Dype skygger over solfylt krydderøy

Tanzania har lenge vært regnet som et av de fredeligste land i Afrika. Landet fikk sin selvstendighet i 1961. I 1964 fant det sted en blodig revolusjon på Zanzibar, hvor den nyinnsatte presidenten, Abeid Karume, iverksatte en brutal afrikanisering av den arabiske kulturen på Zanzibar. Samme år ble union med Tanganyika inngått, og landet fikk navnet Tanzania.
Etter sterkt press ble flerpartisystem innført i 1994. I 1995 ble det for første gang avholdt flerpartivalg i Tanzania og på Zanzibar. Siden dette valget har regjeringspartiet CCM (revolusjonspartiet) og Zanzibars eneste reelle opposisjonsparti, CUF (Civil United Front), vært i konflikt. CUF - med internasjonal støtte - hevdet at det hadde forekommet valgfusk, og nektet å godkjenne valgresultatet. All bilateral bistand til Zanzibar, også fra Norge, har siden 1995 vært frosset.

Unionen slår sprekker. 29 oktober i 1999 døde Julius Nyerere, Tanzanias mektige mann. Han hadde da mer eller mindre egenhendig styrt landet siden selvstendigheten. Med Mwalimu - «læreren» - borte, forsvant limet som hadde holdt så vel unionen som regjeringspartiet sammen.
Unionen med fastlandet er blitt en vanskelig politisk sak også for regjeringspartiet på Zanzibar. De føler at landets selvstyre i praksis gir parlamentet på Zanzibar liten politisk handlekraft, siden både utenrikspoliske og økonomiske spørsmål avgjøres av unionsregjeringen. Regjeringspolitikere på Zanzibar har et stadig sterkere behov for å vise sin selvstendighet i forhold til partifellene på fastlandet. I januar fikk havnen på Zanzibar status som frihavn. Dette ble fra fastlandets side tolket som et viktig steg mot økt politisk selvstyre. I en forlengelse av unionsproblematikken står spørsmålet om statsborgerskap og nasjonalitet sentralt.
En viktig sak i forhold til å markere selvstendighet og integritet i forhold til fastlandet er spørsmålet om medlemskap i OIC (Organisation of the Islamic Conference). I 1993 meldte regeringspartiet på Zanzibar øya inn OIC, men ble tvunget av unionsregjeringen til å trekke medlemskapet. Medlemskap stred, i følge Nyerere, mot grunnloven og truet unionen. Medlemskap er pånytt et politisk tema på Zanzibar. Det ville være viktig på to nivåer. For det første har det en pragmatisk side, ved at det ville kunne gi gode lånebetingelser og dermed større økonomisk frihet til øya. For det andre ville det ha en viktig symboleffekt, ved å sette fokus på Zanzibars muslimske identitet. Dette ville kunne virke samlende for Zanzibars befolkning, men samtidig stimulere en polarisering: avstanden markeres mellom Zanzibars muslimske kultur og den overveiende kristne kulturen på fastlandet.

Fredsavtale tilsidesatt. I juni i fjor undertegnet CUF og CCM en fredsavtale. Meglinger, ledet av Det Britiske Samveldet, hadde da pågått siden 1997. Da avtalen endelig ble undertegnet, var det håp om en slutt på striden mellom de to partiene. For første gang våget innbyggerne på Zanzibar å snakke åpent om politikk. Avtalen mellom CCM og CUF skulle sikre partiene lik adgang til massemedia, og frihet til å drive politisk aktivitet. Videre skulle grunnloven og valglovene revideres, og valgkomiteen skulle få politisk nøytrale medlemmer. Men ett år etter at avtalen ble undertegnet er disse tiltakene ikke iverksatt. Det er lite igjen av den forsoningsånden som i fjor sommer preget landet.

