Syklonen avdekket maktmisbruket på Sri Lanka

MeeNilankco Theiventhran MeeNilankco Theiventhran

Seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Kristian Stokke Kristian Stokke

Professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Minst 635 mennesker mistet livet som følge av syklonen Ditwah på Sri Lanka. Gjenoppbyggingen kan koste 6–7 milliarder dollar, noe som utgjør mellom 3 og 5 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Ditwah er likevel ikke hovedårsaken til krisen som nå ryster landet.

De dypere årsakene er strukturelle og omfatter flere tiår med vanstyre av offentlige midler, svekking av forvaltningsinstitusjoner, dårlig miljøforvaltning, økt klimasårbarhet, politisk motiverte utviklingsprosjekter og en dyp gjeldskrise.

Dette og andre forhold har gjort landet lite motstandsdyktig overfor klimarelatert ekstremvær som Ditwah. 

Med mindre disse underliggende problemene blir tatt tak i, kan neste syklon få enda større konsekvenser.

En ventet katastrofe 

Ødeleggelsene var forårsaket av en naturkatastrofe, men var forsterket av manglende klimatilpasning.

Sri Lanka har lenge kjent sin sårbarhet for flom, jordskred og ekstremnedbør, men skiftende regjeringer har gjennomgående nedprioritert klimatilpasning.

Dreneringssystemene forfalt, åssider ble avskoget og myrområder som skulle dempe flom, ble brukt til kommersiell eiendomsutvikling.

Mens milliardlån gikk til motorveier og prangende investeringsprosjekter, ble grunnleggende vernetiltak – støttemurer, elvevoller, varslingssystemer og robust infrastruktur – forsømt.

Ditwah blottla ikke bare at naturmiljøets egen tåleevne var svekket. Syklonen viste at nødvendige forebyggende tiltak ikke ble iverksatt for den klimarealiteten landet nå møter. Dette er en styringssvikt, ikke naturens svik.

Gjeldstynget stat 

Da syklonen traff, var Sri Lankas økonomi allerede sterkt svekket etter statsbankerotten i 2022 – den alvorligste økonomiske krisen i landets historie.

Staten møtte den nye katastrofen med minimale økonomiske buffere: valutareservene var uttømt, handlingsrommet i budsjettet var sterkt begrenset, lånekostnadene var økende og strenge betingelser fra det internasjonale pengefondet førte til stans i offentlige investeringer. 

Det var dermed forutsigbart at regjeringen straks måtte be Det internasjonale pengefondet (IMF) om nødhjelp – rundt 200 millioner dollar – for å starte det umiddelbare redningsarbeidet og gjenoppbyggingen etter syklonen.

Sagt med andre ord, tiår med finansielt vanstyre og ugjennomsiktige lånepraksiser fratok staten evnen til å beskytte sine innbyggere mot klimarisiko, og økte samfunnets sårbarhet for naturkatastrofer som syklonen Ditwah.

Gjenoppbygging kan gjenta feilene

Gjenoppbyggingen etter Ditwah vil være en av de største offentlige utgiftene i landets moderne historie.

Dette vil skje i en politisk og økonomisk kontekst der grunnproblemene i offentlig styring ikke er ryddet av veien, til tross for den nåværende regjeringens intensjoner om å gjøre nettopp det.

Risikoen er klar: uten dyptgående reformer kan store gjenoppbyggingsmidler forsterke de samme sårbarhetene som gjorde syklonen så ødeleggende. Det politiske presset for raske og synlige tiltak – veier, boligbygg og prestisjeprosjekter – er allerede tydelig. Slike tiltak gir overskrifter og innvielsesbilder, men gjør lite for å redusere sårbarhetene som gjorde syklonen så ødeleggende.

Det Sri Lanka trenger er langt mindre glamorøst. Landet trenger streng regulering av bygging i skråninger, restaurering av myrer og naturlige flomdempere, forsterkning og vedlikehold av drenerings- og kanalsystemer, gjennomsiktig og konsekvent arealplanlegging, styrkede og godt finansierte lokale myndigheter og uavhengig kontroll av gjenoppbyggingskontrakter.

Disse tiltakene er ikke bare tekniske. De utfordrer inngrodde klientelistiske nettverk som har tjent på uregulert utbygging og politisk kanaliserte utviklingsmidler.

Valget mellom politisk bekvemmelighet og reell motstandsdyktighet vil prege landets sårbarhet for nye naturkatastrofer i de kommende årene.

Gjeldsforhandlinger er ikke nok 

Gjeldskrisen omtales ofte som et rent finansielt problem, men den er i bunn og grunn et styringsproblem.

Lånemønstre har i mange år fulgt den politiske elitens egne interesser og prioriteringer framfor samfunnsbehov eller økonomisk fornuft.

Dyre prosjekter ble godkjent uten solide forstudier, anskaffelsesprosesser ble korrupte og offentlige institusjoner har prioritert kortsiktige politiske hensyn framfor langsiktig planlegging.

I et slikt klima vil selv en vellykket gjeldsomstrukturering bare gi et midlertidig pusterom hvis ikke styringen reformeres. Uten dette vil de samme problemene – ugjennomsiktige lån, politisk bestemte infrastrukturvalg og forsømmelse av offentlige goder – vedvare og forsterke sårbarheten for framtidige katastrofer.

En klimamotstandsdyktig økonomi kan ikke bygges på fundamentet av en gjennompolitisert stat.

De fattigste rammes hardest 

Den kanskje mest brutale sannheten Ditwah avdekker, er hvordan risikoen fordeles ujevnt.

Hardest rammet ble småbønder, dagarbeidere, uformelle bosetninger og dem som bor på ustabile skråninger eller i flomutsatte områder. Dette er ikke tilfeldig, det er resultatet av tiår med ujevn utvikling.

Når sosiale sikkerhetsnett er svake, lokale myndigheter underfinansierte og miljøregler håndheves selektivt, er det de fattigste som må ta kostnadene ved klimasjokk.

Ditwah gjorde ikke bare fattigdomsrisikoen tydeligere – den avdekket hvordan utviklingsmodellen systematisk skyver klimasårbarhet nedover i samfunnet.

En mulighet til omstilling 

Sri Lanka står nå ved et veiskille. Landet kan behandle Ditwah som en episodisk tragedie, svare med kortsiktige løsninger og gå tilbake til vante mønstre. Eller det kan bruke krisen til å konfrontere de grunnleggende styringssvakhetene som gjentatte ganger har gjort klimahendelser til nasjonale kriser.

Dette krever imidlertid et transparent rammeverk for gjenoppbygging, klare anti-korrupsjonstiltak, strengere håndheving av miljøreguleringer, styrkede lokale myndigheter, integrering av klimarisiko i offentlig investeringsplanlegging og slutt på politisk motiverte infrastrukturinvesteringer.

Gjenoppbygging etter Ditwah handler ikke bare om å reparere skader – det handler om å endre de styringssystemene som skapte skadene. 

Uten slike endringer vil Sri Lanka forbli i en ond sirkel: katastrofer utløser gjeld, gjeld svekker motstandskraft og svak motstandskraft forsterker neste katastrofe. Tragedien ligger ikke bare i syklonen – den ligger i de styrings- og gjeldssvakhetene som gjorde den til en nasjonal katastrofe. Uten strukturelle endringer kan neste naturkatastrofe bli enda mer ødeleggende.