Bistandsgresk blir til bilnorsk

Volvo er alltid til å stole på. Tiden har løpt ut for skrøpelige Lada. Avdelingsleder Terje Vigtel i Norad setter bilmerker på bistanden for å lette kommunikasjonen.

Publisert

Terje Vigtels bilassosiasjoner

Volvo

– En bil som jeg har tillit til. Den trenger lite oppsyn og overvåkning. Den har alle instrumenter på plass for å gjøre jobben sin best mulig. Mer opptatt av hva den får til og oppnår, enn hvordan den ser ut. Volvo er 

målbevisst. Følger ikke alle moteretningene, men holder fast ved det langsiktige, og gir ikke opp så lett. En drømmeorganisasjon er en Volvo. 

Opel

– Dette er en organisasjon som jeg ikke får helt forstand på. Den har gode resultater på noen områder, men ambisjonene er iblant så store at den går inn på felter den strengt talt ikke behersker, og opplever nedturer. Vi har mange organisasjonsgjennomganger av slike, med ulike resultater.

Audi

– Denne bilen er som noen av disse nye globale fondene som har imponerende mekanismer for planlegging og resultatrapportering. Den har de mest sofistikerte styringssystemer som en bil kan ha, og leverer presist og ordentlig. Men setter man seg ned og vurderer hvor mye det egentlig kommer ut av det, vil det dukke opp en del spørsmål om kostnadseffektiviteten.

BMW

– Denne typen organisasjoner er utrolig opptatt av PR og imagebygging. Veldig sårbare for enhver kritikk. Organisasjonen vil alltid være dominerende på konferanser og internasjonale seminarer. Får gjerne mye oppmerksomhet blant popsangere, tidligere presidenter og idrettsstjerner som vil sole seg i glansen av den organisasjon. Gjør et ordentlig og skikkelig arbeid, men den er for opptatt av glamourdelen.

Land Rover

– Dette må være organisasjonen som tror at den alltid må være der problemene er store og at den kan løse alt best, «Go African!». Ser liten vits i å delegere oppgaver og ha partnere som mellomledd, vil heller gjøre det selv. Til gjengjeld kjører de seg fast rett som det er. Den består av cowboybistandsarbeidere som alltid er utrolig motiverte og hardtarbeidende. De er ikke opptatt av luksus og fine hoteller, og bor gjerne i jordhytter. 

Elbil

– Disse organisasjonene treffer jeg stadig vekk. Nylig var jeg på et seminar med bare elbiler. De er hellig overbevist om at det de gjør, er det beste - det moralsk riktige og har fremtiden foran seg. Det andre gjør, håper de å holde seg unna. Vil ikke bli besudlet med «stat til stat»-bistand eller FN-organisasjonene. Organisasjonene er veldig idealistiske, men sneversynte. De er fanatisk opptatt av sin visjon.

Bilene Skoda og Lada er nærmere omtalt i intervjuet med bilmetaforenes opphavsmann, avdelingssjef Terje Vigtel i avdeling for sivilt samfunn i Norad. 



– Alle nordmenn har en oppfatning om biler. Jeg bruker bilene som et pedagogisk triks for å få til en debatt uten å bruke for lang tid på innledningen av et foredrag, sier Terje Vigtel.

Utenfor kontoret hans står en plakat med språklig forbud. Heretter er det ikke lov å si «sette fokus på» og «ta på alvor» i avdelingen. Den tidligere ambassadøren i Zambia og nå leder for avdelingen for sivilt samfunn i Norad har gått til krig mot stammespråket – de tomme frasene og for folk flest ugjennomtrengelige fremmedordene som preger bistanden.

Det siste våpenet i korstoget mot dårlig kommunikasjon er intet mindre enn biler for å karakterisere arbeidet til ulike bistandsorganisasjoner. 

 – Hvis vi bruker de vanlige bistandsordene hele tiden, får vi svar med det samme språket. Det kan lett bli ufattelig uinteressant. Bilmerkelappene handler om å prøve litt mer populistiske måter å kommunisere på – grove forenklinger som kan resultere i interessante diskusjoner, sier Vigtel.

