Aksjonistenes dessertgenerasjon CD-debuterer
Bretton Woods, bistandsbransjens eget husband, har utgitt sin første CD. Tittelsporet heter selvsagt «White elephants». – Bistandsmiljøet tåler litt harselering, sier banjo-spiller Erlend Seilskjær.
Tekstene til Bretton Woods går rett på sak – og de er nådeløse mot bistandsbransjen, våpenindustrien, politikere og unge fremadstormende akademikere som drømmer om å redde verden.
Bandet har gjennom årene opptrådt under en rekke interne «bistandsarrangementer».
Bandmedlemmene har bakgrunn fra aktivistmiljøer, blant andre Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, Changemaker. De har gått i tog, båret bannere og samlet underskrifter til kampanjer som skal forandre verden.
– Men vi slapp billig fra det. Vi har hørt eldre aksjonister fortelle om hvordan de demonstrerte i tida før de fant opp bannerne med hull i. Da slapp ikke vinden gjennom stoffet, og det var som å bære store seil. Og det var mye motvind på den tida. På den måten kan du si at vi tilhører aksjonistenes dessertgenerasjon, forteller de.
Da alderen begynte å sige på, gikk de ned fra barrikadene og opp på scenen.
– Vi er gamle aktivister og 68-er-barn, og har bedre peiling på Det fjerne østen enn Det ville vesten. Derfor passet det bra å koble vår interesse for amerikansk musikk med interessen for utviklingspolitiske spørsmål. Når vi blandet det sammen, ble det til den nye sjangeren «developing country», forklarer Seilskjær.
Selv om bandet har en trofast fanskare i utviklingsmiljøet, er det ikke alltid like lett å nå ut med sjangeren «developing country».
– Vi prøver å treffe både hillbillyer og intelligentsia, men opplever at det er vanskelig å finne arenaer der man kan spille for begge gruppene samtidig, sier Seilskjær.
Det er ingen tilfeldighet at tittelsporet på bandets første CD har fått navnet «White elephants».
«The rich they wanna help us
They don´t want us to succed
And this they wanna give us
It´s just not what we need».
– Ideen bak plata startet med sangen om mislykka bistandsprosjekter, såkalte hvite elefanter. Den handler om hvordan rike gjerne vil hjelpe de fattige, samtidig som de ikke egentlig ønsker at de fattige skal lykkes. Mye blir sikkert gjort i beste hensikt, men konsekvensene er ofte katastrofale.
– Dere har et pessimistisk syn på bistand?
– Jeg vil heller si at vi utnytter friheten vi har som band, der det ikke stilles samme krav til konsistens som for eksempel i et politisk parti. Vi vil gjerne ha mye bistand, men da skal den søren meg være god!
Bandmedlemmene kommer selv fra ulike yrker, blant annet arkitektbransjen, journalistikk, bistand og akademia.
Da bandet startet i 2004 var målet å nå ut til vanlige folk med countrymusikk med en litt uvanlig tematikk. De senere årene har det imidlertid blitt flest opptredener for forskere, aksjonister, politikere og bistandsfolk.
– På den måten har vi bidratt til å gjøre country mer elitistisk, om ikke annet, smiler Seilskjær skjevt og legger til:
– Derfor har det også blitt viktigere for oss å være bistandskritiske og harselere med de gruppene vi spiller for. De tåler en god del kritikk når de vet den kommer fra «familien».
– Hva handler sangene om?
– Vi henter ytre action fra Ville vesten. Det er mye hor, fyll, gambling og vold. I flere tilfeller dør til og med jeg-personen underveis i sangen, og det har gitt oss en del fortellertekniske utfordringer. Men den underliggende tematikken har alltid en eller annen utviklingspolitisk relevans, sier Seilskjær.
Som den oppmerksomme leser kanskje har oppfattet, har Bretton Woods lånt navnet fra de såkalte Bretton Woods-institusjonene, Verdensbanken, IMF og WTO. Skulle bandet bli oppløst, sikrer vedtektene følgende bidrag: «Ved oppløsning av foreningen skal eventuelle resterende midler fordeles likt og tilfalle de øvrige Bretton Woods-institusjonene».
