Bistandsarkitekten: – Norge må ta land i sør på alvor

– Stillheten, elva og gamle tømmervegger. Det er noe evig over det. Det er her jeg hører hjemme, sier kvinnen som det siste tiåret har preget norsk utviklingspolitikk mer enn noen annen. Hun er opptatt av at Norge i både utenriks- og utviklingspolitikken må ta partnerland i det globale sør på alvor.

Før fant intervjuer sted i, eller i skyggen av, Victoria Terrasse. Nå tilbringer hun vår og sommer på Hornberg, litt sør for Elverum.

– Jeg har bodd i utlandet store deler av yrkeslivet. Nå vil jeg være her, her jeg har røtter. Jeg er femte generasjon på bruket, mine forfedre vandret i disse skogene. Jeg har vært på Hornberg nesten hver sommer eller høst siden jeg var barn, sammen med mine besteforeldre og senere med min egen familie. Mine barn og nieser har vært her hver sommer med sine besteforeldre. Det er viktig for oss at alle i den generasjonen også bruker stedet. Det er lett å kaste oss ut om de vil ha vennefest, sier hun med et smil.

– Da jeg jobbet ute i verden, var dette stedet jeg visste jeg skulle tilbake til. Dette stedet er viktig for meg, forteller Hertzberg.

Gårdstunet består av et hovedhus og låve med tømmer fra 1700-tallet og nyere stabbur og uthus i gammel stil. På låven er det et snekkerverksted. Det sosiale samlingspunktet er en overbygd uteplass med vedfyrt bakerovn og utekjøkken. Noen siste jordbær frister i hagen. Skogen strekker seg opp mot himmelen, vinden rusler de øverste grenene og Glomma speiler gårdsbruk og høsttrærne på den andre bredden.

Det er her med utsikt over elva eller på tur i skogen at Hertzberg har tenkt gjennom og fattet de vanskeligste avgjørelsene i karrieren. 

Vanskelig fordeling

– Hva er den vanskeligste beslutningen du har måttet ta i Utenriksdepartementet?

– Det har vært mange. Men den vanskeligste beslutningen var nok i 2018 i den første runden jeg ledet om delingen av ansvaret for bistand mellom UD og Norad. Og jeg falt ned på å anbefale at man skulle legge ned Norad og flytte all bistandsforvaltning inn i UD. Det viktigste for meg var at all bistand måtte være samlet på ett sted, og med de politiske rammebetingelsene som var da, var det uaktuelt å samle alt i Norad. Samtidig var det et krav om å redusere antall stillinger. I den perioden gikk jeg mange turer her i skogen.

– Nå er det en annen politisk ledelse som ønsker at alt skal til Norad. Det er en veldig god beslutning, også fordi bistanden har økt mye mer enn jeg hadde trodd. Det er ikke mulig å forvalte 50 milliarder kroner i UD, sier Hertzberg.

Tidligere i år gikk hun av som assisterende utenriksråd, og går nå i høst av med pensjon. Om noen kan tituleres som bistandsveteran, så er det Hertzberg.

– Føles det litt rart å slutte i jobben akkurat når avklaringen om forholdet mellom UD og Norad gjennomføres – noe du har jobbet med i 20 år?

– Ja, det er veldig rart å slutte nå. Men det kjennes også veldig riktig at det er nye folk som skal gjøre det, at det er folk på vei inn i fremtiden, og ikke folk som drar med seg fortiden som skal legge dette helt på plass. Men jeg sitter og koser meg over beslutningen.

– Kommer du til å savne jobben?

– Når det skjer spennende ting, tenker jeg at «det vil jeg gjerne vært med på», legge premisser. Men jeg har forsont meg med at jeg ikke skal gå på jobb hver dag – det viktige er å ha noe annet, noe helt annerledes å gjøre, noe som ikke ligner på jobb, hver dag.

– Nå vil jeg senke tempoet, komme tilbake til røttene og utfordre kreativiteten min. Det har vært et godt arbeidsliv, men nå er det nok.

Røtter og dragning ut

Det er stor kontrast mellom roen ved Glomma og livet til Hertzberg i Afrika.

– Helt fra jeg var ung, har jeg hatt en voldsom dragning ut i verden. Jeg kunne ikke tenkte meg å bli værende i en vanlig jobb der jeg vokste opp. Jeg følte at jeg hadde gått glipp av så fryktelig mye dersom jeg ikke reiste ut.