Lada ble Skoda

Bilretorikken er relativt ny i bruk. Vigtel har likevel allerede rukket å vekke både harme og glede i bistands-Norge – som da han kalte en av organisasjonene for «Lada» på et internt foredrag i den samme organisasjonen. 

– Jeg oppfattet den som litt baktung, og ikke særlig oppdatert på det som skjer i verden, samtidig som den er litt anonym og lite profilert. Tiden løp snart ut for livet til denne organisasjonen, sier Terje Vigtel.

– Jeg sa at den minnet meg om en Lada. Det ble en interessant diskusjon.

Han mener at den engasjerte ordvekslingen som fulgte, viste at han selv ikke var helt oppdatert.

– Det avslørte noe av min uvitenhet. Likevel var det sider av bilassosiasjonene som organisasjonen syntes var interessant. Det ble mye mer poengtert enn hvis jeg skulle gitt en vanlig organisasjonsanalyse, med alle variabler korrekt fremstilt, sier Vigtel.

Organisasjonen tok Lada-synspunktet veldig alvorlig, og bestemte seg for å gjøre Norad-sjefens bilpåstander til skamme.

– De drøftet det grundig, og kom med sterke argumenter for at de var en annen bil. Etter å ha hørt på deres presentasjon, fremsto organisasjonen mer som en moderne og solid Skoda. Dette er jo en av de beste bilene på markedet i dag. Den er ikke opptatt av prestisje eller et navn som skinner, men den gjør jobben sin bedre enn de fleste, men er litt undervurdert. 

Vigtel mener det er spesielt viktig å forlate bistandsspråket når han og de andre i bistands-Norge kommuniserer til folk flest.

– En rekke formuleringer stenger andre ute. Vi må være villige til å tenke alternativt om hvilke ord og uttrykk vi skal bruke, for å få i gang en diskusjon. Språket er like viktig for å hindre debatt som å fremme debatt, fastslår Vigtel. 

Bilfabrikker i krise

– Er det ikke litt skummelt å bruke slike karakteristikker nå i kjølvannet av finanskrisa og de store problemene i bilbransjen?

– Finanskrisen vil ramme organisasjonene også. Kanskje er det også her litt for mange aktører, litt for mange som gjør de samme tingene. Det er utrolig få som sier at de må avvikle, sende bilen til opphugging. Forbrukerne stiller større krav fremover. De store bensinslukernes tid er kanskje over, de som bare kjører rett frem samme hva de støter på, funderer Vigtel.

Det er et faktum at Norge aldri har hatt noen stor suksess som bilprodusent, er det da grunn til å tro at organisasjoner her i et lite land nær Nordpolen er spesielt egnet til å drive bistand i for eksempel Afrika sør for Sahara?

– Spørsmålet er hvorfor man skal lage egne biler, når så mange andre lager biler. Norske organisasjoner er flinke til å jobbe gjennom andre i en rasjonell arbeidsfordeling. Det er ikke nødvendig å lage så mange egne strukturer. Det er Paris-erklæringen satt i system, med rasjonalisering og mottakerstyring, sier Vigtel.



Vigtels Volvo svarer

Bistandsaktuelt har ikke klart å få en Lada i tale, men Redd Barna er en av Terje Vigtels favoritter, nemlig Volvo.

– Hva tenker dere om å bli kalt en Volvo, generalsekretær Gro Brækken?

– Volvo er en trygg bil for barn, så det synes vi er helt greit. Dessuten er den driftssikker og de siste årene blitt ganske lekker også. Volvo står for noe solid, og det mener vi Redd Barna gjør også.

– Hvilken bil ville dere helst vært?

– Volvo har et godt rykte verden rundt, så vi tar det som et kompliment.

– Hva mener dere om en slik måte å kommunisere på?

– Bistandsbransjen har en utfordring med å kommunisere hvor mye bra arbeid som gjøres av de frivillige organisasjonene. Uten at jeg kjenner til hvilke bilmerker de andre organisasjonene er, synes jeg Terje Vigtels «tabloidisering» er artig og kan bidra til å skape mer positiv interesse for det fantastiske arbeidet som gjøres. n



Powered by Labrador CMS