Norsk bistand er i ferd med å svikte sitt eget hovedmål

Inge Tvedten Inge Tvedten

Emeritus ved Chr. Michelsens Institutt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Innleggene i bistandsdebatten tar som regel ikke fattigdomsreduksjon – bistandens hovedmål – som utgangspunkt. Det er bekymringsfullt. 

Bistanden risikerer å bli oppfattet først og fremst som et utenrikspolitisk verktøy for å forebygge konflikt og håndtere globale utfordringer som kan berøre Norge. 

Den moralske forpliktelsen og solidariteten som burde ligge til grunn, trer i bakgrunnen.

Norsk bistand

Hovedmålet for norsk bistand har tradisjonelt vært å bekjempe fattigdom og bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingsland, med særlig vekt på at bistanden skal komme de fattigste til gode. Dette målet støttes av ni av ti nordmenn, ifølge en undersøkelse gjort av Statistisk sentralbyrå.

Likevel har skiftende regjeringer, både på høyre- og venstresiden, i økende grad rettet bistanden mot globale kriser – som klimaendringer, sikkerhet, migrasjonspress og krigen i Ukraina – som ikke kommer verdens fattigste direkte til gode.

Europa er blitt største mottaker av norsk bistand, og de fire største mottakerlandene er Ukraina, Palestina, Brasil og Indonesia. Kun 31 prosent av den landspesifikke bistanden går nå til de minst utviklede landene – et historisk lavt nivå.

Det samme mønsteret ser vi i internasjonal bistand, der de fattigste og mest sårbare ofte marginaliseres.

Fattigdommens geografi

Etter tre tiår med markant nedgang i global fattigdom, særlig i Sør- og Øst-Asia, er ekstrem fattigdom nå konsentrert i Afrika sør for Sahara og i konfliktpregede regioner.

I 2024 var den samlede multi- og bilaterale bistanden til Afrika sør for Sahara på 577 milliarder kroner, hvorav Norges bidrag anslås til 7,1 milliarder. På subkontinentet lever over 460 millioner mennesker i ekstrem fattigdom.

Likevel er bistanden mindre omfattende og avgjørende enn mange tror – den utgjør kun 2,5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i regionen – og bare en liten del når de fattigste direkte. Nettopp derfor er målrettet innsats avgjørende dersom norske bistandsmidler skal nå sitt uttalte hovedmål.

Fattigdommens karakter

Etter mer enn fire tiår som antropolog tett på ekstrem fattigdom i Afrika sør for Sahara, er det to forhold som særlig har gjort inntrykk:

1. Fattigdommen er brutal. Den handler ikke bare om mangel på økonomiske ressurser, men også om fravær av muligheter og frihet til å leve et trygt, verdig og selvstendig liv. Både på landsbygda og i byene forverres situasjonen av dårlig styresett, krig, konflikt og klimaendringer.

2. De fattigste er ressurssterke. Det krever enorme krefter å overleve under så ekstreme forhold. Fattige mennesker viser en enestående evne til å bygge sosiale nettverk og utvikle overlevelsesstrategier, selv med minimal støtte.

Les også: Kjelder om statsbudsjettet: Derfor er bistandsprosenten død

Fattigdomsmålet

Det overordnete målet om fattigdomsreduksjon i norsk bistand har lenge eksistert mer som en abstraksjon, og har ingen systematisk forankring i bistandspolitiske strategier. Samtidig har Norge stadig flere bistandspolitiske delmål, som gjør at fattigdomsperspektivet blir ytterligere svekket.

Når «fakta har makta» og fokuset snevres inn til kvantitative dimensjoner av fattigdom, overses også vesentlige sider ved fattigdommens natur – og dermed også mulige løsninger.

Dette står i kontrast til Sverige og deres bistandsetat, Sida, sin tilnærming, som har som overordnet mål å «forbedre levekårene for mennesker som lever i fattigdom og med undertrykkelse».

Svensk bistand bygger på multidimensjonale fattigdomsanalyser (MDPA) på politisk, regionalt og nasjonalt nivå, som et standardisert analyse- og planleggingsverktøy for politikk, strategier, programmer og prosjekter.

Analysene har et eksplisitt fokus på strukturelle begrensninger («binding constraints»), kvantitative og kvalitative aspekter ved fattigdom (ressurser, makt, menneskelig sikkerhet, muligheter og valgfrihet) – og erfaringer og perspektiver fra de fattige selv.

Dermed blir fattigdommens geografi utgangspunktet for svensk bistand, og ikke et aspekt av politiske, strategiske og organisatoriske hensyn, slik den norske politikken og debatten bærer preg av.

Veien videre

For at norsk bistand skal oppfylle sine egne hovedmål, beholde posisjonen som «humanitær stormakt» og sikre oppslutning i befolkningen, må det tas tydelige grep:

• Ta bistanden tilbake. Støtte til ofre for krig og konflikt i det globale nord, globale klimatiltak og migrasjonsdempende prosjekter bør finansieres gjennom andre kanaler.
• Prioriter de fattigste. Midlene må målrettes mot lavinntektsland og nødhjelp i områder rammet av krig eller klimakriser i det globale sør.
• Styrk FN. FN-organisasjonene står nærmest de fattigste og er best kvalifisert til å operere i krevende kontekster.
• Bruk nasjonale kanaler. Mest mulig bistand bør kanaliseres gjennom institusjoner i mottakerlandene, som kjenner fattigdommens geografi best.
• Sats på det som virker. Helse, utdanning og kontantoverføringer rettet mot de aller fattigste gir veldokumenterte resultater.

Med referanse til tallene gitt ovenfor tilsvarer den samlede bistanden til Afrika sør for Sahara i 2024 om lag 1300 kroner for hver av de aller fattigste. Selv en liten del av dette kunne hatt stor betydning. I realiteten har den ekstreme fattigdommen på subkontinentet økt de siste årene.