Hennes første Afrika-tur var i 1979.

– Jeg ble helt bitt. Jeg fikk aldri nok av å forstå politikk og samfunn i ulike land i Afrika.

– Jeg har hatt en higen etter å forstå nye ting, og nå etter mange år har jeg en higen tilbake til røttene. Det er litt underlig å erkjenne at jeg ikke lenger har samme higen etter å oppleve nye steder og sette meg inn i nye problemstillinger hele tiden. Jeg har gjennom årene kanskje gått glipp av noe, av det nære. Det er godt nå å komme tilbake og tråkke de gamle stiene.

«Jeg har aldri tenkt at jeg skulle jobbe med annet enn bistand», sa hun i et intervju da hun var 50.

Allerede på barneskolen samlet hun inn penger til Redd Barna. Litt arvelig belastet er hun nok ettersom en bestefar var lege i Kerala i India. Fra å være leder av Operasjon Dagsverk som skoleelev i Bærum dro hun som 22-åring som fredskorpser til Zambia. Siden har hun jobbet med helsespørsmål i Norad, vært utviklingspolitisk direktør i Utenriksdepartementet, ambassadør i Ghana, før hun kom hjem til Norge og fikk det hun kaller «det relativt heftige oppdraget» å flytte Fredskorpset, som ble Norec, fra Oslo til Førde i løpet av seks måneder. Og til slutt assisterende utenriksråd med ansvaret for hele bistanden.

Hun har fått med seg fire lange opphold i Afrika, på til sammen 13-14 år.

Likte diplomatlivet

Hertzberg likte diplomatlivet, i hvert fall store deler av det.

– Jeg identifiserer meg nok mer som bistandsarbeider enn diplomat. Men jeg trivdes i rollen som diplomat, den gir spennende opplevelser og muligheter til å påvirke ting. Det har vært meningsfylt. Diplomatlivet er ofte misforstått som myke tepper, champagne og kanapeer. I virkeligheten er det oftere søle og kakerlakker, sier Hertzberg, som under hele karrieren har vært opptatt av utvikling.

Da hun for fire år siden ble assisterende utenriksråd, flyttet hun inn i et stort kontor på enden av gangen der utenriksministeren og utviklingsministeren holder hus. I likhet med ministrene og utenriksråden hadde også assisterende en «Hall of Fame», en utstilling med portretter av forgjengere i forværelset. Kilder forteller at hun mente det var en «helt utdatert» praksis, og fikk tatt med ned alle bildene. Hun hadde ikke tenkt å henge der når hun trakk seg tilbake.

«Hun har ikke vært opptatt av seg selv, men av å få folk med seg. Dette var et fysisk uttrykk for det», forteller de.

– Ute var jeg med på mye som var spennende og meningsfylt. Hjemme var jeg tett på utviklingsministeren og politikkutviklingen, der vi må forholde oss til Stortinget, opinionen, utarbeidelse av budsjetter og strategier. Ute og hjemme var helt ulike jobber. Men man får aldri til noe ute om vi ikke jobber godt hjemme. Vi må ha begge tanker i hodet samtidig.

De som arbeider på Victoria Terrasse, har ansvar for å forme norsk utviklingspolitikk, sikre at det er forankret i Storting og regjering og konvertere det til tildelingsbrev til ambassadene og Norad, som så må operasjonalisere det hele.

– Det å ha vært på alle sider av bordet har gitt mening. Det er prosesser som skal henge sammen, sier Hertzberg.

Klima, konflikt og kapital

– Men du har vært en del av UD-systemet med mange aktører. I hvilken grad har du opplevd at du har fått utrettet noe selv?

– Jeg er glad i systemer! Jeg har jo utrettet veldig lite selv. Alt har vært i samarbeid med andre. Hvis jeg skal ta utgangspunkt i arbeidet i departementet og peke på det jeg er mest fornøyd med, og stolt av, er det stortingsmeldingen som heter «Klima, konflikt og kapital». Da den kom, var den jo banebrytende. Den er i dag helt mainstream, men veldig gyldig fortsatt.

Hun forteller at Norge ble invitert til en rekke internasjonale fora for å legge frem tenkningen som lå i den. Mange land kopierte innholdet, eller brukte den som grunnlag for sitt arbeid i videre politikkutvikling. 

– Mye av det som ligger der, peker veldig mot rapporten ekspertgruppen Sending-utvalget har levert. De har på en måte landet mye av det som ble startet der. Der er det en veldig fin rød tråd.

