Et bistandsbudsjett som prioriterer rettigheter

Åsmund Aukrust Åsmund Aukrust

Utviklingsminister (Ap)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Etter at vi la frem bistandsbudsjettet, som leverer på Arbeiderpartiets løfte om å bruke én prosent av våre inntekter til bistand, har det oppstått en god debatt om budsjettet og våre prioriteringer. Det er bra og gjør bistanden bedre. Jeg har ved flere anledninger sagt at bistandens største tilhengere, også bør være feltets største kritikere.

I to nylige innlegg i Panorama, peker forfatterne på det de mener er et motsetningsforhold mellom norske budsjettprioriteringer og rettighetsarbeid. 

Jeg mener at konklusjonene ikke tar inn over seg at norsk utviklingspolitikk alltid har hatt flere mål: å bidra til fattigdomsreduksjon, fremme menneskerettigheter og støtte opp under fred og sikkerhet. 

Disse målene henger sammen. Forskning viser at samfunn med høy grad av likestilling og respekt for rettigheter har lavere risiko for konflikt. Å investere i rettighetsbasert bistand er derfor også å investere i fred, både globalt og for Norge.

Innleggene i Panorama peker på to av mine prioriteringer: likestilling og skeives rettigheter. Mari Norbakk mener at vår hjelp til Ukraina går på bekostning av innsatsen på likestilling. Liv Tønnessen og Matthew Gichohi hevder at vi kutter i kampen for skeive.

Men nettopp fordi dette er to av mine viktigste prioriteringer har jeg i forslaget til bistandsbudsjett for 2026, valgt å øke bevilgningene til rettighetskampen for kvinner og skeive. Det er det motsatte av å kutte.

Jeg er enig med Tønnessen og Gichohi i at situasjonen for skeive er svært bekymringsfull, og at utviklingen har gått i feil retning. Jeg mener at rettighetskampene og verdikampene er et sted Norge og norsk bistand kan gjøre en forskjell. Derfor prioriteres det.

I en tid der internasjonalt samarbeid utfordres, og bistandsnivået kuttes i mange land, står Norge fast ved én-prosentmålet. Det er ikke bare et symbol, men et uttrykk for at vi tar ansvar. Samtidig er det riktig å erkjenne at krigen i Ukraina har skapt nye behov. Å støtte Ukrainas kamp for selvstendighet er ikke bare et sikkerhetspolitisk valg, det er også et verdibasert valg, forankret i folkeretten og solidaritet med et land under angrep.

Norge skal ikke bruke bistand til å fremme snevre egeninteresser. Men vi skal heller ikke late som om vår sikkerhet og global rettferdighet er uavhengige av hverandre. I en verden preget av kriser og maktforskyvning, må vi evne å tenke helhetlig. Rettigheter og sikkerhet er ikke motpoler. De er gjensidig avhengige.