- Gjør mer skade enn gavn

Hun mener aktørene har så sterke egeninteresser at de unnlater å etterspørre kritiske fakta om det de holder på med. Norsk bistand er fortsatt preget av misjonærtanker, ispedd sosialistisk tankegang, sier hun i dette intervjuet.

– Du hevder i din kronikk at noen av de politiske partiene har «stor velgerfortjeneste av bistand» og at «politikere er avhengige av bistand». Hva bygger du dette på?

– Det bygger jeg på at en prosentandel velgere, spesielt gjelder det i Kristelig Folkeparti, SV og Arbeiderpartiet, gir engasjert støtte til bistand. Jeg har ikke noen måling på akkurat hvor mange det er i for eksempel KrF, men det er ganske mange. Og for dette partiet vil det være en viktig sak ved et regjeringsskifte. SV er også et parti som over tid har flagget denne saken, og Arbeiderpartiet er et parti som har satset mye på bistand. Vi er gode sosialdemokrater i dette landet. Samtidig er vi rike. I vår overflod, mener folk at det er riktig at vi deler.

Sosialistisk ideologi

– Vil politikerne heller døyve folks dårlige samvittighet enn å oppnå resultater?

– Politikerne tror vel at de oppnår resultater, og må prøve å gi det inntrykket. Det er noe av politikernes rolle – å prøve å vise til resultater overfor velgerne. Det er jo på den måten de kan håpe på å bli gjenvalgt. De ministrene som har hatt bistandsministerposten har jo for øvrig stort sett vært fra de tre ovennevnte partiene. Alle har gitt uttrykk for engasjement. Å tilfredsstille velgernes følte verdier har nok vært viktigere enn å tenke langsiktig økonomisk utvikling. Egentlig er det den velmente linjen fra misjonærene som har fortsatt, bare tilsatt noe sosialistisk ideologi etter hvert.

– Mener du at bistanden generelt gjør mer skade enn gavn?

– Ja, jeg mener faktisk det. Mange små prosjekter kan sikkert – i en periode – fungere bra. Misjonærene gjorde også utmerket arbeid på mikronivå. Men bistand vil ofte passivisere folk, passivisere landsbyer og land. Og om det ikke medfører en økonomisk utvikling for folk og folkegrupper, så blir det et midlertidig tiltak. I verste fall blir bistanden dysfunksjonell.

Stort sett det samme

– Hva er det som fungerer dårligst i norsk bistand, som vi kan begynne med å kutte ut?

– Jeg mener man må stanse opp og vurdere det hele en gang til. Vi må tenke nytt, istedenfor å foreta små justeringer. Vi har kalt det mottaker-orientering, budsjettstøtte og sektorprogrammer, men det er stort sett det samme som vi har holdt på med hele tiden. Hva med infrastruktur-støtte som var noe av det vi startet med? En sterkere prioritering av det hadde kanskje vært noe som kunne betydd noe? Og det å tilrettelegge for at mottakerlandene kunne samhandle mer med Norge, uten alle mulige handelshindringer.

– Du mener at bistanden gjør mer skade enn gavn. Da må det vel være én sektor som fungerer spesielt dårlig, som vi kan begynne med å kutte ut?

– Utgangspunktet mitt er jo at selve retningen og rasjonalet for hele bistanden er feil. Vi må stanse opp, «take stock» og se på alvor på det vi gjør en gang til. Heller det enn å foreta små justeringer. Å peke på en enkelt sektor synes jeg ikke gir mening.

Ønsker ikke fakta

– Du skriver om bistandsarbeidere og det offentlige bistandsbyråkrati, at de har en sterk egeninteresse når de hevder at bistanden virker? Mener du at de bevisst underslår fakta?

– Nei, jeg mener ikke at de bevisst underslår fakta. Men hittil har de ikke vist seg spesielt interessert i å vite hva som er fakta – om hva som er resultatene av bistandsinnsatsen. Om årsakene er uvitenhet eller ubevisst egeninteresse er ikke mulig å vite. Det er gjort lite eller ingen uavhengig, vitenskapelig basert følgeforskning eller følgeevaluering . Og det er svært lenge siden det er lagt seriøst arbeid i landanalyser eller fag/sektoranalyser før prosjekter settes i gang.

– De som jobber med bistand leser i svært liten grad uavhengig forskning om feltet. I en større studie med fokus på ledelse og evaluering av utdanningsprosjekter i det sørlige Afrika jeg foretok for 12 år siden, fremkom det at folk i liten grad leste rapportene som var skrevet om de aktuelle sektorene i de landene de jobbet overfor. Denne studien var basert på spørreundersøkelse og 60 intervjuer med UD, Norad og alle «frivillige organisasjoner» i Norge og i åtte afrikanske land som hevdet de arbeidet med utdanningsbistand.

Tro og følelser

– Mener du også at en del bistandsarbeidere bevisst prøver å unngå å få gode resultater?

– Dette er en annen vri på spørsmålet du stilte tidligere. Om de reelle motivene for folks handlinger kan man bare gjøre antakelser. At egeninteresse ofte er en viktig faktor sier seg selv. De reelle resultatene taler imidlertid tydeligst. Da blir bistandsaktørenes realmotiver av mindre interesse. Et helt sentralt problem er jo at vi vet så lite om eventuelle gode resultater. Fordi det ikke eksisterer troverdig kunnskap om situasjonen før en starter opp. Dermed mister en målestokk for det man tror er resultater. Det er i denne forbindelse man ofte får servert «tro» og «følelser» om hva som er oppnådd, eller hva som kanskje vil bli oppnådd i fremtiden, eller hva som er bistandens andel i et lands positive utvikling. 

– Det er jo dette tv-serien «Den gode viljen» så utmerket har dokumentert. Jeg er ikke i tvil om at mange bistandsarbeidere «føler» at de gjør en stor innsats, de føler at de hjelper, individuelt, mens det i systemperspektiv i stedet skapes avhengighet.