Det gamle treet i Arusha

Han stirrer på meg med et bestemt blikk, men smiler og inviterer meg hjem til sitt hus i sentrum av Arusha. På veien hilser folket ham med «mzee!» - en respektfull hilsen til eldre.
Konen, som våkner opp fra sin ettermiddagshvil når vi ankommer leiligheten, går umiddelbart ut på kjøkkenet for å lage i stand mat til gjesten, meg, slik skikken er.

Rashid Khan Hussein vil lære meg litt om afrikansk kultur og egenart. Han forteller fra sine barndoms og ungdomsår i Arusha.
- Jeg husker særlig markedsdagene hver helg, da alle landsbykvinnene kom til byen med esler fullpakket med varer for salg, sier han tankefullt og forklarer hvordan et enormt tre bredte seg ut som en enorm parasoll, like ved markedsplassen. Treet var så stort og gammelt at ingen kunne huske å ha sett det vokse, forklarer han.
- Det som alltid forundret meg, var at ingen mennesker fikk nyte godt av skyggen, men at alle eslene ble parkert under det store treet. Under markedsdagene var der så mange esler at jeg ikke kunne begripe hvordan eierne kunne skille sitt esel fra en annens.
Jeg nikker interessert, selv om det ikke er første gang jeg hører historien.
- Det er tørke nå, konstaterer Rashid og sikter til de knusktørre ørkenslettene rundt Mt. Meru. - Befolkningen forbereder seg til sult og nødstilstander.
Jeg nikker bekreftende.
- Men dette er noe vi er vant til. Fra tidenes morgen har vi valgt å leve i en slik syklus. Men ikke uforberedt. Våre forfedre overførte en kunnskap og tro, som ga oss forsvar mot tørken.
For litt over førti år siden opplevde vi en tørkeperiode tilsvarende den du ser i dag. Det korte regnet hadde uteblitt og det lange regnet var forsinket. Sult, tørst og nød krøp stadig nærmere, ettersom regnet uteble.
En markedsdag kom alle landsbykvinnene til byen, gående, uten sine varer og esler. Jeg husker himmelen var klar og solen brente nådeløst, mens de samlet seg rundt det enorme treet, hvor de begynte å synge og danse.
Kvinnene fortsatte å synge og danse under skyggen av det ærverdige gamle treet, mens solen fortsatte sin ferd over horisonten. Med ett forsvant solen bak enorme uværsskyer som vokste ut av intet. Kvinnene fortsatte sin sang og dans, uanfektet av mirakelet som kjølte ned den brennhete og knusktørre leirjorden.
- Selv når regnet slo over oss som en foss fortsatte de, som om ingenting hadde hendt til dagen var over. Da dro de ut av byen og hjem til sine landsbyer.
- I tre hele dager og netter slo regnet så kraftig ned over Arusha, at veiene forsvant under kraftige elver. Unger og eldre ble holdt innendørs. Ja, sannelig var det svært få som våget seg ut i det kraftige regnet i det hele tatt. Alt løst ble skylt vekk i de kraftige strømmene.
- Etter den tredje natten var regnet slutt og det fantes ikke en sky på himmelen. Igjen brente solen nådeløst, men nå var jorden rik på vann og gresset begynte å spire. Kyrne fikk ferske beitearealer og bøndene fikk sådd. Vi var reddet for denne gang, forklarer han.

Rashid venter en stund før han fortsetter:
- Du må forstå at enhver afrikaner i bunn og grunn er en miljøverner. For oss har villmarken og trærne vært et skattkammer med uendelige formål, forteller han og ramser opp medisin, skygge, vannlagring og jordforbedring.
- Og egenskaper, som den vestlige vitenskap ikke kan slå seg til ro med, knyttet til den afrikansk tradisjon - kunnskap, magi og egenart. Når den hvite mann ikke forstår den afrikanske virkelighet, motarbeider han den og raserer den etter beste evne, sier han.
- I dag står ikke treet der lenger. De hvite misjonærene felte vårt hellige tre for flere tiår siden. Og deretter spottet de vår afrikanske tradisjon og kultur ved å plassere latrinene til buss-stasjonen akkurat der hvor treet engang sto.

Det er ingen hemmelighet at misjonærene slet lenge med å få fotfeste i Tanzania. Men da kristendommen først fikk fotfeste, startet jakten på hellige «ting» for å svekke den tradisjonelle tro. En av disse «tingene» var nettopp eldgamle og hellige trær. Trær som ble beskyttet for sin religiøse forankring i den tradisjonelle troen. I den katolske kirkes 100-årsjubileumsbok fra 1978, står det åpenhjertig om denne jakten på hellige ikoner. Og om alle de hellige trærne som ble kuttet ned over hele Tanzania.
(Artikkelen er forkortet, red.)

Arild Mehn-Andersen er frilansjournalist.