Det tar tid å lege fortidas sår i Sør-Afrika

Fordeling av jorda er et av de viktigeste spørsmålene i parlamentsvalget som avholdes omtrent på tiårsdagen for Sør-Afrikas demokrati.
Ti år etter det første demokratiske valget i 1994 har mindre enn tre prosent av det sørafrikanske jordbrukslandet skiftet hender. Landless People's Movement (LPM), som over de siste årene har vokst til å bli en av de sterkeste organisasjonene i det sørafrikanske sivilsamfunnet, mener at tallet viser ANCs svik overfor sine egne løfter.
- Vi var optimistiske i 1994, da ANC lovte reell omfordeling. Ved det neste valget, i 1999, trodde vi fortsatt på dem da de sa at de trengte mer tid. Men nå er tålmodigheten vår over, sier Mangaliso Kubheka fra LPM.

Ingen selvkritikk. Men ifølge ANC går prosessen som planlagt.
- Vi forstår at jordreform er avgjørende for vårt unge demokrati. Og det er nettopp derfor vi går grundig fram. Ingen er interesserte i en situasjon hvor vi dumper folk på ubrukt jord og overlater dem til seg selv, sier Abbey Makoe, pressetalsmann for Ministeren for jordspørsmål Angelo Thoko Didiza. Og fortsetter:
- Jeg er overbevist om at vi vil nå målet vi har satt oss - at minst 30 prosent av jorda skal være omfordelt innen 2015.

Flere tusen krav. Makoe trekker fram oppreisningsprogrammet som et eksempel på ANC-regjeringens suksess i å kompensere for fortidas urett. Programmet er en av grunnpilarene i jordreformen og gjør det mulig for alle som ble tvangsflyttet etter 1913, eller etterkommerne deres, å kreve tilbake landet hvor de bodde. Da tidsfristen gikk ut i 1998, hadde mer enn 48 000 krav blitt levert inn.
- Vi er nå i ferd med å behandle sakene, og så langt har mer enn halvparten av dem blitt innvilget, sier Makoe.

Markedsstyrt reform. Forsker Ruth Hall skriver doktorgradsoppgave om den sørafrikanske jordreformen ved universitetet i Oxford. Hun er enig med LPM i at reformen går tregt, noe hun mener først og fremst skyldes ANC-regjeringens redsel for å støte bort utenlandske investorer.
- ANC-regjeringen nekter å avvike fra «villig selger-villig kjøper»-prinsippet. Selv om de har juridisk mulighet til det, har de så langt ikke ekspropriert et eneste landstykke for omfordeling, sier hun. Og det gjør ifølge henne prosessen unødvendig dyr og langsom:
- Slik situasjonen er nå, må faktisk regjeringen kjøpe en tredel av alt jordbrukslandet i Sør-Afrika til markedspris dersom den skal innfri sine egne løfter, sier hun.
Også LPM oppfatter «villig selger-villig kjøper» prinsippet som problematisk: - Det er dypt urettferdig, fordi det gir de som eier jord mulghet til å diktere og trenere hele prosessen. Landeierne er ofte mot fordeling. Og slik situasjonen er nå, kan de simpelten si at de ikke er villige til å selge, eller forlange en uhørt høy pris, sier Kubheko.

Samarbeid. Men regjeringen forsvarer bruken av markedskrefter:
- «Villig selger - villig kjøper» prinsippet viser at vi ønsker en redelig prosess, basert på samarbeid heller enn konfrontasjon. Det er fornuftige mennesker involvert, og så langt har vi klart å samarbeide bra med de fleste jordeierne i en prosess som har tilfredstillt alle parter. Vi vil unngå det som har skjedd i andre afrikanske land som har valgt en mer konfronterende linje, sier Makoe som lar det skinne gjennom at han sikter til Zimbabwe.

Svart middelklasse. Det er ikke bare gjennom å kjøpe jord på det åpne markedet at den sørafrikanske jordreformen er basert på markedskrefter. Et annet sentralt program i reformen, redistribusjonsprogrammet, er ment å gjøre det mulig for folk å kjøpe eiendom med statlig støtte. Fram til 1998 var dette basert på en støtteordning hvor familier som tjente mindre enn 1500 kroner i måneden kunne søke om opp til 16 000 kroner for å kjøpe land. I 1998 ble dette erstattet av et nytt program, Land Redistribution for Agricultural Development (LRAD), hvor størrelsen på den statlige støtten ble avhengig av hvor mye søkeren selv kan legge inn av egenkapital. Ifølge Hall viser dette at regjeringen er mer opptatt av å skape en landeiende, svart middelklasse enn av reell omfordeling.
ANC ser imidlertid annerledes på saken: - «Land Redistribution for Agricultural Development» har vært en suksess. Flere tusen mennesker har blitt i stand til å kjøpe jord gjennom programmet, og jeg er sikker på at det vil utgjøre ryggraden i jordreformen i framtida, sier Makoe.

«No land - no vote». For ett år siden lanserte LPM kampanjen «no land - no vote». Beskjeden deres var klar: Uten reell omfordeling av jorda kan ikke regjeringspartiet regne med deres stemmer. Og for en måned siden truet de offentlig med å invadere gårder på den kommende valgdagen 14. april, noe som vakte sterke reaksjoner fra ANC.
- Dette er fullstendig tull. Hvis de er misfornøyde med ANC får de stemme på et annet parti, sier Makoe.