Realistisk, men tung vei å gå for å løse globale utfordringer

Hvordan løse klimaproblemet, bekjempe fattigdommen og redde demokratiene? Dani Rodrik svarer på dette i sin nye bok “Shared Prosperity in a Fractured World”. Boken har undertittelen “A New Economics for the Middle Class, the Global Poor and our Climate”.

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard. Som en høyt respektert forsker med akademisk integritet dykker han dypt inn i og mener noe – også politisk - om tidas store og kontroversielle spørsmål. 

Det er ikke støyen og dramatikken i mediebildet han griper fatt i. Han pretenderer ikke å kunne stilne stormen i morgen. Likevel er dette boka å lese mens vi venter på at stormen stilner.

Han tar for seg de underliggende tunge trendene, mekanismene og politikken som har brakt oss hit vi er i dag. Markeder i for fri dressur, teknologisk endring, klimaødeleggelse og forvitring av demokratier. Økt ulikhet med vedvarende fattigdom og ekstrem rikdom, svekket middelklasse og vaklende internasjonale institusjoner.

Tung vei i ulendt terreng

Vi får ikke servert noen enkel vei ut av uføret. Det er heller en tung vei, budskapet er tidvis tøft men derfor også mer troverdig. Noen steder peker han på løsninger, andre steder på hvor og hvordan vi må lete etter dem. Der grunnarbeid må gjøres både i kunnskapsinnhenting og bygging av legitimitet. Det må tegnes kart og bygges veier i tungt og delvis ukjent terreng. Det er ingen lettvintheter. Han argumenterer tungt belagt med egen og andres forskning for sine synspunkter.

Flere av synspunktene er kontroversielle. Dette gjelder ikke minst hvor bred rolle han mener nasjonalstatene både kan og bør ha i løsningen av globale utfordringer, sammenliknet med overnasjonale institusjoner. Rodrik bruker ikke mantraet at «globale utfordringer krever globale løsninger».

Noen antiglobalist er han likevel ikke. Han vil kutte skjegget, ikke haka. Han er klar på at internasjonalt samarbeid og finansiering må styrkes på kjerneområder. Rike land får klinkende klar beskjed om at de største utfordringene ikke vil være mulig å løse uten storskala overføring av teknologi og finansielle midler til fattige land.

Skadelig hyperglobalisering

Rodrik bruker termen «hyperglobalisering» om det han mener er feilslått, overliberalistisk globalisering. Negative fordelingskonsekvenser har blitt underkommunisert, og muligheten for fornuftig nasjonal politikk for å svare, underminert. Han har lenge vært en av de tydelige kritikerne av tro på kombinasjonen frie markeder og liten stat.

I internasjonal sammenheng er dette mest eklatant utrykt i utrykket «Washington Consensus», som særlig tidligere dominerte Bretton Woods institusjonene Verdensbanken og IMF. Hegemoniet dette tankesettet fikk, må forstås som resultatet av en ideologisk kamp som nærmest skjedde mot bedre vitende. Dette begrunnet med at omfanget av økonomiske analyser som viser behov for korreksjon av markeder lenge har vært stort, men i for liten grad blitt brukt som korreksjon. Rodrik har tidligere skrevet en bok om økonomifaget som argumenterer for dette.

Flere ideer gjennomsyrer boka og binder oppskriftene på enkeltområde sammen til en praktisk visjon. En av dem er å erstatte hyperglobalisering med «fornuftig» eller «tynnere» globalisering». Det ene utgangspunktet for å ramme inn dette er hvor lite godt og hvor mye skadelig som er oppnådd historisk. Mye beskrev han i en annen bok allerede i 2011. Det andre utgangspunktet er analytisk funderte prinsipper som sorterer fram kjerneområder for overnasjonale institusjoner.

Slankere og mer holdbar globalisering

Et eksempel på kjerneprinsipp er at overnasjonal styring bør forbeholdes områder der skader på andre land er en forutsetning for egne gevinster. Det er et strengere prinsipp enn ved første øyekast. Det vil bare omfatte deler av alle de områdene hvor politikk i ett land påvirker andre land negativt, og hvor det er etablert eller jobbes for overnasjonale institusjoner. Dermed blir gjenværende overnasjonale løsninger mindre politisk kontroversielle, og mer realistiske å etablere. En god del av GATT, EU og FN vil falle utenfor dette strenge prinsippet. Et eksempel som oppfyller det er skatteparadiser. Gevinsten for dem forutsetter at andre taper skatteinntekter, og tyngden i dette har fått effekt på internasjonalt skattesamarbeid.

