Etterlyser skattereform og gjeldsslette

Hva skal bort i tidenes storrengjøring i bistanden? Alt som ikke direkte bidrar til få bekjempe fattigdom og ulikhet, mener Anne Cecilie Kaltenborn, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Da kan Norge få langt flere mennesker ut av fattigdom enn vi gjør i dag, mener Kalternborn. 

Men det betyr ikke at hun vil kutte i langsiktig bistand og strukturelle endringer – tvert imot.

1. Hva bør norsk bistand gjøre mindre av? 

Hadde Norge holdt seg til å støtte tiltak som direkte bidrar til fattigdomsbekjempelse og utvikling i de fattigste landene kunne vi fått langt flere ut av fattigdom enn vi gjør i dag.

I dag går nesten halvparten av bistandsbudsjettet til formål som absolutt er gode, men som er på siden av formålet til norsk bistand, slik som for eksempel asylutgifter i Norge, ikke-humanitær støtte til Ukraina eller klimafinansiering i mellominntektsland. Disse utgiftene mener Kirkens Nødhjelp må tas over andre budsjettposter. Kanskje det nå endelig er politisk vilje til å rydde opp i bistandsbudsjettet?  

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger? 

For det første: Det viktigste er å være tro mot målet om å bekjempe fattigdom og ulikhet. Da må vi prioritere de mest sårbare og marginaliserte gruppene. Men, for det andre: det krever også at vi må satse mer på det som ikke er direkte bistand, men snarere langsiktige, strukturelle endringer som i kanskje enda større grad avgjør hvor mange vi får ut av fattigdom.

Dette inkluderer å få globale skatteregler som gjør at land får økt inntekt til å finansiere velferdstjenester, å stanse gjeldskrisen som gjør at land betjener gjeld i stedet for å bekjempe fattigdom og kreve at rike land betaler sin rettferdige andel av klimafinansieringen som trengs. Får vi ikke til slike grep, sparker vi ben under vår egen bistandsinnsats.  

Siste, men avgjørende satsning, mener Kirkens Nødhjelp må være at større andel av bistanden går til å styrke sivilsamfunn og lokale aktører. Dette er avgjørende for å fremme rettigheter, demokrati og ansvarliggjøring av myndigheter i landene som vi jobber i, særlig i en tid hvor den regelstyrte verden er under press.  

3. Hvilke land/regioner bør prioriteres? 

Norsk bistand bør tydelig prioritere de minst utviklede landene og andre lavinntektsland, særlig sårbare og konfliktrammede stater. Det er i disse kontekstene flertallet av verdens ekstremt fattige nå lever, og der behovene er mest akutte. I ustabile stater er det ofte heller ikke attraktivt for internasjonalt næringsliv å investere, noe som også begrenser investering i utvikling. Derfor vil bistand ha størst betydning og potensial for effekt i disse områdene. 

4. Hvilke land/regioner bør nedprioriteres? 

Bistand til mellominntektsland bør i større grad nedprioriteres, særlig der midlene i liten grad når de fattigste direkte. I mange av disse landene finnes det andre finansieringskilder, som nasjonale ressurser, investeringer og lån. Samtidig har mellominntektsland ofte stor ulikhet, med en liten rik elite mens millioner lever i fattigdom.   

5. Hvilke aktører bør prioriteres? 

Sivilsamfunn og lokale aktører – inkludert de trosbaserte som står svært sterkt når det gjelder tillit og innflytelse – bør få en tydeligere prioritet. De har unik kontekstkunnskap, lokal legitimitet og evne til å skape varige endringer, særlig gjennom å styrke rettigheter og holde myndigheter ansvarlige.

Samtidig bør mer av støtten komme frem til lokale organisasjoner, som kan drive utvikling nedenfra. Norge bør også i større grad vurdere, eller revurdere, hvilken rolle internasjonale organisasjoner bør ha, og redusere bruken av ordninger der midler og beslutningsmakt fjernes fra lokale kontekster. 

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er det bra?

Støtten til Ukraina er både nødvendig og viktig, men det er problematisk at en så stor andel finansieres over bistandsbudsjettet. I dag går om lag en fjerdedel av den norske bistanden til Ukraina, hvor mye er ikke-humanitær støtte. Det innebærer at betydelige midler flyttes bort fra fattige land. Resultatet er at bistandens evne til å bidra til langsiktig utvikling og fattigdomsreduksjon svekkes. Slik støtte bør derfor i hovedsak finansieres utenfor bistandsbudsjettet. 

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det vanlige utviklingsbudsjettet?

Flyktningutgifter i Norge bør ikke belastes bistandsbudsjettet. Selv om slike utgifter kan rapporteres som bistand, bidrar de ikke til utvikling i fattige land. Her må vi holde fast ved formålet! Derfor mener vi flyktningutgifter i Norge bør finansieres utenfor bistandsbudsjettet, eller som et minimum begrenses gjennom et tydelig tak, slik at de ikke fortrenger innsats der behovene er størst.  

8. Og hva med utgiftene til Norges internasjonale klima- og skogsatsing? 

Klimafinansiering er viktig, men utgjør store utgifter som risikerer å spise opp bistandsbudsjettet. Som også Sending-utvalget helt riktig har påpekt: det må finansieres gjennom andre ordninger. Bistand må ha fokus på fattigdomsreduksjon. I dag ser vi at utslippsreduserende tiltak i mellominntektsland i økende grad finansieres innenfor bistandsbudsjettet. Dette kan gå på bekostning av innsats rettet mot de fattigste.  

9. Noe annet du vil legge til?

Det er avgjørende at norsk bistand fortsatt er forankret i et verdibasert ansvar for mennesker som lever i fattigdom, konflikt og sårbare situasjoner. Dette gjelder både humanitær innsats og langsiktig utviklingssamarbeid, som må sees i sammenheng, også med fredsbygging. Disse formålene henger sammen. 

I møte med kriser må Norge stå fast ved de humanitære prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet, og være en tydelig forkjemper for internasjonal humanitær rett. Særlig er beskyttelse av sivile helt avgjørende. For å sikre tilgang, tillit og effekt må Norge fortsette å være en fleksibel og forutsigbar aktør. 

Bistand kan komme til å ha positive ringvirkninger for Norge, men bør ikke styresT av slike egeninteresser. Hvis det skjer, risikerer vi å svekke både legitimiteten og tilgangen til sårbare grupper. I en tid med økende press på demokrati og menneskerettigheter må bistanden både møte akutte behov og bidra til varige samfunnsendringer – slik at behovet for bistand kan reduseres over tid.