Meninger:
Når virkeligheten endres, må også bistandsbudsjettet gjøre det
Norsk bistand møter en fullstendig ommøblert verden. Da blir det enda viktigere hvordan bistandsmidlene brukes.
Generalsekretær i Care Norge
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Når revidert nasjonalbudsjett legges frem 15. mai, sitter alle bistandsorganisasjoner, noen politikere og enkelte redaksjoner med kalkulatoren klar. Hvor mye går til bistand?
Ofte er det store spørsmålet om regjeringen når bistandsprosenten – altså målet om at én prosent av Norges totale inntekter skal gå til bistand. I år bør flere spørre seg: Hvordan brukes de rundt 50 milliardene det er snakk om?
Når Trump og andre kutter i bistandsbudsjettene, er det viktigere enn noensinne at norske penger kan utgjøre en forskjell. Da trengs det hardere prioriteringer.
Moral og egeninteresse
Da jeg begynte som generalsekretær i Care Norge for noen år siden, fikk jeg høre av veteraner i faget at jeg ikke skulle snakke om hvorfor bistand også er i Norges egeninteresse.
Nødhjelp og utviklingshjelp har lenge blitt fremstilt kun som et moralsk solidaritetsprosjekt. Det kan ha ført til at færre interesserer seg strategisk for bistand. I den politiske debatten blir bistand ofte snakket om som en utgiftspost, og ikke som en investering i vår felles fremtid – slik det faktisk er.
Vi har betydelig egeninteresse av å forhindre global ustabilitet og kriser – noe pandemier og krig har vist.
2025 er et godt år for en grundig debatt om bistandens mål og midler. I USA barberes hele bistandsbudsjettet. Men også i land rundt oss, som i Sverige og Nederland, kuttes det. Mange som tidligere var lengst fremme sammen med Norge i kampen for kvinners rettigheter, er ikke lenger å regne med.
Sats på likestilling
Når andre land endrer sine prioriteringer, må utviklingsminister Åsmund Aukrust se på hvor norske penger kan bidra mest.
En av de trendene som treffer Care og andre hjelpeorganisasjoner globalt, er tilbakeslaget for kvinners rettigheter. Trump fjerner støtten til hjelpeorganisasjoner som gir kvinner og jenter mulighet til å bestemme over egen kropp. Arbeid for mangfold, inkludering og å leve i frihet som den du er, forbys. Reaksjonære krefter styrer utviklingen i flere land, noe som gjør at jenter holdes borte fra skole, og kvinner nektes å delta i arbeidslivet. Da mister samfunnet utviklingsmuligheter.
Norge har mulighet til å lede an i kampen for jenter og kvinners rettigheter, og kan påvirke FN, Verdensbanken og andre land og givere til å bli med i en kraftfull allianse. Slik kan norske skattepenger ha effekt langt utover de milliardene Norge bevilger.
Styrk strategien – ikke bare summen
Det er over ti år siden sist det ble lagt frem en helhetlig stortingsmelding om utviklingspolitikk.
I dag står vi overfor en mer sammensatt og uforutsigbar virkelighet. For to år siden kom Sending-utvalget med sine ekspertanbefalinger om norsk utviklingspolitikk. Siden den gang er virkeligheten dramatisk endret. Da må også bistandspolitikken oppdateres.
Ikke minst må koblingen mellom nødhjelp og langsiktig utvikling styrkes. Bekjempelse av fattigdom er den beste investeringen for varige endringer i et samfunn, og innebærer i praksis både å styrke beredskap for kriser, og et viktig mål når mennesker står på bar bakke som følge av at krisen allerede er ute.
Kvinners rettigheter må forsvares og styrkes. Utdanning, reproduktiv helse og økonomisk frihet for kvinner gir varige resultater for hele samfunn, og er også i et nødhjelpsperspektiv viktig beredskap.
Det er folk og organisasjoner i lokalt sivilsamfunn som best vet hvor skoen trykker og hvordan presset kan lettes. Derfor er økt støtte og makt til lokalt sivilsamfunn en viktig nøkkel i en tid med flere kriser og større kamp om pengene.
Bistand handler om solidaritet med verdens fattigste – men også om å ivareta Norges interesser i en ustabil verden. Når verden endrer seg, må vi også debattere og prioritere i Norges innsats, slik at vi best mulig kan gjøre en forskjell.