Hertzberg mener at Sending-utvalgets rapport som kom tidligere i år, med mandat om å gi råd for å sikre effektiv finansiering til å gjennomføre FNs bærekraftsmål, kan bli toneangivende i internasjonalt tenkning om utvikling framover.

– Norge har ofte vært ledende innen utviklingspolitikken internasjonalt. Utvalgets forslag kan få bistanden til å bli et enda mer relevant virkemiddel for å skape utvikling.

Hertzberg  mener at hun definitivt har vært med på å utvikle norsk utviklingspolitikk.

– Det er jeg veldig glad for at jeg har fått lov til å gjøre. Det har vært stort og meningsfylt. Men alt har vært i samarbeid med andre, og ikke minst i samarbeid med politisk ledelse. Det er mye kritikk av norske politikere for tiden, men jeg må si jeg har vært dypt imponert over de norske utenriks- og utviklingsministrene jeg har fått lov til å samarbeide med. Jeg har opplevd dem seriøse, hardtarbeidende og endringsvillige. Det er ikke gitt i dagens verden.

Makt og Mozart-kuler

– Du får den makten og innflytelsen som du fortjener. Du må vise nytten av det du gjør. Da vil folk jobbe sammen med deg, sa hun til Panorama under et intervju for noen år siden.

– Hvordan har du vært som leder?

– En gang gikk jeg på lederkurs for å lære å si «kanskje». Folk sa at jeg var for bastant. Det ble satt fram to boller, en var tom og den andre hadde Mozart-kuler. Hver gang jeg klarte å si ordet «kanskje» ble en kule flyttet over som belønning.

– Mange vil kanskje si at jeg er alt for tydelig, samtidig vil jeg si det er viktig å være tydelig. Jeg tror nok jeg er blitt flinkere til å lytte etter hvert, og er blitt mer ydmyk med årene – jeg skjønner at også andre kan komme med gode ideer.

– Jeg syns det er gøy å lede unge sultne folk som vil noe – dytte fram folk som vil noe, sier hun.

Bistanden har endret seg

– Hva er hovedtrekkene i hvordan bistand har endret seg i løpet av de 40 årene du har arbeidet i bransjen?

– Da jeg var fredskorpsdeltaker i Zambia tidlig på 1980-tallet, traff jeg en fyr som het Vernon Mwaanga. Han hadde gitt ut sin selvbiografi i en alder av 35 år. Da hadde han vært både FN-ambassadør og utenriksminister, han hadde gjort det meste. Selvbiografien het «An Extraordinary Life».

– Og alt dette hadde han fått mulighet til å gjøre fordi han hadde artium da frigjøringen kom. Det sier noe om hvor man startet den gangen, om utdanningsnivået til de som overtok etter kolonimaktene.

– Da jeg avsluttet utekarrieren min som ambassadør i Ghana, hadde nesten alle de jeg jobbet med i Ghanas utenriksdepartementet, eller i departementsstrukturen, doktorgrad.

Hertzberg mener bistanden hadde vært helt forgjeves hvis vi ikke hadde greid å tilpasse den utviklingen som har skjedd. 

– Mange sier at bistanden forandrer seg hele tiden, at det er stadig nye begreper og nye strategier. Ja, det er kanskje riktig, men det er veldig viktig å huske at landene og premissene har endret seg gradvis hele tiden.

– Vi er fortsatt nødt til å legge opp bistanden slik at den passer de reelle behovene, og ikke det vi mener er ideologisk riktig.

Fra prosjekter til fellesløft

– Vi startet med å ha prosjekter, der vi for eksempel bygget en skole og bemannet den med lærere, eller en vei. Så gikk vi over til å bygge skolevesen eller veivesen istedenfor. Og så startet vi med institusjonssamarbeid, der veivesenene ute, for å bruke det som eksempel, hadde et samarbeid med veivesenet i Norge. Så kom budsjettstøtte, som ga en helt annen tillit til myndighetene. Og nå setter vi store felles globale mål.

Og vi har store fellesløft for finansiering av de store oppgavene på helseutdanning. Giverne har ikke lenger alle sine enkeltprosjekter, men vi går sammen om finansiering gjennom de store fondene.

– Nå har vi mer fokus på finansieringsmekanismene enn der vi startet med prosjekter med bygninger og mennesker. Og alt har vært viktig, tenker jeg. Fordi forutsetningene har endret seg så veldig ute.

