Er én prosent viktigere enn verdens fattige?

Erik Lunde Erik Lunde

Generalsekretær i bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Fra starten av 1950-tallet har norsk utviklingspolitikk hatt ett tydelig mål: å bekjempe fattigdom, styrke sosial utvikling og beskytte liv.

Over tid har norsk utviklingspolitikk endret retning. Fattigdomsorienteringen er svekket, og nye formål – som dekning av flyktningutgifter i Norge og satsinger på «globale fellesgoder» innen sikkerhet, migrasjon, helse, klima og miljø – har tatt en stadig større del av bistandsmidlene.

Konsekvensen er at andelen bistand som går til de fattigste landene – de minst utviklede landene og andre lavinntektsland – har gått kraftig ned. Så sent som i 2021 mottok disse landene 56 prosent av norsk bistand. I Norads siste Tall som teller-rapport for 2024 er tallet nede i 31 prosent.

Det som virker best, blir nedprioritert

Arbeiderparti-regjeringen fortsetter i det samme sporet i sitt forslag til statsbudsjett for 2026. Utviklingsminister Åsmund Aukrust har redusert bevilgningene til de fattigste landene markant. 355 millioner kroner kuttes i regionbevilgningen til Afrika.

Prioriteringene i statsbudsjettet viser at fattigdomsbekjempelse ikke lenger står øverst på den politiske agendaen. Sektorer som helse og utdanning – to av de viktigste virkemidlene i kampen mot fattigdom – er ikke lenger satsingsområder. Samlet sett er posten til energi og miljø nesten dobbelt så stor som helse og utdanning til sammen. Med kuttene i årets budsjettforslag er utdanningsbistanden redusert med 67 prosent siden 2021, til tross for at Unesco har advart mot en global finansieringskrise.

Dette linjeskiftet i norsk utviklingspolitikk hadde vært mulig å forstå dersom vi var i ferd med å vinne kampen mot fattigdommen. Men ekstrem fattigdom er fortsatt en monumental utfordring for det globale samfunnet. 

Tall fra Verdensbanken viser at 839 millioner mennesker – én av ti på kloden – lever i ekstrem fattigdom. I Afrika lever det flere mennesker i ekstrem fattigdom i dag enn i 1990. Dette fratar millioner av mennesker deres grunnleggende menneskerettigheter og muligheten til å leve gode, verdige liv. Samtidig er det en trussel mot vår felles trygghet og den globale velferden.

Bistandsorganisasjonene og sentrale fagmiljøer har advart mot denne omprioriteringen av norsk bistand. Jeg har selv skrevet utallige kronikker og gjentatt meg selv i stortingshøring etter stortingshøring. 

Protestene fremstår likevel halvhjertede. Vi mobiliserer ingen fakkeltog eller folkemøter på Eidsvolls plass for regionbevilgningen til Afrika. Det er først når prosentmålet trues at en samlet bistandssektor kommer opp på hesten. Da samles vi til protest – og da snakker vi høyt om at Norge er usolidariske og seg selv nok. Og det blir til syvende og sist oppnåelsen av prosentmålet som avgjør om en regjering og en utviklingsminister består solidaritetseksamen eller ikke.

Opium 

Prosentmålet er i ferd med å bli opium for oss bistandsfolk. Det sløver vår evne til å ta fighten for verdens fattige. Og det har gitt politikerne arbeidsro til å utvanne bistanden.

For mens vi jubler over at vi når én prosent i bistand, skviser Finansdepartementet sitronen til det ytterste og finansierer stadig nye satsinger som egentlig ikke er bistand eller nødhjelp, over bistandsbudsjettet.

Vi kan ikke finne oss i dette lenger. Vi kan ikke la prosentmålet være en sovepute, eller noe politikerne kan gjemme sin manglende fattigdomsorientering bak. Det spiller egentlig liten rolle om vi når prosentmålet, dersom en stadig større del av kaka går til å bosette flyktninger her hjemme, gjennomføre tiltak for å nå Norges klimamål ved å kjøpe opp regnskog i Brasil og Indonesia, eller andre tiltak som er viktige i seg selv, men som i svært liten grad bekjemper fattigdom, skaper sosial utvikling og beskytter liv.

Forstå meg rett: Norge har alle forutsetninger for, og bør klare å gi minst én prosent av bruttonasjonalinntekt i bistand. Det er moralsk riktig å gjøre, og det er dessuten i vår egen interesse.

Men for meg er det enda viktigere at vi trapper opp innsatsen mot global fattigdom. Det er ikke bare sluttsummen på kassalappen som teller. Det er faktisk viktigere hva bistandskronene brukes til.

Klarer ikke bistandsorganisasjonene å formidle dette tydelig til beslutningstakerne, er det lett å mistenke oss for å være mer opptatt av størrelsen på budsjettet enn av innholdet.

I bistanden er det mål på absolutt alle kanter. Det gjelder også i bistandsbudsjettet. Det finnes for eksempel et mål om at minst 50 prosent av øremerket bistand skal fremme likestilling. Merkelig nok har vi ikke noe klart mål for hvor stor andel av bistandsbudsjettet som skal gå til å bekjempe fattigdom. 

Så godt at det ble lagt i en skuff

For et par år siden gikk en ekspertgruppe under ledelse av Ole Jacob Sending, på oppdrag av regjeringen, gjennom utviklingspolitikken.

I rapporten Investering i felles fremtid anbefalte de å skjerpe og tydeliggjøre innsatsen for å redusere global fattigdom. Utvalget foreslo at «0,7 prosent av BNI – og mer ved humanitære kriser – øremerkes til fattigdomsreduserende bistand og nødhjelp».

Forslaget var så godt at politikerne la det i en skuff.

Om det er et mål om 0,7 prosent eller en annen mekanisme som sikrer at innsatsen for å redusere global fattigdom skjerpes og tydeliggjøres, kan vi snakke om.

Men det er på høy tid at vi løfter hodet fra soveputa – og bretter opp ermene i kampen for verdens fattige.