Nasjonal klimapolitikk er bedre enn sitt rykte

Det andre kjerneprinsippet er langt mindre kontroversielt: globale fellesgoder som klima og finansiell stabilitet. Rodrik slår fast at global karbonskatt og kvotehandel ideelt sett burde vært hovedløsningen, med grønn næringspolitikk som supplement. Realiteten er at disse rollene er byttet om. Den realiteten mener Rodrik det bør satses tungt på.

Her er han klar på at pilene i dag er langt unna å peke mot at nasjonale programmer er nok. Han er like tydelig når han slår fast at de er beheftet med betydelige negative virkninger, ikke minst for handel. Det internasjonale bakteppet er delvis godt begrunnede anklager om proteksjonisme forkledd som grønn omstillingspolitikk. Tilsvarende blir det nasjonalt pekt på fare for bortsløsing av subsidier med vridning mot ineffektivt og ulønnsomt næringsliv. Det siste er vel kjent i Norge fra debatten om vindturbiner og batterifabrikker.

Rodrik avviser ikke slike innvendinger. Men han vektlegger innvendingene minst og de potensielle gevinstene mest. Budskapet er at eneste farbare vei til grønn omstilling er økonomisk rufsete og full av friksjon mellom land. Han har stor tro på kraften og retningen i en slik politikk. Kanskje passer merkelappen «idealistisk realist» godt.

Gjenreis demokratiets økonomiske fundament

Rom for nasjonalstaten knytter an til en annen idé som gjennomsyrer boka: produktivisme. Den er en økonomisk fellesnevner mellom å løse fattigdoms- og demokratiutfordringen. Det siste gjennom å gjenreise middelklassen. Den har vært den fremste bærer av demokratiet, mellom de rike som trenger det minst og de fattige som ikke har ressursene til å bruke det. Nasjonalstatene må gis rom til å bygge økonomier som gir mer produktive jobber til flere, med tilstrekkelig liten ulikhet innen gruppen til at den vil samle seg om demokratiske institusjoner.

Men hva er nytt her, er ikke økt produktivitet økonomenes mantra? Rodrik svarer at produktivitetsbegrepet er kidnappet av høyresiden. Produktivitetsvekst er solgt som veien til bred velstand, men skapt slik at gevinstene har tilfalt de rikeste.

Industrivekstmodellen er død

Rodriks «produktivisme» er en politikk for produktivitetsvekst for de store massene. Rodrik skriver her som en av de fremste og mest siterte forskere på fagfeltet næringsutvikling og vekst. 

Men synspunktene hans er endret. Kartet er kraftig justert etter endringen av terrenget de siste tiårene. Derfor også i synet på hva som er den farbare veien videre.

Mens han tidligere presenterte politikkoppskrifter på industrialisering – den historisk desidert kraftigste vekstmotoren for å løfte land ut av fattigdom – dømmer han nå den veien som stengt. Såkalt «prematur deindustrialisering» - eller nedgang i industriens relative størrelse i utviklingsland - er symptomet.

Mer grunnleggende er endringene i hva industri er og var. Anekdotisk forteller han om forskjellen på ansettelseskravet fra Kinesiske ledere i bedrifter etablert i Etiopia på nittitallet, sammenliknet med nylig. Før var kravet god koordinering av hender. Nå er kravet minst 10 års skolegang. Tiden med store fabrikkhaller med tusenvis av lavt kompetente arbeidere er forbi. De erstattes av avanserte produksjonsmetoder med økte kompetansekrav og produksjonskjeder på tvers av landegrenser. Sammen med dominansen til asiatiske land på verdensmarkedet stenger dette veien for de fattigste landene.

Storstilt satsing på tjenestesektoren kreves

Dermed er det i tjenestesektoren støtet må settes inn for å skape flere produktive jobber til millionene som tilføres arbeidsstyrken hvert år, framfor alt i Afrika. Tjenestesektoren er svært heterogen. Det er ikke høytlønnet og kunnskapsintensiv teknisk eller forretningsmessig tjenesteyting som kan gi massesysselsetting. Heller ikke mellomsjiktet på produktivitetsskalaen, bestående av områder som turisme og transport samt helse og utdanning.

