Byråkratiets langsomme kvern

Stadig flere utviklingsland innlemmes nå i Bankens initiativ «Doing business» - hvor de vil motta årlige evalueringer av sin fremgang. Det er beregnet at dersom den tyngst regulerte fjerdedelen av landene i verden forenkler sine regelverk slik at de kommer på nivå med den minst regulerte fjerdedelen, vil dette alene skape en årlig økonomisk vekst på 2.2 prosent.
«Utviklingslandene har sannsynligvis mye mer å hente på å fjerne byråkrati enn på å be om mer bistand,» hevder Verdensbanken.

Argumentene for å lette på byråkratiet er overveldende. I mange land er det nærmest umulig å starte et firma, om man ikke er rik - både på penger og tålmodighet. Det kan koste mange årslønner bare å registrere seg, og man må gjennom en svært langsom kvern for å få de nødvendige godkjennelser.
Verdensbanken har beregnet at utviklingslandene ligger milevis bak OECD-landene på dette området. I et gjennomsnittlig rikt land måtte en forretningsmann fullføre seks prosedyrer, investere en sum tilsvarende åtte prosent av gjennomsnittlig årsinntekt, og vente 27 dager på saksbehandling for å få registrert et firma. I land med lav eller middels lav inntekt involverer den samme prosessen 11 prosedyrer, 122 prosent av en gjennomsnittlig årsinntekt og 59 dagers saksbehandling.
Som om ikke dette var nok, har arbeidstakerne i enkelte land så sterke rettigheter at næringslivet kvier seg for å ansette noen, hevdes det. Ifølge The Economist må en arbeidsgiver i Burkina Faso som vil si opp en ansatt først omskolere ham, deretter finne en ny jobb til vedkommende, for så å betale ham en sum tilsvarende 18 månedslønner i kompensasjon. «Dette er en av grunnene til at over 90 prosent av befolkningen i Burkina Faso fortsatt er bønder,» konkluderer det britiske tidsskriftet.

Verdensbankens prosjekt er velkomment av flere grunner. Den viktigste er at små- og mellomstore bedrifter utgjør ryggraden i næringslivet i nesten alle utviklede land, hvilket gjør det helt nødvendig å hjelpe de små aktørene med begrensede ressurser frem. En gjennomsnittbedrift i EU har faktisk bare tre ansatte. Fra ulike prosjekter knyttet til mikrofinans vet vi også at de minste bedriftene i utviklingsland ofte er de beste til å betale sine lån tilbake. De er drevet kostnadseffektivt av personer som er villige til å stå på og ta personlig ansvar for firmaets utvikling.
En annen viktig årsak til å hilse initiativet velkommen er at Verdensbankens direktør James Wolfensohn samtidig oppfordrer til en tosidighet i prosessen. Også bistandsgiverne må skjerpe seg, ved å samkjøre sine prosedyrer i større grad og dermed redusere belastningen på byråkratiene i mottakerlandene. Slik harmonisering står nå på dagsorden i mange giverland, og det er økt interesse for samarbeid om sektorprogrammer og flergiverfond. Norges samarbeid med Sverige om bistanden til Malawi er et eksempel på nytenkning, og ifølge Utenriksdepartementet i Oslo har samarbeidet bidratt til reduserte transaksjonskostnader for den pressede statsadministrasjonen i landet.

Men på det generelle planet går det tregt framover. Verdensbanken har regnet ut at det finnes over 63.000 bistandsfinansierte utviklingsprosjekter rundt om i verden, som alle er styrt av utallige krav, retningslinjer og prosedyrer. En FN-studie fant 1500 prosjekter bare i Burkina Faso, og et gjennomsnittlig utviklingsland må ifølge Verdensbanken forholde seg til 30 ulike multi- og bilaterale utviklingsorganisasjoner. Hver bistandsgiver sender i gjennomsnitt fem delegasjoner på besøk hvert år, hvilket i sum betyr at mottakerlandene hver uke må motta tre ulike delegasjoner. Det legger et enormt press på allerede ressurssvake forvaltningsapparater, og mange ser seg nødt til å bruke eksterne konsulenter. Denne konsulentnæringen skal nå ha nådd en omsetning på 4 milliarder dollar i året bare i Afrika, hevder Verdensbanken.
Det spørs imidlertid om bistandsgiverne er klare for å samordne seg ytterligere. Mange nasjoner og bistandsorganisasjoner er svært opptatt av at deres eget flagg skal stå plantet ved utviklingsprosjektet, og har mange byråkrater på lønningslistene som skal sysselsettes. Det er påfallende at Verdensbankens rapport ikke dokumenterer noen fremgang på dette området.

Det er i det hele tatt ikke så mye oppmuntrende å si om fremgangen etter den første evalueringen av prosjektet. Mindre enn en tredjedel av de fattige landene kunne vise til forenklingsreformer, og Afrika kom dårligst ut. Med unntak av noen eksempler, som overnevnte Etiopia, økte faktisk byråkratiet i noen andre land. Både i Malawi, Mauretania, Zimbabwe og Rwanda ble det dyrere å etablere et firma.
Begrenset suksess til tross er det ingen grunn til å avvise prosjektet. Verdensbanken har satt fingeren på et ømt punkt både for mottakerland og bistandsgivere.