Mister Trump sine nærmeste allierte?

Gunnar M. Sørbø Gunnar M. Sørbø Gunnar M. Sørbø Sosialantropolog og tidligere CMI-direktør

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er vanskelig å tro på fortellingen om at Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman ringte flere ganger til Donald Trump for å bønnfalle ham om å angripe Iran.

Rapporter tyder på det motsatte, at det nettopp var Saudi-Arabia, sammen med Qatar og Oman, som ba USA om å unngå krig.

Alle de arabiske Gulf-statene nektet å stille territoriet sitt til disposisjon for et angrep. Selv om de nå – etter å ha blitt angrepet selv – vender sinnet sitt mot Iran, er det lite som tyder på at dette er et spill for galleriet.

Trump kan fjerne det nåværende regimet i Teheran, men for hans nære arabiske venner er krigen nok et bevis på at forholdet til Israel trumfer alt, og at de må akselerere sin geopolitiske reorientering.

Skiftende tillit

I årevis har Gulf-statene basert sikkerheten sin på amerikanske garantier, men under president Barack Obama begynte tilliten til USA å rakne. Støtten hans til Den arabiske våren i 2011 og atomavtalen med Iran i 2015 var spesielt upopulære.

Lykken snudde da Trump ble president i 2017. Han la sin første utenlandsreise til Saudi-Arabia der han selv hadde forretningsinteresser, og han etablerte også tette bånd til De forente arabiske emirater.

Da de to landene, sammen med Egypt og Bahrain, startet en boikott av Qatar i 2017, blant annet som følge av Qatars påståtte støtte til terrorisme, fikk de støtte fra Trump selv om USAs største militærbase i Gulfen ligger i Qatar.

Da Joe Biden ble president i 2021, nektet han først å snakke med Mohammed bin Salman. Grunnen var at Biden mente kronprinsen var medskyldig i det brutale mordet på den saudiske journalisten Jamal Khashoggi i Istanbul i 2018. 

Men da oljeprisene fløy i været og inflasjonen gikk samme vei, fløy han til Riyadh og ba om høyere oljeproduksjon for å dempe prisene. Det fikk han ikke og mistet ytterligere tillit blant Gulf-statene da han i løpet av noen få august-dager i 2021 trakk USA ut av Afghanistan.

Det var derfor en lykke å få Trump tilbake som president. Igjen la han sin første utenlandsreise til Riyadh. 

Bortsett fra Israel har Saudi-Arabia og Emiratene blitt Trumps nærmeste allierte. 

Begge har gitt løfter om enorme investeringer i USA, blant annet til KI. De skal også kjøpe fly og militærutstyr for milliarder av dollar, og har et nært samarbeid innen mange sektorer. Qatar gjør det samme og har i tillegg donert et nytt president-fly til Trump.

Høye ambisjoner

Det er mange grunner til at Gulf-statene ikke har heiet fram denne krigen.

For det første har de i lang tid prøvd å redusere den ekstreme avhengigheten sin av salg av olje og gass. Emiratene har kommet lengst, fulgt av Qatar. Emiratene er en dominerende aktør i handel med gull, store på finans og tungt inne i sportsmarkedet (der de konkurrerer med Qatar) og turisme. Sammen med Doha (Qatar) er Dubai (Emiratene) nå sentrale globale knutepunkt for interkontinental flytrafikk, noe som har blitt svært tydelig med alle flypassasjerene som har vært strandet siden krigen begynte.

Saudi-Arabia jobber også med diversifisering av økonomien. De utvikler en gigantisk by og utviklingssone ved Rødehavet, som en kjernekomponent i landets Saudi Vision 2030.

Gulf-statene har store teknologiske ambisjoner, særlig på KI-området og som knutepunkt mellom kontinenter, med håp om å tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer. Politisk stabilitet averteres som konkurransefortrinn.

Krigen setter alt dette under press. Det kan bli vanskeligere å skaffe langsiktig kapital utenfra og talenter de vil trenge. Viktige kjøpere av olje og gass, spesielt i Asia, kan begynne å se seg om etter fossile ressurser andre steder.