– En annen endring er at andelen av bistandsbudsjettet som går til nødhjelp, såkalt humanitær bistand, øker. Ofte er det stortinget som endrer denne balansen i budsjettbehandlingen. Og det kan være riktig, med de natur- eller menneskeskapte katastrofene som preger nyhetsbildet. Men dersom vi mener at forebygging er bedre enn behandling må vi være villige til å investere i varig utvikling også. Det er viktig å finne riktig balanse.

Må ta land i sør på alvor

Hun mener Norge er blitt flinkere til å bygge allianser også med land utenfor Europa og USA.

– Vi kan ikke ta globale initiativ uten at vi har med oss land fra sør. Og de kan komme med mye bedre vurderinger av hva det virkelig er behov for enn det vi kan. Jeg ser mange tegn til at vi i nord endelig har begynt å ta land i sør på alvor, men det er fortsatt et stykke igjen.

Hertzberg mener at det er feil i en slik sammenheng å snakke om «å stille krav».

– De er ordentlige land. Ordentlige regjeringer. Og da kan man utfordre dem, ha en reell dialog om hva som funker og hva som ikke funker. Da må vi også være villig til å lytte. Det er kanskje en ganske stor utfordring, sier Hertzberg.

Hun trekker fram Ukraina-krigen som et eksempel.

– Vi ser jo nå at det er mange land i sør som er et litt annet sted i Ukraina-konflikten enn det vi er. Det er det mange grunner til. Selv om de aller fleste vil være helt enige at en angrepskrig og annektering av et annet land er forkastelig, så er krigshverdagen langt mer velkjent i sør. De kommer ut av en pandemi hvor de ikke opplevde at det var Europa som sto i front for å hjelpe dem. Det var lettere tilgang på russiske og kinesiske vaksiner, for eksempel. Da kan det for noen være mer krevende å stå opp mot Russland nå. Hvis det kommer veldig sterke signaler fra Vesten om at disse landene skal straffes fordi de ikke tar riktig standpunkt mot Russland i denne situasjonen, så er det dårlig diplomatisk håndverk, sier Hertzberg.

Hun viser til at den første regelen i det diplomatiske håndverket er at du må vite hvor samtalepartneren din kommer fra, og møte vedkommende der vedkommende er. 

– Jeg synes at argumentasjonen om at Norge er et naboland til Russland, og at Russland har invadert et annet naboland, og at dette gjør oss redde, er en argumentasjon som er lettere å nå gjennom med. Det er bedre å påpeke dette enn å si at «hvis ikke dere gjør som oss, så kutter vi bistanden». For da dytter vi dem inn i armene til Russland og Kina i stedet. Man må ha litt kløkt. Vi må ha en ordentlig dialog med dem – de er ordentlige land, understreker hun.

Inntrykk i felt

– Når du har vært ute i felt, hva er det som mer på det personlige planen har gjort mest inntrykk?

– Når noen spør meg hvilket land jeg har likt meg best i, så har jeg alltid svart Botswana. Fordi Botswana er Botswana. Og det er nok fortsatt sant. Men etter oppholdet i Vest-Afrika, der jeg var ambassadør til ni land, fikk jeg også et veldig spesielt forhold til Liberia og til Burkina Faso, land som jeg ikke hadde forholdt meg til tidligere, og som på hver sin måte har en helt unik og spennende historie. Og med veldig mye fine folk.

– Det var sterkt å komme til Liberia. De hadde en total strømtilgang av 10 megawatt med dieselgeneratorer. Så var Norge med på å finansiere og bygge ut vannkraftverket på Mount Coffee, og få det opp og stå etter nesten 25 år med borgerkrig og Ebola-utbruddet. Da jeg kom til Liberia første gang var det ikke gatelys i Monrovia. Da jeg dro derfra var det gatelys. Det var helt spesielt å se at noe av industrien kom i gang igjen, og at ungene kunne gjøre lekser om kvelden.

Liberia var et vanskelig land å arbeide i. Møteplaner måtte stadig gjøres om. Ofte var det dårlig kommunikasjon. De tre norske diplomatene som jobbet med Liberia, med Hertzberg i spissen, hadde tilgang til presidenten, noe som er høyst uvanlig i de fleste land. President møtte også opp, noen ganger uanmeldt, på møter om kraftprosjektet. Ikke alt ble gjort etter protokoll, løsninger måtte tas på sparken.

