En ny norsk utviklingspolitikk må skape jobber og demokrati!

Liv Tørres Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Med handelskrig, stormaktrivalisering og økende polarisering globalt er det flere som mener at vi nå må tenke mer på oss selv. Med høye utgifter til forsvar og velferd framover vil det bli økende press på statsbudsjettet. Bistanden må reduseres, sies det. Og ja, vi må tenke på norske interesser, men nettopp derfor må vi opprettholde høy bistand. Det meste som skjer utenfor landets grenser vil nemlig påvirke vårt næringsliv, arbeidsplasser, sikkerhet, beredskap og velferd. Vi må tenke norske interesser, og vi må tenke nytt om bistanden. Den globale utviklingen krever strategiske allianser og nytenkning, effektivisering og tøffere prioriteringer. Samtidig må utviklingspolitikken sees som en integrert del av norsk utenrikspolitikk.

Reduserte bistandsmidler – store konsekvenser

USA finansierte tidligere rundt en tredel av verdens samlede bistand. Nå er omtrent 80 prosent av de amerikanske midlene kuttet. Det merkes godt mange steder. En del europeiske land kutter også, om enn i mindre grad. Samtidig står amerikanerne i spissen for en handelspolitikk som gjør det vanskelig for mange land. Arbeidsplasser ryker. Fattigdom og ulikhet øker og polariseringen likeså. Med sosial uro ser vi også en rekke land gripe til harde våpen for å undertrykke den folkelige mobiliseringen.

På norsk side har bistandsbudsjettet økt både i omfang og størrelse. Partiene på Stortinget ble tidlig enige om å bruke én prosent av BNI på internasjonal innsats for fattigdomsreduksjon. Samtidig har det vært stor uenighet om hva som best reduserer fattigdom. Noen mener vi må prioritere nødhjelp. Andre sier utdanning. Noen hevder barn må prioriteres. Andre sier likestilling. Eller matsikkerhet. Nye prioriteringer blir lagt på toppen av de gamle. Dess bredere bistanden har blitt, dess vanskeligere blir det å måle effektivitet og resultater.

Utviklingspolitikk må ha mål om reell utvikling. Ikke forstått som å gi mat og medisiner for å holde folk i live, men som politikk som forebygger og reduserer sult og nød over tid. Det krever at vi forstår hva som skaper fattigdom, og fører en politikk som gjør det mulig for folk i disse landene selv å skaffe inntekter, og å få medbestemmelse og rettigheter som gir dem en rettferdig del av veksten.

Hva bør ligge i utviklingspolitikken?

En stor andel av det norske utviklingsbudsjettet går i dag til globale tiltak som også direkte ivaretar norske interesser, som globale helseinitiativ, utslippskutt og grønn omstilling. Dette er viktige tiltak, men de er ikke nødvendigvis inntektsfremmende i det globale sør. Det samme gjelder kostnader til mottak av flyktninger i Norge. La oss her holde dette utenfor og konsentrere oss om det som faktisk fremmer inntektsøkning og utvikling. Skal utviklingspolitikken bidra til både vekst og rettferdig fordeling, bør vi prioritere tre områder: jobbskaping, demokratibygging og rettighetsarbeid.

Jobbskaping er helt avgjørende for utvikling. Uten jobber, ingen inntekter. Da bør vi bruke større del av bistanden på næringsfremmende tiltak og næringsutvikling, samtidig som den bidrar til anstendige lønninger og respekt for faglige rettigheter. Jobbskaping uten rettigheter skaper ikke utvikling, men nye former for fattigdom. I tillegg må vi se på handelspolitikken vår. Marshallhjelpen til Europa etter andre verdenskrig hadde denne type fokus. Amerikanernes hjelp til Sør-Korea etter Koreakrigen det samme. Ikke-vestlige land som Kina har gitt og ikke minst lånt ut betydelige midler til infrastruktursatsinger og næringsfremme. Riktig nok er mye av dette til harde vilkår og uten respekt for menneskerettigheter, men investeringene i infrastruktur gir mange steder resultater og legger grunnlag for allianser.

Et organisert sivilsamfunn

Demokrati er avgjørende for omstillingsevne, konfliktløsing, vekst og ikke minst for fordeling. Globalt er demokratiet på vikende front og rommet for sivilsamfunnet krymper. Rundt tre fjerdedeler av verdens befolkning lever i land som ikke anerkjenner fulle organisasjons- og forhandlingsrettigheter. Da bør vi prioritere å støtte medlemsbaserte organisasjoner som kan fungere som vaktbikkjer og mobilisere for demokratiske rettigheter. Eksport av den norske dialogorienterte samarbeids- og forhandlingsmodellen må være en del av dette.

Som et lite land er Norge helt avhengig av multilateralt samarbeid og respekt for folkeretten, menneskerettighetene og likestilling. I dag er disse spillereglene under voldsomt press. Det transatlantiske samarbeidet står i fare. Folkeretten angripes. Menneskerettigheter undertrykkes. Økt støtte til rettighetsarbeid ute blir derfor avgjørende, i tillegg til ordninger som beskytter menneskerettighetsforkjempere her hjemme.

En mer målrettet utviklingspolitikk

Det internasjonale bakteppet er preget av fragmentering, rivalisering og usikkerhet. Undertrykking av demokrati går hånd i hånd med økende ulikhet. En rekke steder er det oligarker som nå styrer i tospann med autoritære ledere. I en polarisert og kompleks verden må vi på norsk side jobbe smartere for å oppnå resultater. Vi må ha klarere prioriteringer, koble utviklingspolitikken til utenrikspolitikken og tenke mer strategisk rundt valg av land og samarbeidspartnere. Vi må styrke de miljøene i sivilsamfunnet her hjemme som har kompetanse og legitimitet på våre utenrikspolitiske prioriteringer. Gjennomslag for norske utenrikspolitiske mål vil mer enn før også kreve støtte fra land og alliansepartnere utenfor den tradisjonelle kretsen av likesinnede stater.

En ny norsk utviklingspolitikk krever mot til å prioritere, vilje til å strategisk samarbeid og evne til å se utvikling i det globale sør og norske interesser i sammenheng. I en fragmentert, polarisert verden trenger vi ikke mindre internasjonalt engasjement, men et mer målrettet, strategisk og politisk forankret engasjement.