Tropisk elegi

- Dere forstår ikke hvordan det er. Dere klarer ikke å sette dere inn i vårt sted.

Hun så rett på meg og virker oppriktig fortvilt. Jeg var ved en av flere hundre 'stands' her på klimatoppmøtet i Cancun. Hvem jeg snakket med? Representanten for en eller annen synkende sydhavsøy? Nei, jeg hadde forvillet meg over på Israels stand. Og vi kommer ikke forbi politikken.

Og slik er det her i Cancun. De fleste representanter for de ulike lands delegasjoner er oppriktige mennesker. Og de mener at deres perspektiv, deres spesielle utfordringer, er unike. Og det må da alle forstå! Derfor er det lite bevegelse å spore i forhandlingen, foreløpig. Men i mellomtiden løper vi alle rundt på et utall events, seminar og presentasjoner. Og det er spennende. Det er fortellernes marked og vi blir fjetret av dette globale mangfoldet.

På bussen en dag mellom hotellet og messehallen hvor det meste foregår (litt for mye tid på buss), sitter jeg ved siden av klimarådgiveren til den sørafrikanske vannministeren. Han er ikke optimist, og ber oss glemme at Durban 2011 kommer til å være det endelige gjennombruddet. Men der nede skal i alle fall alt skje på ett sted, og ikke spredd som her forteller han. Når jeg forteller at vi norske organisasjonene har møter med den norske regjeringsdelegasjonen annenhver dag blir han mektig imponert. Han noterer. Han vil ta opp dette med ministeren. Små skritt fremover..

Kan vi stoppe utviklingen?

Taxisjåføren som brakte meg hit synes Cancun var finere før.

- Det burde vært et organ som stoppet utviklingen et sted midt i mellom, sier han

- Når folk var passe rik, så er det nok. Det er ikke nødvendig å bygge slik vi har gjort her i Cancun. Bare hoteller overalt. Mye av skogen er borte. Mye bråk. Mye stress.

Og han setter unektelig søkelyset på et fenomen det er vanskelig å få skikkelig fokus på; den vedvarende økonomiske veksten. Cancun er flott på ett vis, men en boble, en egen verden av luksus som bidrar til mer naturødeleggelse. At Mexico for en liten stund siden satte opp en megastor, enslig vindmølle like før messesenteret, viser med all tydelighet hvor lite det satses på en alternativ karbonnøytral utviklingsbane. Det blir mer et symbol på avmakt.

Men Juanita som rengjør rommet mitt hver dag er ikke i tvil:

- Det er bedre i dag enn i gamle dager. Nå har vi jobb. Jobb er viktig, vet du.

Løpetur på stranden

Hver morgen før møtene får jeg meg en halvtimes løpetur på stranden. Det er deilig for å klarne hodet før morgenmøtene kl. 07.30, pluss for å holde seg i ok form. Det blir litt ustadig spising mellom alle møtene, og dagene er lange. Dessuten må en kjempe med stadig småhosting ettersom alle møterommene kjører en vannvittig air-condition faktor, som gjør at du sitter og hakker tenner. Det kan vi gjøre når vi kommer hjem – ikke nå når vi er i tropene!

I kveld arrangerer Utviklingsfondet og ForUM for Miljø og Utvikling et møte med 25 utvalgte delegater fra sivilsamfunnsorganisasjoner fra sør og noen representanter fra den norske delegasjonen. Vi skal først og fremst diskutere hvordan få på plass et klimatilpasningsfond, noe vi i Utviklingsfondet er svært opptatt av. Slike formelle og uformelle møter er det mange av og de smører hele apparatet her nede i positiv forstand. Til tross for steile fronter mellom en blokkene, er det likevel såpass mange kontaktpunkter på tvers at følelsen av å være i samme båt tross alt vokser. At den columbianske Presidenten nettopp meldte avbud pga katastrofale nedbørsmengder i landet sitt, legges også merke til. Det spekuleres i om værfenomenet La Niña har blitt ekstra kraftig på grunn av oppvarming av havene.

Mat i fokus

Ellers har mat og matsikkerhet blitt et 'hot' tema og forleden dag var jeg på møte med 400 eksperter og organisasjonsfolk fra hele verden som diskuterte hvordan matproduksjonen skal tilpasse seg et endret klima. Det gir håp. Klimaarbeid er praktisk 'management' på mange felt, og mange av oss vil i årene som kommer kunne bygge på erfaring vi allerede har for å omsette retorikk til konkret prosjektarbeid, men i større skala, over større regioner.

Damen ved den israelske standen var fortvilet over brannen som har herjet i nasjonalparken Carmel utenfor Haifa. Israel har få økosystemer av denne typen. De blir derfor ekstra viktige. Nå viser det seg at brannbiler og brannmenn kom fra Vestbredden og var med å bidra til å få slukket brannen til slutt. Likeså sendte Tyrkia fly. Jordan og Egypt var der også. Samarbeid kan skje når partene står overfor en trussel som de ser er felles. Det er dit vi må komme i klimakampen. Jeg avsluttet min samtale med damen og fikk henne til å nikke svakt.

Jeg kikker ut på havet. Det er brytninger mellom asurblått og turkis. Det er vakkert og tiltrekkende. Jeg ser på klokka. Nye møter venter. Slik er det bare.. Jeg har ennå ikke dyppet tærne nedi vannet. Er det slikt som kalles tropisk elegi?

Andrew P. Kroglund, informasjonssjef i Utviklingsfondet