– La oss være tydelige om at egeninteresser påvirker

Assistert av Civita-rådgiver Øyvind Eggen har han nylig skrevet et notat om hvilke konsekvenser endringene i verdenssituasjonen har for bistands- og utviklingspolitikken. Notatet setter søkelyset på en rekke dilemmaer og målkonflikter som forsterker seg i kjølvannet av dette.

Blant annet stiller Huun Thomsen spørsmålet om hvordan et norsk bistandsprinsipp som mottakerorientering kan holdes i hevd samtidig som Norge søker å fremme norske strategiske interesser gjennom bistanden.

Geopolitikk i seks punkter

Civita-notatet Bistand i en ny verdenssituasjon oppsummerer de internasjonale geopolitiske endringene slik:

• Det vestlige «utenrikspolitiske overskuddet» er redusert som følge av krigen i Ukraina og et USA som setter NATOs sikkerhetsgarantier i spill. 
• Flere vestlige land, inkludert USA, gjennomfører store bistandskutt. Det internasjonale bistandssystemet er varig svekket. 
• Internasjonal bistand blir i større grad brukt som et utenrikspolitisk verktøy. Dermed mister det legitimitet og troverdighet som en kilde for solidarisk global finansiering.
• Verden blir mer multipolar, demokratiet er i tilbakegang og Vestens geopolitiske posisjon er i ferd med å svekkes. 
• I 2050 vil én av fire mennesker bo i Afrika. Den enorme befolkningsveksten, med en stor andel unge i befolkningen, kan skape både store økonomiske muligheter og alvorlige kriser. Begge deler vil påvirke oss. 
• Kina har fått en dominerende posisjon som utviklingspartner for mange lav- og mellominntektsland, og bruker denne strategisk. Mange afrikanske land har samtidig store gjeldsbyrder til Kina.

En ny erkjennelse

Huun Thomsen mener at en ny norsk bistands- og utviklingspolitisk strategi bør erkjenne at bistanden også er knyttet til våre egeninteresser.

– Det handler om å ta innover seg den nye geopolitiske situasjonen og vårt reduserte «utenrikspolitiske overskudd», og at politiske prioriteringer i tiden fremover trolig må rettferdiggjøres i større grad ut fra nasjonale hensyn. Samtidig må bistanden fremdeles ha et tydelig verdigrunnlag og et moralsk fundament, sier han.

Huun Thomsen, som selv har bakgrunn fra partiet Venstre, understreker at det ikke er  noe helt nytt fenomen at egeninteresser – for eksempel i form av sikkerhetspolitiske hensyn – spiller en stor rolle i bistanden.

– Under den kalde krigen så man det jo veldig tydelig. Krigen mot terror har også satt sitt preg på bistanden. Og i enda nyere tid: krigen i Ukraina, sier Huun Thomsen.

Civita-rådgiveren mener at slike geopolitiske begivenheter og perioder har hatt og vil ha svært store konsekvenser for bistandspolitikken.

– Så jeg mener bare at vi bør være eksplisitte om at geopolitikk påvirker bistanden. Og vi må være ærlige om dilemmaene som følger med. Og at spesielt i tiden fremover så kommer det jo til å være veldig krevende, sier han.

– Forskjell på retorikk og praksis

Huun Thomsen påpeker at det historisk sett har vært en viss forskjell mellom retorikk og praksis – når det sies at utviklingspolitikken er mye mer altruistisk enn den interessebaserte utenrikspolitikken.

– Retorisk har det vært en større forskjell enn det som har vært realiteten i praktisk politikk, sier han.

– Men mener du også at egeninteressene bør ha en større plass i bistands- og utviklingspolitikken?

– Det kommer an på hvordan man definerer egeninteresser. Men bistandspolitikken må definitivt ha et tydelig moralsk fundament for at den skal være politisk bærekraftig og ha legitimitet i befolkningen. Studier tyder på at det nettopp er det altruistiske perspektivet som fungerer som motivasjonen for befolkningen, kanskje stikk i strid med det mange politikere tenker.

– En generøs nasjon har myk makt 

Civita-rådgiveren viser til at det er mange situasjoner hvor sterke egeninteresser kan føre til en mindre kostnadseffektiv og mindre mottakerorientert bistandspolitikk. I slike situasjoner advarer han mot å bruke bistand som et verktøy for egeninteresser.

Han har merket seg at krefter i Unge Høyre, Frp og flere politikere på høyresiden argumenterer for at Norge bør bruke bistand mer som et utenrikspolitisk instrument. Vanlige argumenter i den retningen er å legge ned fagetaten Norad og kutte i bistandsadministrasjonen, at bistand bør kunne brukes i bytte mot returavtaler for å stanse migrasjonsstrømmer, eller for å fremme norsk næringsvirksomhet i mottakerland.

– Men jeg mener, paradoksalt nok, at slike grep vil svekke Norges myke makt, fordi det er i vår interesse å bli oppfattet som en generøs nasjon og skille oss ut som en mer solidarisk giver enn andre vestlige land. Dessuten er en slik strategi trolig litt overvurdert – bistand er ikke viktig nok for mange mottakerland til at de vil endre på politiske veivalg.