Da regnbuen brast

Erkebiskop Desmond Tutu trakk sitt siste pust søndag morgen i sitt hjem utenfor Cape Town. Han ble nitti år og afrikanere over hele kontinentet nynner en blues i respekt og vemod over en av de største hellige menn de noen gang har hatt.

Han reiste rundt i den kristne, vestlige verden som en misjonær for å fortelle oss at deler av det evangeliet vi engang kom for å forkynne for hedningene, har vi i mellomtida glemt: Likeverd, like rettigheter. Respekt. Og han hadde frekkhetens nådegave til å si at «Gud står på de fattiges side».

Bøy kne, du hvite mann.

Han var prest i Johannesburg da opptøyer med skoleungdom brøt ut i 1976. De nektet å dra på skolen så lenge boerspråket afrikaans skulle være undervisningsspråk. Opptøyene endte med at sju hundre barn ble drept av politiet.

Den unge domprosten dro til Soweto hvor opptøyene pågikk. Han blandet seg, og skjermet de unge. Han skrek mot politiet og det var her han forsto at en prest ikke kan snu ryggen til politiske spørsmål. Da må han samtidig snu ryggen til sine soknebarn. Han ble siden generalsekretær i Det sørafrikanske kirkerådet, og det var der han fikk alle kirkene med seg i kampen mot apartheid.

Det var ingen selvfølge at kirker skulle mene noe kritisk om noe så politisk som samfunnets grunnvold.

De hvite kirkene, med sin egen apartheidteologi, gikk ut av kirkerådet da Tutu kom. Under hans ledelse vendte kirkerådet seg ut mot verden for å søke støtte, og den fikk de, særlig fra Norge. Det går en rett linje fra dagens debatt om Den norske kirke skal mene noe om politikk til besøkene fra den kortvokste svarte presten på syttitallet. Kampen mot raseskillepolitikken er en sak for alle kirker i hele verden. Der snudde Den norske kirke fra selvopptatt moral til aktiv støtte til kampen mot apartheid.

Siden kom andre saker, som atomvåpen, klima og flyktninger. Desmond Tutu gjorde det norske kristenfolket politisk bevisste. Og norske politikere bevisst sitt ansvar sørligst i Afrika. Det endte med at kirken formidlet flere hundre millioner kroner til kampen mot apartheid, regjeringen brukte milliarder.

Det var under Tutus ledelse i kirkerådet at kampen ble internasjonal.

Siden ble han erkebiskop i Cape Town, men reiste verden rundt for å snakke ned sitt lands hvite mindretallsregime. Han latterliggjorde dem internasjonalt: Tenk å ha hudfargen bestemme hvem som får og ikke får… Hvorfor ikke formen på nesa? All makt til de med lange neser. Slik snakket han, og de inndro til slutt passet.

Han var hatet av de hvite i landet, og ministre kalte ham en terrorist. For de svarte var denne lederen av kirkerådet i en nøkkelposisjon. De politiske lederne for de ikke-hvite satt i fengsel eller hadde gått i eksil. Partiene der var forbudt. Det eneste sted man kunne snakke åpent var i kirkene.

Men var han politiker eller prest? Aktivist eller forræder?

Da Tutu mottok Nobels fredspris i Oslo i desember 1984, avsluttet han sin tale med en piskesnert som de hørte helt nede i Pretoria, særlig der: «Hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss?» Slik fikk han satt horn på den regjering som styrte Sør-Afrika.

Da kampen mot apartheid var vunnet, fikk erkebiskopen en ny oppgave. Han ble gjort til leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen, for hva skulle man gjøre med fortida?

Skulle regimets torturister og terrorister, massemordere og snikskyttere gå fri? Løsningen ble sannhet og forsoning. Ikke tilgi og glemme, men huske, og så tilgi. «Vi skal gjerne tilgi», sa Tutu, «men vi vil vite hva vi skal tilgi.» Og mer enn 20.000 skyldige måtte stille seg foran biskopens og hans kommisjon i åpne fjernsynsoverførte møter gjennom tre år. Påkjenningene var voldsomme. Så mye blind vold, så mye beregnet brutalitet, ondskap og hensynsløshet.

Tutu ba, Tutu trøstet, Tutu brøt sammen og måtte hjelpes på bena, men det var ingen andre som kunne berge dette sjansespillet om nasjonens sjel.

Så følger en ny tid, hvor oppgjøret er over, og landet skal bygges.

Til stor forbløffelse for dem som skal bygge landet, sier Tutu: «Nå er tida for kirkens støtte til frigjøringsbevegelsen ANC over. Nå skal den nye regjeringen voktes med kritiske blikk. Like kritisk som med den forrige.»

På den tida bodde jeg i Cape Town og møtte ham både til morgenbønn og frokost. Han var ikke nådig med heltene fra kampen mot apartheid. Han mente de hadde kastet seg på gullvogna, the gravy train. «See how they dress!»

Jo, de var pene i tøyet, men Nelson Mandela slo tilbake mot sin gamle, men nykritiske venn: «Hvordan vi går kledd? Og det skal jeg høre fra en mann i kjole?»

Etter hvert som korrupsjonen vokste, skjønte mange hva Tutu hadde sett. Og til slutt sa han det, rett ut: «Jeg tror ikke jeg kan stemme på dette partiet lenger.» Det var vel det som var grunnen til at han knapt ble invitert i Nelson Mandelas begravelse. De fleste hadde regnet med at det var nettopp Desmond Tutu som skulle løfte Mandela inn i evigheten.

Desmond Tutu inviterte imamer og rabbinere, buddhistmunker og gudløse filosofer i det fellesskap som motstand krevdes.

Han samarbeidet siden med alle religioner i Sannhetskommisjonen, og siden i kampen for kvinner og homofile. Det er den samme kampen, har han sagt. Apartheid skilte mennesker etter hudfarge. Noen skiller mennesker etter kjønn, andre etter om de elsker menn eller kvinner. «Hvis de homofobe skal til himmelen, drar jeg ikke dit,» sa Tutu. «Da drar jeg heller til et varmere sted!»

Det begynte med kampen mot urett, så ble det en ny kamp for forsoning, for å ende som kritiker av dem som misbrukte ny makt. Han har spilt alle rollene, og det har ikke vært svik i ham.

Tutu mediterte hver dag. Det var slik han så Guds sørgmodige øye, og manet ham til kamp mot urett. Tutu lo hver dag og fortalte vitser om jomfru Maria. Det var alltid Tutu som fant ordene vi trengte. Når raser og farger og stammer sto mot hverandre, fant han opp et nytt ord: Regnbuenasjonen. Det er disse fargene som gjør oss mangfoldige, ikke enfoldige, som samler, ikke skiller. Til fattige sa han: «Du er ingen kylling, du er en ørn. Fly, eagle, fly!!!»

Da Tutu ble innsatt som biskop i 1986 måtte han følge de gamle anglikanske tradisjoner; å banke på den tunge døra til katedralen tre ganger med hyrdestaven. Så ble den lukket det opp, og Tutu kom dansende opp kirkegulvet.

Det var vel det som skjedde ved Perleporten søndag morgen. Desmond med staven, og så inn i himmelriket til dans og fest.

Men det er blitt stillere på jorden.