Bistanden øker: mer til de flinke

Etter den kalde krigen falt den internasjonale bistanden kraftig, og nådde i 1997 bunnpunktet. Bistandsnivået ble i flere år liggende på et stabilt lavt nivå, og gjorde ingen tegn til å ville bevege seg i retning av den internasjonalt vedtatte målsettingen om 0,7 prosent av BNI.
Men i 2001 snudde trenden. De siste to årene har bistandsvolumet økt - i 2002 med 7,2 prosent.
Omtrent slik beskrives hovedtrekkene i utviklingen i internasjonale bistand i den nylig framlagte rapporten «Development co-operation 2003», som drøfter bistandens status og trender.
Rapporten trekker fram to hovedårsaker bak økende bistand: endringene i amerikansk politikk etter terroranslagene 11. september 2001 og Monterrey-konferansen om utviklingsfinansiering i 2002. Angrepene i USA førte til en grunnleggende revurdering av all USAs politikk overfor utviklingsland, inkludert sikkerhet, diplomati og bistand. Det ble etablert en bred enighet om at bistand er et viktig bidrag til USAs sikkerhet. Under konferansen om utviklingsfinansiering i Monterrey i Mexico i mars 2002 kom nye løfter om økt bistand fra en rekke land (se tabell over forventet ODA neste side).

Afrika holdes utenfor. Fordelingen av bistanden mellom ulike grupper av land holdt seg relativt stabilt på 1990-tallet, med om lag en tredjedel av bistanden til henholdsvis de minst utviklede landene (MUL) (med 660 millioner innbyggere), lavinntektslandene (med 3 milliarder innbyggere) og mellominntektslandene (med 650 millioner).
Helt mot slutten av tiåret var tendensen at bistanden til Asia og Latin-Amerika økte, på bekostning av bistand til det aller fattigste området i verden - Afrika sør for Sahara. DAC peker på problemene med å drive bistand i konfliktområdene på Afrikas Horn, i Kongo og deler av Vest-Afrika som viktigste årsaker til nedgangen.

Politikken avgjør. Bistand har vært og er den mest stabile formen for pengeoverføringer til utviklingsland, sammen med overføringer fra arbeidere i utlandet. (Det er stor usikkerhet omkring hvor mye hjemsending av penger fra utenlandsarbeidere representerer, men en fersk studie anslår tallet til ca. 72 milliarder dollar i 2001.) Selv om bistanden er viktig for ressurstilgangen til fattige land, peker DACs leder på at samordning av ulike politikkområder i giverlandene har vel så stor betydning.
- Får vi ikke til å samordne politikken vil bistanden bare kompensere for kostnader som andre deler av vår politikk skaper, skriver Manning.

Mer bistand til «flinke elever». De siste årene har det vært et sterkt fokus på at bistanden er effektiv kun i de landene som følger det som anses som en «sunn politikk». En studie utviklingskomiteen har fått utarbeidet viser at det er en viss trend i retning av mer bistand til disse «flinkeste elevene i klassen». Andelen bistand til de «to beste femdelene» - målt etter Verdensbankens landvurdering - økte fra 63 prosent til 68 prosent i perioden 1996-2001.
Endringen reflekterer økt bistand til noen få store mottakere, det vil si Honduras, Tanzania, Uganda og Vietnam.

Mer gaver. Blant positive trender peker DAC på at en større andel av bistanden nå gis i form av gavebistand. Gaveandelen av bistanden har økt fra 76 prosent i 1980/81 til 86 prosent i 2000/01. Det har vært en tilsvarende markert nedgang i andelen lån, noe som bunner i givernes bekymring for å øke gjeldsbyrden til fattige land. Kun noen få land står for låneandelen av ODA. I 2002 sto Japan for 5 av de 7 milliarder dollar som ble gitt som lån, og Frankrike og Tyskland sto for det meste av det resterende.
Andelen av bistanden som er bundet til leveranser fra giverlandene har fortsatt å synke, fra rundt 40 prosent av bistanden på 1980-tallet til om lag 20 prosent i dag.
Det er også noen tendenser som vekker bekymring hos DAC-sekretariatet. Lite tyder på noen økning i andelen av bistanden som går til MUL og lavinntektslandene. De står for om lag 65 prosent av ODA, det samme som for 10 år siden.
Siden 1989 har nødhjelpen økt som andel av bistanden, noe som reduserer andelen midler som er tilgjengelig for langsiktige utviklingstiltak. I tillegg har de delene av bistanden som ikke innebærer noen fysisk overføring av penger til utviklingslandene økt. Kostnader internt i giverlandene knyttet til første års tiltak for flyktninger sto for 1 milliard dollar av ODA i 2002. Netto gjeldslette - som oftest ikke betyr nye pengestrømmer til utviklingslandene - sto for 6 milliarder dollar.

Mange små prosjekter. Bistanden er fortsatt dominert av svært mange små prosjekter. 85 prosent av bistandsprosjektene er på under 1 million dollar. Disse står kun for 9 prosent av verdien av bistanden. 0,2 prosent av tiltakene er på over 100 mill. dollar, men disse representerte 25 prosent av midlene. Selv om det ikke er grunn til å konkludere at store bistandstiltak nødvendigvis er mer effektive enn små, så utgjør det store antallet i seg selv et problem.

Sosial sektor. Det siste tiåret har det vært en kraftig økning i andelen av bistanden som går til sosiale sektorer som helse, utdanning og aller mest, styresett. Andelen som går til de produktive sektorene landbruk og industri har gått sterkt tilbake. Mens denne andelen lå på ca. 18 prosent av bistanden på begynnelsen av1980-tallet ligger den nå på rundt 8 prosent. Særlig nedgangen i bistand til landbruket er gjenstand for økende politisk bekymring, skriver DAC. Feilsatsinger innenfor denne sektoren på 1980-tallet skapte synkende entusiasme, og søkelyset ble dreid vekk fra det faktum at 15 prosent av verdens befolkning fortsatt var feilernært på midten av 1990-tallet.

Langt til mål. For å nå de ambisiøse tusenårsmålene er det nødvendig med langt større overføringer til utviklingslandene enn i dag. Det er anslått at det økte behovet for bistand beløper seg til minst 50 mrd. dollar.
Under Monterrey-konferansen i 2002 forpliktet giverlandene seg til den største prosentvise økningen i DACs historie. Forutsatt at de oppfyller løftene vil bistanden øke fra ca. 55 mrd. dollar de siste årene, til ca. 75 mrd. dollar. Som andel av giverlandenes brutto nasjonalinntekt ville den øke fra 0,22 i 2001 til 0,29.
Selv om dette er betydelig, er det fortsatt godt under det andelen lå på rundt 1990. DAC uttrykker også bekymring for om de lovede bistandsøkningene vil innfris, gitt strammere budsjetter i mange land. Og skulle de innfris vil man fortsatt mangle over 25 mrd. dollar i forhold til behovet.

3 pst. vekst. Den økonomiske utviklingen gir ikke grunn til svært stor optimisme. For å nå tusenårsmålet om å halvere antallet ekstremt fattige innen 2015 er det nødvendig med en økonomisk vekst på 3 prosent per capita per år. Dagens nivåer ligger langt under dette. Utviklingslandenes årlige vekst per capita lå på 2,8 prosent i gjennomsnitt på 1990-tallet, men falt til 1,6 prosent i perioden 2001-2003. I Afrika sør for Sahara er veksten på bare 0,7 prosent og Latin-Amerika opplevde de siste par årene en nedgang på nesten 1 prosent årlig.