Blant de «blodtørstige»

Richard Ponde later ikke en gang som han er en av landets mer enn 40 000 tidligere frihetskjempere, nå krigsveteraner, som har okkupert hundrevis av storgårder eid av hvite farmere. Ponde er kanskje en opportunist, men han mener å ha en rett til å forvente seg en jordlapp for seg selv og familien. Han vil ha tilbake litt av den jorda som systematisk ble konfiskert av de britiske kolonialistene for flere generasjoner siden.

Navneskiltet er klart. Richard Ponde er åpenbart påvirket av propagandaen om urettferdigheten i fordelingen av landeiendommer i Zimbabwe. Han vet at rundt 4000 hvite storfarmere eier 12 millioner hektar land, det vil si 70 prosent av jordbruksarealet i Zimbabwe. Han har også hørt at 25 multinasjonale selskaper eier totalt en halv million hektar fin dyrkningsjord, en jord som nå stort sett ligger brakk.
Nå står Richard Ponde på eiendommen Retreat Farm midt mellom Harare og sovebyen Chitungwiza med et skilt i hendene. Det vil han plante på eiendommen til Grahan Kileff, en hvit mann som føler seg pressen og skremt av jordokkupantene.

Vil ha et sted å bo. - Jeg trenger først og fremst et bedre sted å bo, forklarer Richard Ponde. Hjemme venter kone og to barn i et rom de leier i bydelen Mbare, et forstadsområde (high density) med stor kriminalitet og store sosiale problemer. Ponde har ikke nå spesielt dårlig samvittighet for å påføre en gruppe hvite bønder trusler og frykt som han selv og familien er kjent med i dagliglivet.
- Mitt mål er å få en tomt der jeg kan bygge mitt eget hus og dyrke litt jord. Jeg håper på å få ett av jordstykkene på 400 kvadratmeter som nå deles opp av okkupantene. Retreat Farm ligger jo bare 15 kilometer fra Harares bygrense, og vi som bor i hovedstaden trenger større plass. Jeg slo meg sammen med jordokkupantene for å få en sjanse til å forbedre livet mitt, forteller Richard Ponde.

Vold og trusler. For den hvite farmeren Graham Kileff og hans mange svarte ansatte på Retreat Farm, er Richard Ponde en av mange okkupanter som med vold og trusler vil ta fra dem levebrødet, i verste fall skade og drepe dem.
Jordokkupantene flyttet inn på farmen for to uker siden. De har gjort hærverk og satt fyr på uthus. Den staselige gården har raskt fått preg av forfall, ikke minst på grunn av alt søppelet som ligger omkring. Farmeren har måttet flytte buskap fra uthus til uthus og han må nå kjøpe høy til hestene, som han ikke tør slippe ut på beitelandet.

2000 i kø for jord. Etter noen kilometers reise kommer vi til en ny farm som har vært okkupert i vel en uke. Langs hovedveien sitter mer enn 2000 mennesker, de fleste kvinner, i stekende hete på en lørdag ettermiddag. De venter på å få tildelt sine nye landområder. En liten polititropp holder seg avventende i bakgrunnen.
Noen har satt opp små kiosker for å selge brus og hjemmelaget mat. Alle i køen har i prinsippet rett på et stykke land, mot en liten registreringsavgift. Selvutnevnte ledere, mange av dem kledd i Mugabe-t-skjorter, står for fordelingen av tomtene.

I kjølvannet av terror. Folk møter opp med håp og forventning. De følger i kjølvannet av voldelige terrortropper, men jordokkupasjonen er ikke bare vold og terror. Det er også et forsøk for vanlige mennesker å skaffe seg et bedre liv.
Mange av dem som nå sitter i kø utenfor gjerdene hos storfarmerne gjør dette hverken for å vise motstand mot hvite farmere eller for å støtte president Robert Mugabe. Flere av «småokkupantene» er bitre motstandere av president Mugabe, og er lut lei av de økonomiske problemer, den inflasjon og den motløshet Mugabe har fått landet opp i. De er også klar over at de farmene som er omfordelt til svarte, stort sett har havnet i hendene til Mugabes partikamerater og nære venner. Mugabe har brukt 20 år på å løse jordfordelingsproblemet, og han har feilet. Nå er det tid for å ta saken i egne hender, med eller uten Mugabe på laget, mener mange.

De virkelige veteranene. Tilbake i Harare møter vi lederen i War Veterans Association, Chenjerai Hunzvi, som taler til en entusiastisk forsamling på et møte i ZANU-PFs lokaler. Hunzvi taler om rettferdighet og retten til å eie sin egen jord. Koblingen mellom ZANU-PF og krigsveteranene er ikke offisiell, men Hunzvi uttrykker sin klare støtte til Mugabe, og ber alle stemme på han ved neste valg.
Mugabe har tidligere erfaring med at Hunzvi kan få det som han vil. I løpet av tre år klarte han å presse regjeringen i Zimbabwe til å bruke fire milliarder Zimbabwe-dollar (om lag 900 millioner norske kroner) til krigserstatninger og ekstra månedlig støtte til veteranene og deres familier.
Dette var en viktig årsak til Zimbabwes galopperende inflasjon (inntil 70 prosent i året) og sammenbrudd av økonomien i mange lokalsamfunn. Hunzvi har også selv hatt hendene langt inne i War Victims Compensation Fund, men det påståtte misbruk av penger vil neppe bli påtalt og føre til dom under dagens regjering i Zimbabwe.

Wilson Johwa og Innocent Madawo er zimbabwiske journalister. Johwa er redaksjonssjef i The Zimbabwe Mirror, mens Madawo er redaksjonssekretær i nyhetsbyrået ZIANA. Begge er korrespondenter i Mango-nettverket.