– Motet og pågangsviljen til president Ellen Sirleaf Johnson var imponerende. Hun hadde et intens ønske om å få til vannkraftverket. Det var hennes store mål for presidentperioden. Det var veldig gøy å få til. Det setter spor, sier Hertzberg.

En av hennes medarbeidere fra ambassaden sier det slik: Det var aldri en stille dag på jobben. Hege måtte holde hodet kaldt, men alle trodde på det som skulle gjøres. I Liberia måtte alle ta et tak. Vi hadde ikke kontroll på alt. Da var det godt å ha en latterkrampe sammen av og til for å ikke ta alt for seriøst. Og så var det å gå tilbake på jobb».

 Hertzberg forteller at det er også mye annet i karrieren ute som har gjort inntrykk:

– Jeg var i Botswana i perioden 1994 til 1997. Vi fant en spennende kvinneorganisasjon som vi støttet. Kvinnelige jurister som kjempet for menneskerettighetene, spesielt kvinners rettigheter. I dag er de FN-ambassadører, jurister og har høye stillinger i regjeringsapparatet. Det var kult å ha vært med å løfte dem fram med litt penger og moralsk støtte.

– Du startet karrieren i en periode hvor man fortsatt hadde en ganske stor optimisme, at ting var på vei fremover. Apartheid skulle knuses, Zimbabwe og Namibia skulle bli fri, og så videre. Hva har skjedd med optimisme, har du den i behold?

– Vi trodde på et sett og vis at utviklingen var noe lineært. Det har jeg skjønt at den ikke er. Det går frem og tilbake. Jeg er optimist, men det er litt fordi jeg ser så mange tegn på at de som jobber med bistand og utviklingspolitikk tar inn over seg den virkeligheten som er der nå.

– Det er samtidig fryktelig mye man ikke kan gjøre noe med. Som ambassadør i Ghana var jeg sideakkreditert til blant annet Mali. Situasjonen på bakken var preget av tilstedeværelsen av Wagner Group, ISIS, al Qaida og det var statskupp på statskupp. Vårt mulige spillerom ble veldig lite, mens handlingsrommet i et mindre land som Liberia ble langt større.

Zimbabwe er et annet land der hun opplevde at mye positiv ble gjort, men der plutselig mye av utviklingen ble rasert. Grupper med jordløse som kalte seg krigsveteraner okkuperte en rekke storgårder. Det ble begynnelsen på en nedadgående spiral.

– Noen ganger føler man seg ganske maktesløs, samtidig har man også å gjøre med engasjerte og flinke folk som virkelig ønsker å få til endring. Noe av det sterkeste er å være ute der folk bor. Det er en del historier som er vanskelig, og som er med deg hele tiden etterpå. Kombinasjonen av folk som lever i bunnløs fattigdom, er voldsutsatt og diskriminert – og samtidig har de styrke til å ta hånd om nærmeste familie.

– Det er veldig vanskelig å syns synd på seg selv her i Norge, når man har hatt sånne møter.

Å reise er jobb

De siste årene var Hertzberg mer sjelden å se i følget til utenriks- eller utviklingsministeren når de var på feltbesøk i Afrika.

– Jeg har reist nok. Jeg er heller ikke veldig god på feriereiser eller å ligge på stranden. Jeg har vanskelig for å være i et annet land uten å gå inn i politikken. Å reise for å oppleve nye land er for meg jobb. Ferieavslapping gjør jeg her på Hornberg eller på fjellet.

– Jeg sier at jeg er så glad i vinter fordi jeg har hatt så mye sommer i Afrika.

For halvannet år siden gikk hun på kurs i tredreiing. Hennes far hadde etterlatt en gammel dreiemaskin i låven. Hun ble helt hekta, og utstyret ble raskt modernisert.

– Jeg har ikke tidligere fått utløp for det kreative. Det har liksom bare vært jobb, sier hun.

Boller og skåler i ulike størrelser har inntatt heimplassen.

Tredreiing kan dessuten brukes til så mangt – også til å narre naboene i soppskogen. På dreiebenken har hun laget tresopp med hull i bunnen. Der stappet hun inn en liten lapp der det stod «optimist». Disse plasserte hun ut i skogen for at sopp-jaktende-naboer skulle finne dem. 

Om naboene kan vente seg flere påfunn vil tiden vise. Når Hege Hertzberg nå går inn i pensjonens rekker, kjenner hun først og fremst på en takknemlighet over alt hun har fått være med på gjennom et langt og spennende yrkesliv.