Når frihandel møter virkeligheten i Modis India

Kenneth Bo Nielsen Kenneth Bo Nielsen

Førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, UiO

Jostein Jakobsen Jostein Jakobsen

Forsker ved Senter for global bærekraft, UiO

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

I oktober trådte en ny frihandelsavtale mellom India og EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits i kraft. Den lover investeringer i milliardklassen, nye jobber i millionvis og økt samhandel og vekst. Dessuten inneholder avtalen et eget kapittel om bærekraft og arbeiderrettigheter.

Slikt nevnes sjeldent i frihandelsavtaler hvor India er part, og det er positivt at dette nå er inkludert.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet er nevnt. Partene forplikter seg også til å anerkjenne, fremme og realisere prinsippet om foreningsfrihet og reell anerkjennelse av retten til å føre kollektive forhandlinger. Det innebærer at de skal avskaffe alle former for tvangsarbeid, barnearbeid og forskjellsbehandling ved ansettelse og i yrke, samt sikre et trygt og sunt arbeidsmiljø.

Dårlig nytt for arbeiderklassen?

Umiddelbart høres dette ut som godt nytt for den indiske arbeiderklassen. Nesten ni av ti indiske arbeidere er ansatt i uformell sektor, ofte uten formell kontrakt, til lav lønn, med lav jobbsikkerhet og dårlig eller ingen tilgang på velferdsytelser eller helsetjenester.

Tvangsarbeid og gjeldsslaveri er ikke ukjent og særlig de mange titalls millioner interne migrantarbeidere er utsatt. Organiseringsgraden er lav og fagforeningslandskapet fragmentert. Og ifølge en studie fra World Inequality Lab er den økonomiske ulikheten i India i dag det høyeste den har vært på et århundre.

Men det er høyst usikkert om de progressive løftene vil gjøre noen forskjell. For språkføringen i bærekraftskapitlet er ofte tvetydig, og kapitlet som helhet er unntatt avtalens tvisteløsningsmekanisme.

Skal de gode ordene omsettes til praksis må de da antakelig bakkes opp av sterk politisk vilje. Det er tvilsomt om denne viljen er til stede hos Modi-regjeringen, som siden 2014 for det meste har ført en nyliberal økonomisk politikk som i liten grad har kommet arbeiderklassen til gode.

Svekkelser under pandemien

At Modi neppe er en venn av arbeiderklassen, så vi tydelig under koronapandemien. Så snart pandemien slo landet med full kraft, innførte flere BJP-styrte delstater midlertidige «lettelser» på store deler av den gjeldende arbeidslovgivningen, under uttrykt ønske om å tiltrekke investeringer.

Dette førte til stor misnøye, men vekket mindre oppsikt enn det ville gjort ved at Modi også innførte begrensninger på lovlige protester under pandemien. Endringene som ble innført under pandemien i delstater som Uttar Pradesh, Madhya Pradesh, Karnataka og Gujarat inkluderte opphevelse av åttetimersdagen (noen steder utvidet til tolvtimersdager på fabrikker), at selskaper fikk unntak fra å forhandle med fagforeninger i flere sektorer, og at selskaper kunne ansette på midlertidige kontrakter over lengre tidsperioder og uten fastsatt minimumslønn.

Samtidig utøvet Modi-regjeringen en politisk håndtering av pandemien som gikk verre utover arbeiderklassen – og særlig landets store migrantarbeiderstyrke – enn omtrent noe annet sted i verden. 

Som mange kritikere av regimet, har poengtert over en rekke år, er det lite tvil om at Modi-regjeringen står for en arbeidslivspolitikk som tjener særlig private selskapers interesser, ikke arbeiderklassen.

Krass fagforeningskritikk

Dette kaster lys over noen av de siste grepene Modi har tatt nå i høst. Samme måned som frihandelsavtalen trådte i kraft, la Modi-regjeringen frem et utkast til ny arbeids- og beskjeftigelsespolitikk. 

Forslaget taler et progressivt språk, med fokus på jobbskaping, et inkluderende arbeidsmarked, universell velferd, sikkerhet og helse på arbeidsplassen og en ekstra innsats for å få kvinner og ungdommer i arbeid.

Men flertallet av indiske fagforeninger har fremført krass kritikk av forslaget. De har hverken deltatt eller blitt konsultert i prosessen. De påpeker at de mange flotte, men vage løftene skjuler at det i praksis ikke finnes mekanismer som kan garantere og sikre arbeideres rettigheter. Og de finner det sterkt kritikkverdig at det sentrale arbeids- og beskjeftigelsesdepartementet radikalt omdefinerer sin egen rolle fra å skulle regulere arbeidsmarkedet til kun å «fasilitere beskjeftigelse».

Fagforeningene har også argumentert for at det nye politikkutkastet ser ut til å snikinnføre kontroversielle arbeidsmarkedsreformer som Modi-regjeringen for et par år siden måtte oppgi å få iverksatt på grunn av sterk motstand fra nettopp fagforeningene.

«Safranisering» av arbeidspolitikken

Like bekymringsverdig er det at forslaget fremhever Indias «sivilisatoriske etos» som moralsk grunnprinsipp for politikken. Man viser til klassiske vediske tekster og omtaler arbeid som en hellig og moralsk plikt som bidrar til samfunnets harmoni.

Dette er ikke akkurat noen oppskrift på klassekamp. Tvert imot er forslaget enda et uttrykk for den akselererende autoritære «safraniseringen» (en farge man i dag forbinder med hindunasjonalismen) av indisk politikk og lovverk som har skjedd under Modi.

Når norske myndigheter og selskaper skal samarbeide med indiske partnere gjennom den ferske frihandelsavtalen, blir det avgjørende å understreke at formuleringene i bærekraftskapitlet er alvorlig ment.