Mens verden tier – venter tamilene fortsatt på rettferdighet

Kavitha Gengatharan

Medlem av den tamilske diasporaen i Norge som er engasjert i rettferdighet og rettigheter på Sri Lanka

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Verdens øyne er rettet mot Gaza. Og FNs nødhjelpssjef, Tom Fletcher, har advart mot at vi igjen er i ferd med å svikte – slik vi gjorde i Rwanda, Srebrenica og Sri Lanka i 2009. 

Når FN trekker paralleller mellom disse tragediene, må Norge våge å se tilbake, og handle.

Et glemt folkemord?

FN estimerer at rundt 40 000 sivile kan ha blitt drept i løpet av de siste månedene av krigen på Sri Lanka i 2009.

Massedrapene på tamiler i Vanni og Mullivaikkal omtales ofte som «Tamil Genocide». Juridisk litteratur beskriver også angrepene fra den srilankiske staten som systematiske, og påpeker at elementer oppfyller kriteriene for et folkemord etter Folkemordkonvensjonen.

Mange ble ofre for målrettede angrep på sykehus, tilfluktsområder og sivile soner. Andre ble henrettet etter overgivelse, utsatt for seksuell vold eller tvungne forsvinninger.

Selv om både regjeringsstyrkene og De tamilske tigrene (LTTE) har blitt kritisert, er det staten Sri Lanka som fortsatt nekter reell etterforskning – og beskytter dem som står bak overgrepene.

I stedet for rettferdighet har etterkrigstiden vært preget av kontroll, frykt og stillhet.

Et folk under militær kontroll

I dag er de nordlige og østlige områdene – der majoriteten av tamilene bor – fortsatt tungt militarisert. Regjeringen kontrollerer jord og næringsliv, og mange tamiler er fortsatt fordrevet fra sine hjem og eiendommer.

Å vende tilbake til eget land og liv er fremdeles ikke mulig for mange.

Samtidig skjer en stille, systematisk kulturell og religiøs undertrykkelse. Hinduistiske templer er blitt omgjort til buddhistiske helligsteder, ofte med myndighetenes støtte.

Hinduistiske statuer er blitt fjernet eller ødelagt. Troende har blitt trakassert, arrestert og truet for å praktisere sin religion. Dette skjer med myndighetenes velsignelse – og verdens stillhet.

Politisk aktivisme straffes

Tamilske aktivister, journalister og ungdommer utsettes fortsatt for overvåking, trakassering og fengsling uten rettferdig rettergang.

Det sitter fortsatt hundrevis av politiske fanger i fengsel, mange uten tiltale, og noen i over 15 år, ifølge både FN og Human Rights Watch.

Samtidig nyter de ansvarlige for krigsforbrytelsene fortsatt full straffrihet. Enkelte tidligere militære ledere har blitt sanksjonert av land som Canada, Storbritannia og USA.

Men Sri Lanka nekter å åpne for ansvarliggjøring. Det internasjonale presset er ikke sterkt nok – og Norges stemme har vært fraværende.

Norges ansvar

Norge ledet i 2002 en håpefull fredsprosess mellom den srilankiske regjeringen og LTTE. Da prosessen brøt sammen, trakk Norge seg stille ut. Siden har norske myndigheter vært tause.

Denne tausheten har skuffet mange i den tamilske diasporaen – også her i Norge. For oss handler det ikke om å fordele skyld, men om å støtte retten til sannhet, ansvarliggjøring og verdighet.

Sri Lanka ønsker å legge krigen bak seg. Men ingen sann fred kan bygges på fornektelse. Når FN trekker linjer fra Sri Lanka til andre grove folkerettsbrudd, må også Norge stille seg spørsmålet: Hvor står vi nå?

Norge ønsker å være en forkjemper for fred og menneskerettigheter. Da må vi også stå ved våre verdier i ettertid – ikke bare i medgang.

Norge bør:

• Anerkjenne tamilenes lidelser, og støtte en internasjonal gransking av krigsforbrytelsene på Sri Lanka.
• Bruke stemmen sin i FNs menneskerettighetsråd til å fremme krav om rettferdighet, ansvarliggjøring og oppfølging.
• Støtte tamilenes krav om like rettigheter og selvbestemmelse, og fordømme den pågående militariseringen og kulturelle undertrykkelsen.

Stillheten må ta slutt

Tamilene har ventet i 16 år på sannhet og rettferdighet. Stillheten må ta slutt.

Norge har fortsatt en mulighet til å vise at fred ikke bare handler om diplomati og forhandlinger – men om å stå ved prinsippene, også når det koster.