Det er i stor grad i den uformelle delen med flest sysselsatte – enkel tjenesteyting innen områder som varehandel og lokale tjenester- som må utvikles. Å få til det er både det mest krevende og upløyd mark. Rodrik har bare noen enkelteksempler å tilby. For her finnes ikke gryteklare oppskrifter. Det vil kreves økt innsats i kunnskapsarbeid for å finne grep som virker.

Slagsiden i økonomisk forskning

Her peker han blant annet på effektstudier, men gir likevel et spark mot det han mener er en slagside i fagdebatten: For mange økonomer konsentrerer seg om å publisere snevre effektstudier. For få engasjerer seg i arbeidet med å hente og gjøre anvendelig erfaringene som ligger i de heterogene utviklingsstrategiene til asiatiske land.

I en bok ellers lite preget av skarp retorikk, bruker han metaforen «full mann som leter etter nøklene der lyset er sterkest» om denne slagsiden. Det finnes også fagdebatt om utviklingsstrategier, men mye av den er for ideologisert og grunn. Det er for mye tilpassing av terrenget til eget kart. Eksempelvis hevder liberalistene at Kinas suksess skyldes innslagene av markedsliberalisering. Syringstilhengerne mener derimot den skyldes statens betydelige rolle.

Det trengs mer fagdebatt om utviklingsstrategier

Rodrik mener det er viktig å gjøre tingene riktig, men at mye mer faglig kraft må brukes på å diskutere hva som er de riktige tingene. Og som nevnt hvem som skal gjøre hva: Rollefordelingen mellom overnasjonalt og nasjonalt nivå.

Boka kan leses som et innlegg om utviklingsstrategi i bred forstand. Da ligger styrken i hvordan historiske erfaringer, teoretiske perspektiver og nøkkelspørsmål innen de store temaene han tar for seg knyttes sammen. Hvis han analyserer ett av temaene fattigdom, klima eller demokrati, mistes ikke de de andre temaene av syne. Tvert imot er koblingene stadig til stede.

Politisk realisme når stormen stilner

Om nå Rodrik har pekt ut en godt faglig fundert vei til å løse de store problemene, gjenstår likevel spørsmålet: Er veien politisk realistisk? Igjen er måten boka leses på viktig.

Politisk realisme er ikke noe han tar opp som et påheng, det er en en rød tråd i boka. Her assosierte jeg noe jeg for lenge siden leste tidligere statsminister Trygve Bratteli sa, om hva han og andre politikere hadde brukt krefter på i nazistenes konsentrasjonsleirer under krigen: De diskuterte politisk strategi for et fritt Norge. Vi bør gjøre det samme nå, selv om vi kan føle oss sperret inne i en verden som har gått fra sans og samling.

Rodrik skriver i sjangeren popularisert fagbok med en milelang referanseliste, men legger ikke skjul på at han står til venstre politisk. I sluttkapitlet om en «ny progressiv agenda» er diagnosen at venstresiden har rotet seg bort i for stor tro på liberalisme. Det er ikke et ideologisk angrep ut av intet. Den dekker jo tungt de negative konsekvensene av frie markeder og hvorfor det trengs en aktiv politikk for å skape bedre jobber og levekår. Det følger nesten logisk at politisk gjennomslag krever at dagens store underklasser tilbys en ny agenda som gir dem tro på at de kan løftes til middelklassen.

Kompakt og anbefalt

Gjennom boka er det mange kontaktflater mot nøkkelspørsmål i norsk debatt om bistand, klima, næringsutvikling og internasjonalt samarbeid. Men framfor å lete etter slike spesifikke kontaktpunkter, bør boka leses ut fra sin intensjon om å knytte de store utfordringene og løsningene for fattigdom, klima og demokrati bedre sammen.

Håp og løsninger er lett å miste av syne på dagens stormfulle verdensscene. Det gjør dem desto viktigere å diskutere. 

Boka anbefales varmt til alle som vil orienteres bredt og utfordres om internasjonale utviklingsspørsmål av en nestor på feltet. Med sine drøyt 200 velskrevne sider med kompakt stoff vil den være overkommelig for mange.

Bokanmelder Lars A. Loe er Norads fagdirektør i utviklingsøkonomi. 

Les mer: Dan Rodrik: Global handel vil ikke gi flere vekstmirakler