Frykten for det som kan komme

Det er også frykt for konsekvensene av et potensielt sammenbrudd i Iran. Det er ingen garanti for at et eventuelt nytt regime i Teheran vil bli mer samarbeidsvillig. Vi kan få et mer fragmentert Iran, men også et radikalisert regime som kan skape trøbbel for de autokratiske Gulf-statene som heller ikke vil heie fram en eventuell demokratisk utvikling i nabolandet.

Selv om dette er land som aldri har påtatt seg stort ansvar for flyktninger, er det også frykt for at et eventuelt kaos i Iran kan føre til en strøm av mennesker over Persia-bukta. Det er ikke langt fra Bandar Abbas til Dubai.

For det andre bringer krigen dem nærmere Israel enn de ønsker å være. Emiratene har gått i spissen for å normalisere forholdet til Israel, men de har også investert i et stabilt forhold til Iran. Særlig Dubai har fungert som et finansielt knutepunkt for iranske forretningsinteresser som vil unngå vestlige sanksjoner, noe som trolig har gjort det lettere for Iran å selge olje og bruke inntektene til militære og andre prosjekter.

Vanskelige balanseganger

I 2023 tok Saudi-Arabia opp igjen diplomatiske forbindelser med Iran, meklet fram av Kina som også er begge lands største handelspartner. Qatar og Iran deler verdens største naturgass-felt i Persia-bukta og har hatt et greit samarbeid.

Dette er skjøre ordninger som ingen ønsker å forstyrre selv om Gulf-landene har konflikter seg imellom. Og like viktig: Ingen av dem ønsker å bli sett på som håndlangere for et ekspansivt og aggressivt Israel som vil befeste sin posisjon som regionens suverene militærmakt.

Til tross for det nære forholdet til Trump har statene i Gulfen i lengre tid, på ulike måter, begynt en prosess for å redusere avhengigheten av USA.

I 2018 etablerte for eksempel Emiratene et strategisk partnerskap med Russland som blant annet inkluderer kjøp av våpen. Dette samarbeidet ønsker de nå å styrke.

Etter det russiske angrepet på Ukraina ble Dubai en viktig havn, ikke bare for russiske turister, men også for russiske selskaper. Og for to år siden ble Emiratene medlem av BRICS som er et samarbeid mellom flere «fremvoksende økonomier», inkludert Kina, Russland og India.

Saudi-Arabia har også siden 2016 samarbeidet tett med Russland i OPEC +, basert på begges interesse av å holde oljeprisene høye. Og Kina har blitt den viktigste handelspartneren for de fleste land i regionen, inkludert Iran. I fjor høst inngikk Saudi-Arabia en gjensidig forsvarsavtale med atommakten Pakistan. Det er interessant, også fordi Pakistan importerer 80 prosent av sine våpen fra Kina.

En allianse under press

Krigen mot Iran vil på kort sikt gjøre de rike oljestatene i Gulfen enda mer avhengig av USA for sin sikkerhet, og de vil nok fortsette sine mange transaksjoner med Trump og hans familie. Men krigen øker deres sårbarhet. 

De siste dagene har vi derfor sett at sinnet begynner å rette seg mot USA.

«Hvem ga dere fullmakt til å trekke regionen vår inn i en krig med Iran? På hvilket grunnlag ble denne farlige beslutningen fattet?» spurte Khalaf Al Habtoor, milliardær og hotellmagnat fra Dubai på X 5. mars. Nå rapporteres det også at Gulf-statene kan måtte revidere sine utenlandsinvesteringer på grunn av de store økonomiske tapene krigen påfører dem.

En slik utvikling har fått overraskende lite oppmerksomhet i Washington og andre steder, til tross for den gjensidige avhengigheten mellom USA og de styrtrike Gulf-statene, basert på transaksjoner der USA gir sikkerhetsgarantier mot enorme investeringer den andre veien.

Denne modellen er nå under stort press. Når det verste er over, kan vi være rimelig sikre på at Gulf-statene vil fortsette sin geopolitiske re-orientering. Spesielt i retning av Kina, India og andre asiatiske land, men også som regionale stormakter på det afrikanske kontinent.