Norad risikerer å svekke det de vil styrke

Hjalmar Bø Hjalmar Bø

Generalsekretær i Digni

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Kåre Eriksen Kåre Eriksen

Seniorrådgiver i Digni

Norads forslag om å gjøre demokratisk utvikling til det overordnede målet for sivilsamfunnsstøtten, kombinert med økt konkurranse mellom norske og utenlandske aktører, har skapt mye debatt.

I Panorama argumenterer Norads direktør Gunn Jorid Roset og avdelingsdirektør Stine Horn for at dette vil gi en mer treffsikker og effektiv støtteordning, fordi dagens ordning favner for bredt.

Cindy Robles i tankesmien Langsikt bruker på sin side ordningens mål som et retorisk grep mot at norske organisasjoner kan gjøre krav på forrang i kampen om midler, ettersom målgruppen er sivilt samfunn i utviklingsland, ikke norske organisasjoner.

Begge disse argumentene er det grunn til å problematisere. 

Problemet er ikke at støtten er bred

Norad har rett i at sivilsamfunnsstøtten er bredt anlagt. Men det tematiske mangfoldet er egentlig et naturlig uttrykk for nettopp det som er den mest åpenbare fellesnevneren for sivilsamfunnsorganisasjonenes arbeid, nemlig en rettighetsbasert tilnærming, der målet er å styrke menneskers sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.  

Demokratisk deltakelse er også et for snevert og upresist mål om den ikke forankres i demokratiets verdigrunnlag: de universelle menneskerettighetene.

Å snevre støtteordningen inn til sivile og politiske rettigheter alene vil derfor være uklokt.

Sivilsamfunnets bidrag til demokratisk deltakelse er bredere og mer sammensatt enn som så – og bør fortsatt være det.

Det er aktørene (sivilsamfunnet) og metoden (rettighetsbasert arbeid) som er, eller burde være, det naturlige samlingspunktet for sivilssamfunnsstøtten. 

5 prosent av bistanden skal redde demokratiet

Dessuten utgjør sivilsamfunnsstøtten mindre enn 5 prosent av det samlede norske bistandsbudsjettet, samtidig som ordningen gjøres til et hovedtiltak i kampen mot globale tilbakeskritt for demokratiet.

Det er en ambisiøs forventning. Desto mer ironisk blir det dersom Norad samtidig skulle snevre inn handlingsrommet for sivilsamfunnet ved å begrense målsetningen for den eneste ordningen som er særskilt rettet mot å styrke det. 

Norads andre anliggende er å styrke lokalt ledet utvikling, gjennom mer likeverdige partnerskap og gjennom å gi mer innflytelse og direkte støtte til dem som kjenner egen kontekst best: sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør. Dette er det bred enighet om. 

Debatten har likevel en tendens til å handle mest om hvilken rolle og merverdi de norske sivilsamfunnsorganisasjonene skal ha utover å være et administrativt «mellomledd» for norsk bistand.

Cindy Robles i Langsikt tolker fortsatt kanalisering av bistand gjennom norske organisasjoner som uttrykk for motstand mot lokalt ledet utvikling. Det er en pussig konklusjon. 

Norske organisasjoner er mer enn mellomledd

Historisk kan dette bedre beskrives som en arbeidsfordeling der norske organisasjoner, med innsamlede midler og oppslutning fra norske medlemmer og givere, har forvaltet bistandsmidler for å støtte sine samarbeidspartnere i kamp mot urettferdighet.

Dette har utviklet seg til et omfattende globalt nettverk av sivilsamfunnsaktører, som er helt avgjørende i kampen for demokrati og rettigheter. 

Å se sivilsamfunnsorganisasjoner i Sør som enkeltaktører, uten allianser og relasjoner til globale sivilsamfunnsaktører, er en foreldet forståelse. Slike forbindelser er ikke et problem, men en styrke.  

Grunnen til at de norske aktørene spiller denne rollen er så opplagt at det kan være lett å overse: Det er tross alt våre partnerskap vi snakker om, relasjoner som er bygd opp mellom norsk sivilsamfunn og sivilsamfunn i utviklingsland gjennom mangfoldige tiår.

Det er en helt naturlig rollefordeling. Statlige aktører møter betydelige prinsipielle utfordringer ved direkte samarbeid med sivilsamfunn i andre land, og det er reell fare for at direkte initiativer blir fragmenterte og lite treffsikre, slik Liv Tørres også er inne på i innlegget sitt i Panorama.

Av samme grunn er norsk sivilsamfunn en helt naturlig innfallsvinkel for Norges bidrag til et lokalt og globalt økosystem av sivilsamfunnskamp for rettigheter. Det er ikke ensbetydende med at alle norske organisasjoner skal ha en garantert plass ved bordet, eller et argument mot å finne mer direkte måter å støtte sivilsamfunn i Sør. 

Store aktører favoriseres

Over tid har utviklingssamarbeidet endret seg med økt politisk fokus på målstyring og forvaltningskontroll, noe som favoriserer store og «profesjonelle» bistandsaktører.

Partnerskap har fått en sterkere betoning av kontraktør-relasjoner der organisasjonene nærmest leverer bistand på anbud for givere. Dette er spenninger vi må leve med. Men her ligger også noen av de største hindrene for lokalt ledet utvikling.

Både Norad og Robles har rett i at mer penger og beslutningsmakt må gis til partnere i Sør. Å lykkes med lokalt ledet utvikling krever vilje til nytenkning og risikodeling både fra givere som norske myndigheter og fra sivilsamfunnet. 

I stedet for å spisse støtteordningen, bør Norad tydeliggjøre hva sivilsamfunnsstøtten skal være: en ordning som styrker folks mulighet til å organisere seg, kreve sine rettigheter og forsvare de verdiene demokratiet bygger på – menneskerettighetene.

Dette igjen må være forankret i en god forståelse av hvordan det norske, globale og lokale økosystemet av sivilsamfunnsorganisasjoner faktisk fungerer.