Indre konflikt. I dag er den interne politiske situasjonen på Zanzibar mer alvorlig enn noen gang siden det omstridte valget i 1995. Mange og tildels grove brudd på menneskerettighetene er blitt rapportert av internasjonale organisasjoner. De har rettet skarp kritikk mot regjeringen for dens bruk av fengsling, forfølgelse og vold mot opposisjonen. Mest urovekkende er saken mot 18 framtredende opposisjonspolitikere, blant dem fire parlamentsmedlemmer. «De 18», som de kalles i tanzaniansk presse, har sittet i varetekt i over tre år, anklaget for høyforræderi og kuppforsøk. Denne saken har vakt internasjonal oppsikt, og er blitt en vanskelig sak for CCM.
«Jeg avslører vel neppe med dette ikke noen statshemmelighet. Tro meg dette er en politisk rettssak», uttalte Zanzibars statsadvokat Ali Muhammad Omar nylig. Hadde han stoppet der, ville uttalelsen hans vært ukontroversiell. Men Omar ville som nyvalgt statsadvokat markere sin lojalitet mot regjeringspartiet, og fortsetter derfor: «…det er min klare mening at disse 18 fortjener å bli hengt omgående.»
Det er i dag vanskelig å se hvordan regjeringspartiet kan komme ut av denne saken uten å miste ansikt. Sist mars underskrev 45 CCM-representanter i unionsparlamentet et opprop som krevde at de 18 umiddelbart ble løslatt. Men fortsatt er saken uløst. Rettsforhandlinger ble forsøkt innledet i april, men ble avsluttet etter at det kom til opptøyer utenfor rettslokalet. Noen dato for en ny rettssak er ennå ikke fastsatt.
En norsk delegasjon kom nylig tilbake fra det årlige giverlandsmøte (Consultative Group Meeting) i Dar es Salaam. I en uke var hele det vestlige giversamfunnet og tanzanianske myndigheter samlet til politiske drøftinger. På dagsordenen stod Tanzanias bistandspolitiske framtid og landets generelle utvikling. Representantene understreket på det sterkeste viktigheten av at unionspresident Benjamin Makapa tar ansvar og forsøker å løse den fastlåste situasjonen på Zanzibar.
«Coca-Cola er det samme over hele verden, demokrati er det ikke,» uttalte Mkapa nylig. Kritikken fra giverlandene i vest ser altså ut til å prelle av. Mkapa og unionsregjeringen fastholder at den politiske krisen er et internt anliggende, og derfor bør løses av myndighetene på Zanzibar. Mens unionspresidenten driver ansvarsfraskrivelse og er lite lydhør for kritikk fra giverlandene, bruker CCM på Zanzibar den politiske uroen som påskudd for å utsette rettsaken på ny, samtidig som vilkårene for opposisjonen blir stadig vanskeligere.

Religion i politikken. I kjølvannet av den politiske uroen følger en radikalisering av islam. Det mest konkrete uttrykket for tilstedeværelsen av radikale muslimske krefter i Øst-Afrika er bombingene av de amerikanske ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998; en aksjon som USAs statsfiende framfor noen, Osama bin Laden, har fått skylden for. På Zanzibar er saudiarabisk islam tilstede og finansierer utdanning og bygger moskeer. De islamistiske bevegelsene på Zanzibar har ved flere anledninger tatt initiativ til store politiske demonstrasjoner mot turisme, innflytelse fra fastlandet, og hva de ser som en verdsliggjøring av den muslimske kulturen på Zanzibar. Dette er bevegelser som hovedsakelig unge menn tiltrekkes av. De finner sitt mobiliseringspotensiale i en vanskelig økonomisk situasjon, stor arbeidsledighet og en stadig sterkere vestlig innflytelse.
Islam blir i økende grad innvevd i den politiske debatten. Særlig viktig er her forholdet mellom opposisjonspartiet CUF og de islamske sufi-brorskapene. Islamsk symbolikk og ritualer spiller en stadig viktigere rolle i politiske møter og velgermobilisering. Politikere søker støtte fra religiøse nettverk og karismatiske religiøse ledere. Tanzanianske aviser klassifiserer nå politiske kandidater i forhold til etnisk og religiøs tilhørighet. Dette er oppsiktsvekkende i offisielt sekulære Tanzania. Et land som helt siden selvstendigheten har holdt fast på at etnisk tilhørighet og religion ikke skulle komme i veien for den enhetstanken som lå i Nyereres ide om den afrikanske sosialismen.

Fram mot valget. Zanzibars politiske og kulturelle framtid avgjøres nå i tiden fram mot president- og parlamentsvalget 29 oktober. Presidentkandidatene på Zanzibar er nå klare. Det var aldri tvil om at Sheiff Shariff Hamad var CUFs kandidat. Innad i CCM falt valgt tilslutt på Aman Arbeid Karume, sønn av Zanzibar første president. Reaksjonene etter denne nominasjonen er positive, også CUF har uttalt at dette var et klokt valg. Det gjenstår å se om Karume har vilje til å sette handling bak sine gode ord om løsning på konflikten.
«Haki. Sawa. Kwa wote» - «Rettferdighet. For alle. Nå». Det politiske slagordet til opposisjonspartiet CUF understreker behovet for snarlig løsning på den spente politiske situasjonen. To viktige tiltak må iverksettes for å hindre at uroen utvikler seg til en blodig konflikt: De 18 opposisjonspolitikerne må løslates, og fredsavtalen som ble forhandlet fram i fjor sommer må implementeres. Og dette må skje raskt: Tålmodigheten er slutt, det er oppfatningen både hos folk flest og hos stadig flere politikere.

Artikkelen er skrevet av Gørill Husby ved Institutt for fredsforskning - PRIO. Hun har gjort et forskningsarbeid om den politiske situasjonen på øya.