerautbrudd i området, og at helsepersonalet er hardt presset etter budsjettkuttene. Hun forteller at noen ansatte nylig er kalt tilbake i arbeid, men at bemanningen fortsatt er lav og at medisinforsyningen er uforutsigbar.

– Vi bestiller medisiner for to uker av gangen, men ofte går lageret tomt. Jeg frykter at helseforsyningene kan rammes like hardt som matforsyningen, sier hun. 

Langsiktig løsning?

Mens nødhjelpen kuttes, satser kenyanske myndigheter på mer langsiktige løsninger.

I stedet for tradisjonelle leirer, ønsker de å etablere integrerte bosetninger med bedre tilgang til arbeid, utdanning og offentlige tjenester. Kalobeyei, etablert i 2016, ligger fem kilometer fra Kakuma, og er et pilotprosjekt i samarbeid med UNHCR og partnere.

Her skal både flyktninger og lokalbefolkning dra nytte av samme infrastruktur og muligheter, med mål om å styrke selvstendighet og redusere bistandsavhengigheten.

Ved første øyekast fremstår området mer stabilt, med murhus og bedre fasiliteter. Men folk her forteller mange av de samme historiene som i Kakuma. Med redusert bistand, opplever folk at de har blitt forlatt uten verken mat, beskyttelse eller reelle muligheter.

– Vi har levd på de små pengeoverføringene i alle år. Med dem kunne vi kjøpe mat på kreditt, men nå som støtten er borte, nekter butikkene å gi oss noe, sier Maria Barongelo (36), flyktning fra DR Kongo og mor til sju.

Også Alut Mawan, områdeleder og mor til elleve, er bekymret for fremtiden.

– Vi fikk 1050 shilling (85 kroner; red.anm.) per person i måneden. Nå har vi ingenting. Det verste er at vi ikke har noen stemme. Hvem lytter når vi roper om hjelp? spør hun.

Tilbake i den lille treboden sitter 26 år gamle Maryan fremdeles og venter på dagens første kunde. Sollyset siver inn mellom sprekkene i veggen, og varmen ligger tung over det som en gang var en travel liten butikk. Utenfor leker sønnene hennes på gata, Maryan følger dem med blikket. Den yngste sønnen hennes har epilepsi og hun har reist helt til Nairobi for å få hjelp. Som mor uten inntekt er det lite hun kan gjøre for å hjelpe gutten.

– Jeg vil bare at barna mine skal vokse opp friske. Er det for mye å be om?